Fets veihistorie |
Elver og vann var de naturlige ferdselsårer hvor den tyngre trafikken foregikk. De første veiforbindelser til lands var dyretråkk som gikk fra sted til sted, som menneskene fulgte, og dyretråkkene ble til stier. Ferdselen gjennom Fet økte på slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet pga. pilegrimstrafikken til Nidaros. Endel av pilegrimene med hjelpere og veivisere vandret gjennom Fet og satte sine spor. Pilegrimsveien (Oldtidsveien) var strekningen Kungelv-Trondhjem, som i Fet gikk fra Myrer (Krokedal) i Enebakk i sør til Piggåsen (Sørums grense) i nord.
I alle tider har folk fulgt de samme stier, daler, elver, åsdrag og fjellstier, pga. beliggenheten til kirker og tinghus. En sti ble til kjerrevei - kjerrevei ble til bilvei. Over vann har ferger og sundsteder blitt erstattet med broer, hester ble erstattet med biler, og med bilen ble det slutt på skysstasjonene og skysskafferne rundt om i distriktene. Veiarbeidet utviklet seg fra pliktarbeid, til slik vi kjenner det i dag - de gule bilene fra Statens Vegvesen.
Innholdet i veihistorien er variert - alt fra rodelegging av veiene, som
i Fet fant sted i 1826, og andre faktorer som hadde sin innvirkning på
utviklingen av veiene og miljøet rundt og på
veiene.
Samtlige veier i Fet var den 25.juni 1920 åpnet for biltrafikk.
Vi takker Fridtjof Angermo, Per Øgård og Statens Vegvesen for god hjelp under arbeidet med disse sidene. |