Skyssvesenet og gjestgiverier

Karjoler ble brukt til hurtigtransport

Helt fra middelalderen kjente man til bøndenes plikt til å skysse kongen og hans menn. Skyssplikten utviklet seg etter hvert til en stor byrde, særlig etter at også adelen og dens tjenere i 1591 fikk fri skyss.

Misbruk førte til mange klager fra bøndenes side. For å motarbeide dette og samtidig skaffe private reisende rimelig befordring, ble det på 1600-tallet gitt forskjellige lovregler om skyss av private reisende mot betaling. Dette ble nærmere fastsatt ved forordning av 24. desember 1648, som satte skysstaksten for hele landet til 9 skilling pr. mil for en hest. På slutten av 1800-tallet var taksten 12 skilling sommer og vinter og 16 skilling høst og vår.

I eldre tider, helt fram til 1816 hadde man også såkalt friskyss for kongelige ombudsmenn som reiste i kongelige forretninger, likeså for dem som var forsynt med friplass. Da kongen og hans men reiste i tjenesteanliggende, måtte bøndene skaffe skysshester. Tilsigelsen skjedde til dels ved budstikke. Eidsivaretten sa at biskopen hadde rett til 15 hester om sommeren og 8 om vinteren. For kongen var det ingen begrensning.

Rideskyssen ble ordnet av lensmannen. Han tilsa bøndene når militærpersoner, geistlige eller andre offentlige menn skulle befordres gjennom bygda. Fremmede reisende red gjerne fra lensmann til lensmann eller fra prest til prest.Samtidig med skyssvesenet fikk man "gardsdrivergårder". Allerede i slutten av middelalderen finnes bestemmelser om at det til hjelp for vegfarende folk skulle være gjestgiverier langs veiene med visse mellomrom. Slike Gjestgiverier var "ikke alene forbunde til at selge Øl, Brennevin og andre førnødne Ting til de Reisende, men også at besørge dem med Skyss."

Ved siden av gjestgiveriene var det på forskjellige steder i bygdene "krohold", nærmest hvilesteder for reisende langs hovedveiene. I mangel av gjestegiverier tok de reisende i gamle dager inn på prestegårdene.

Etter en omordning av skyssvesenet i 1689 ble det også knyttet skyss-stasjoner til gjestgiveriene. Skyssen var ordnet på den måten at bøndene måtte møte opp på tilsigelse.

Etter hvert som jernbanebyggingen skred fram ble det forandring i reisetrafikken. De gamle gjestgiveriene og skysstasjonene som ikke lenger lå hensiktsmessig til, ble nedlagt eller flyttet nærmere jernbanestasjonene.

All friskyss ble ved lov av 6. juni 1816 avskaffet og erstattet med skyssgodtgjørelse for offentlige tjenestemenn.

Den 5. november 1838 ble det av "Justis- og politi-Departementet" nedsatt en kommisjon på 5 medlemmer som skulle forta revisjon av den gjeldene lovgivning for skyssvesenet. De endrede lovbestemmelser ble gjort gjeldende fra 1. januar 1843. Loven bygget på bestemmelse av 1816, men en rekke tvilsomme fortolkninger i den gamle loven ble avklaret. Også den nye skyssloven av 1843 forutsatte bidrag til skysstasjonene, utlignet på matrikkelen samt tilskudd av stat og amt, dersom ikke skysstasjonene selv kunne klare seg med inntekten av de reisende.

I 1861 ble det ordnet med 14 tilsigelsesstasjoner, fordelt slik:

Berger (Nesodden), Grønslet (Ski), Soon (Vestby), Sørli (Skedsmo), Kappelsrud (Nittedal), Fetsund (Fet), Årnes og Hektner (Rælingen), Toverud (Aurskog), Kjølstad (Blaker), Larsbråten (N. Høland), Ovind, Tukkebøl og Teig (Enebakk) og Engelsrud (Nannestad).

Det var distriktene som måtte bære den største delen av utgiftene til skysstasjonene. Dette forhold ble ved lov av 17. juni 1869 endret slik at staten og fylket dekket 5/6 av de samlede utgifter med henholdsvis 80 og 20 %. Etter skyssloven av 1. januar 1926 ble utgiftene til skysstasjonene satt til 1/2 på staten og 1/4 på fylket.

De siste 6 skysstasjoner ble nedlagt i 1927.

Kilde: Akershus fylkes veihistorie Oslo 1954 av J. Gjærum