|
Veitrafikken - tidligere tider |
"Over Svelle på Nitteelva gikk det mye plankekjøring vinters tider: Men det var en vei kjørerne hadde respekt for. For ingen steder var ulven så nærgående som der, og da mørket kom, lyste det i tyrifakler fra kjørere som slet seg over isen til og fra Nordbydalen-, Varåa- og Gan sager"
I uminnelige tider har bønder kjørt produktene sine til torget i bygen for å skaffe seg klingende mynt.
Senere, da småbyer vokste frem og handelssteder kom på landsbygda, og kremmere slo seg ned der, falt det naturlig for bøndene å føre med seg varer fra byen for landhandlere og handelsmenn. Dette var begynnelsen for førekjøring fra Christiania.
Hesten
var den eneste trekkrafta på de tider, før jernbanen og bilen
kom. Bøndene hadde ikke noe i mot å tjene en ekstra skilling,
for det var dårlig med kontanter. Etter hvert som folketallet og behovet
for å få tilførsel av varer fra byene økte, utviklet
denne varekjøringen seg mer og mer, så mange bønder kom
til å ligge ute på kjøring store deler av
året.
Mange bønder tok dessuten på seg å kjøre tømmer til byene. De som trengte kontanter, og det var de fleste, hadde her en mulighet.
For mange ble kjøringen skjebnesvanger: gårdsbruket ble vanskjøttet fordi de voksne karene valgte å ligge etter veien på kjøring. Mange måtte gå fra gårdene sine, og av slike bønder fikk vi en ny stand: Varekjørere. Bøndene brukte tiden på herberger og hvilesteder med drikk og spetakkel. Gårdsarbeidet kom i annen rekke
Plankekjørere
Da biskop Berggrav var bestyrer av Nedrum Amtsskole i Fet, fikk han i stand et møte med fetsokningene. På dette møtet ble plankekjørerne diskutert, og Berggrav siterte en vise han hadde hørt. En bonde reiste seg, det var visst Steffensen fra Blæsa i Fet, og sa at visa ikke var som Berggrav hadde den, men slik:
| Je stanker og kjører planker for Morten Anker. Noe kobber og noe sølv, ei mark, to eller tre. Å blir det ta det? Noe går til brennevin og resten til øl. |
I Strømmen Blad for 15/7 - 1938
nevnes, at det var en tid da alle i Sagdalen sang dette verset: Jeg går og stanker og bær planker for kammerherre Anker, for litt brennevin og litt øl og litt kobber og litt sølv. |
|||
|---|---|---|---|---|
| Det må ha vært lenge siden visa ble dikta, for Morten Anker døde i 1838. | ||||
Fetbøndene var mye opptatt med å kjøre planker fra brukene ved Øyeren og til Strømmen, som de kalte "Stromen" (med lang o). Jernbanestasjonen i Strømmen het først Nebben, og mellom Strømmen og Lillestrøm lå en annen stasjon som het Over.
Over Svelle på Nitteelva gikk det mye plankekjøring vinters tider: Men det var en vei kjørerne hadde respekt for. For ingen steder var ulven så nærgående som der, og da mørket kom, lyste det i tyrifakler fra kjørere som slet seg over isen til og fra Nordbydalen-, Varåa- og Gan sager. De som ikke brukte fakler kunne komme ille ut. Det het seg at ulven hoppet over draget til laushesten, og Kristian Damsletta brukte bendkalva for å verge seg. Anders Tomta fra Rælingen kjørte en gang tomreipes hjem og et stykke foran laushesten. Men utenfor Nordbyleira kom det liv i den bakre hesten ja. Med ett satte den av sted som den hadde fått jordmorskyss. Da Anders nådde den igjen hjemme, hang det en død ulv over draget.
Utenfor Hammern slo en Rælingsbonde i hjel en skadeskutt ulv med bendestanga.
Svelle-navnet skal skrive seg fra plankekjørertiden og før Fetsundbrua ble bygd. Det var Fergested ved Lund, med gjestgiveri, skyssstasjon og brennevinshandel. Da kjørerne var kommer over Glomma, hvilte de på Lund før de dro over "Svul'n", der isen lå bunnfrossen helt til "Stromen".
Den som holdt lengst på med å kjøre planker fra Sagdalen, var muligens Jens Hovi fra Fet. Han kjørte både sommer og vinter.
Torgkjørere
Karl Blegen i Fet var 90 år i 1943. Som ung kjørte han i veien og dro av sted ved 7 - 8 tiden om kvelden over Nitteelva til Vestersund i Rælingen. Før isen la seg, ferget han over elva, og ved midnattstider kom han til Sandbekken på andre siden av Rælingsåsen. Da kjentes det godt å få et par timers hvil for mann og hest. Bortunder Rælingsåsen var det lunt og godt å være, men mange hølendinger, blakerværinger og fetsokninger hvilte først lenger innover. Etter at "Nyveien" kom, ble Kjellerholen første hvilestedet for disse bøndene.
Før Fetveien ble bygd, kjørte fetsokninger, hølendinger og andre over isen fra Tuen til Sundhagen i Rælingen og Kongsveien over Rælingsåsen. Øvre Sandbekken hvilested lå i Rælingen, mens nabohvilestedene Nedre Sandbekken og Sandbekken lå i Lørenskog. Nedre Sandbekken stengte i 1865, mens de to andre holdt seg til veien ble nedlagt.
Kilde: Bønder i byveien av Øyvin Ribsskog, utgitt 1949
Muntlige kilder.
Innsamlingen av materialet som ligger til grunn for disse historiene ble foretatt under okkupasjonen, særlig 1942 - 45. Norsk Folkeminnesamling har en fullstendig henvisningsliste for materialet. Mye av tradisjonene er sagnaktige, og meddelerne har ofte fortalt om det samme, men hver har gitt sin variasjon. Viktige meddelere er:
Karl Blegen, f. 1853, fra Fet og kunne, tross i sin høye alder, berette og bekrefte hovedtrekkene om torgkjøringen. Han har selv kjørt planker.
Lars Christiansen, f. 1873, fra Fet, men har bodd i Lillestrøm mesteparten av sitt liv. Han har førstehånds kjennskap til kjøringa over "Svelle" i gamle dager.