Veivedlikehold

Veivedlikeholdet i Fet ble utført på samme måte som til enhver tid var gjort gjeldende for de øvrige herreder i fylket.

Pliktarbeid

Lov av 24. februar 1636 gikk ut på at alle veier i Akershus skulle utbedres av bøndene etter en arbeidsfordeling som fogder, sorenskrivere og lensmenn anviste. Bøndene var imidlertid ikke villige til å utføre det lovbefalte arbeidet. I 1643 ble loven innskjerpet av statholder Hannibal Schested. Dette innebar at veiene skulle utbedres ved å tildele hver bonde et bestemt veistykke som måtte være i stand til "Mikkelsdag" om høsten og "Korsmesse" før våronna tok til, så fremt de respektive bøndene ville unngå straff.

Prinsippet med veistykker ble i stor utstrekning lagt til grunn for utformingen veiloven av 1824.

Etter denne loven ble vedlikeholdet pålagt eiere av matrikulert jord som pliktarbeid uten godtgjørelse. Allerede året etter var herredene i sving med å inndele de eksisterende veier i roder og klasser.

Vedlikeholdsbyrden og stykkenes inndeling ble avgjort etter størrelsen av de matrikulerte bruk. Rodens lengde ble som regel utlignet pr. skyldmark, såfremt ikke avstanden til bebyggelsen og benyttelse av veien spilte inn.

Allerede før veiloven av 1824, har rodemestere vært underordnet lensmennene.

Veiloven av 1824 gikk også ut på at herreder som ikke fikk noen av sine veier klassifisert som hovedvei, kunne bli pålagt veivedlikehold utenfor sine grenser eller pengebidrag til "Amts-Veikassen" opphørte ved et tillegg veiloven i 1857.

Rodeinndelingen i Fet ble foretatt i 1826. Rodeinndelingen omfattet i alt 9 roder, hvorav 3 lå i Rælingen.

Rodeinndelingen av 1826 gikk bl.a. ut på at Hølandsveien gjennom Fet og Rælingen til Korsveien skulle klassifiseres som hovedvei. Forslaget ble ikke godkjent i 1827. Fra Korsveien over Rælingsåsen ble Sandbekken ved Lørenskog grense beholdt som hovedvei. Fet ble ikke pålagt veivedlikeholdsplikt in natura utenfor herredets grenser, men ble pålagt et bidrag til vedlikehold av bygdeveien over Bjøråsen i Asker.

Det årlige bidrag som ble innbetalt i "Amts-Veikassen" opphørte 1. januar 1862.

Veivokterne overtar

Etter veiloven av 1912 kunne de kommuner som ønsket det, gå over til å betale veivoktere for vedlikeholdet. Fet kommune var en av de første herreder som gikk over til denne ordningen.

Veivokterne var trofaste slitere som med enkel redskap gjorde sitt for å holde kommunikasjonene i orden.

Det offentlige veinettet var oppdelt i veivokterroder - vanlig rode var mellom 15-20 km. Ikke alle veivoktere hadde helårstjenste. Kontrakt for 3 til 9 måneders arbeid i året med fast månedslønn var vanlig. Utenom kontraktstiden hadde han arbeidsplikt, med timegodtgjørelse, på tilsigelse fra oppsynsmannen. En symbolsk sykkelgodtgjørelse var dessuten vanlig.

Vedlikeholdsarbeidet ble for det meste utført på barmarkstid. Å rake vekk vinterens hestemøkk var det første han gjorde om våren. Lappegrusen var lagret i mindre hauger langs veien og ble spredd etter behov. Under teleløsningen var det vanlig å kaste granbar og kvist på de mest oppbløtte stedene, slik at den lille trafikken som var, kom seg tørrskodd fram. Utover sommeren ble gresset både i og langs veien slått. Dette ble et kjærkomment fortilskudd da det var vanlig at veivokteren hadde et lite småbruk.

Å være veivokter kunne være en sur jobb. Veivokterne fikk de første hvilebuene i årene før krigen, men det gikk mange år før det ble vanlig. Før det ble maten inntatt under åpen himmel. Var det surt og kalt gjorde han opp ild for å koke kaffe og tine den frosne nistematen. Yrkesstolthet var noe veivokterne hadde. De satte sin ære i at veien skulle være i orden, og seg imellom kunne de konkurrere om å ha den fineste veien.

Veivokteren hadde en utsatt arbeidsplass, iakttatt av bygdefolket hver eneste dag i hele sitt yrkesaktive liv som veivokter, og han var ofte utsatt for folkevittigheten.

Fra 1912 og frem til 1960-tallet har vedlikeholdet av veiene vært utført av betalte veivoktere. Da organiserte Veivesenet vedlikeholdsdriften i arbeidslag. Veivoktersykkelen ble skiftet ut med gul bil, og veivokteren forsvant inn i historien.

Kilde: Akershus fylkes veihistorie Oslo 1954 av J. Gjærum og "Veiens menn og deres verk": Satens Veivesen - Norsk Veimuseum.