Skysstasjoner i Fet

Fet hadde to skysstasjoner, Hauger og Ås Søndre (også kalt Nedre Ås), hvor det var gjestgiveri, skysskifte og skysstasjon. Foruten disse var det mange skysskaffere.

Karjoler ble brukt til hurtigtransport

Hauger

Hauger ble i 1942 offisielt sammenføyd med gnr. 19-bnr. 1

På Hauger var det i alle fall et par hundreår gjestgiveri og skysskifte. Første gang Hauger ble omtalt som gjestgivergård, var i 1689, men alt i 1649 ble bonden på gården kalt skysskaffer. Utover 1700-tallet var Haugerbøndene gjestgivere, men det er mulig det var et opphold i siste halvdel av hundreåret.

En tid på 1830-40-tallet var Nedre Garder gjestgiveri. Fra 1860-årene var det skysstasjon i Fetsund hos Carl Josef Mørch, som hadde det som seinere ble kalt Brustad-gården, og som den gangen var et mindre bruk kalt Hauger. Denne skysstasjonen ble drevet av Mørch for egen regning, og han baserte seg mest på reisende fra og til Fetsund stasjon. Etterfølgeren hans, Halfdan Brustad, fortsatte skysstasjonvirksomheten fra til 1920. Noen sporadiske "Jordmor-skysser" foregikk også seinere. Skyssprotokollen fra denne siste skysstasjons-tida viser at det var stor reisevirksomhet på "faredager" (14.april og 14.oktober) og når kavalerieksersisen gikk på Trandum for guttene i distriktet.

Det tidligere gjestgiveriet og skysskiftet på Hauger var opprettet vesentlig for gjennomfartsreisende. Her skiftet de reisende skysshester, og de kunne overnatte, hvis det skulle passe. Skysshester ble skaffet fra alle gårdene i nabolaget. Det var skysskafferens oppgave å passe på at skyssplikten ble nokså likelig fordelt blant de bøndene som var pålagt å stille skysshest. Selv var han pliktig til å eie to hester, holde vogn og karjol, en ridesal med bissel, samt sleder til vinterbruk. Skysskaffervirksomheten skaffet nok mer arbeid en inntekter, men gjestgiveriet kunne kanskje gi en liten ekstrainntekt. Men inntektene var ikke alltid så store. I 1744 skrev Daniel Hauger et klageskriv sammen med den andre gjestgiveren i Fet, Gregers Ånnerud. De søkte om skattefrihet, fordi gjestgiveriet var pålagt dem og var til byrde. Det var så få reisende som tok inn hos dem, at det var lite eller ingenting å tjene på gjestgivervirksomheten. Gårdene lå avsides og ikke ved allfarveien, het det i søknaden. Men de lå, ved allfarveien gjennom Fet, som nok ikke var den mest beferdede, i alle fall ikke av offentlige reisende eller andre som tok inn på de offentlige gjestgiveriene og skysskiftene.

Men en god del lokaltrafikk var det, og med den sentrale beliggenheten ved sundstedet merket nok Hauger denne trafikken vel så mye som den mer offisielle trafikken. Mye av trafikken over Fetsundet var bønder i byveien med diverse varer, helst høy og trelast. Ofte viste det seg at den lange, bratte Haugerbakken ble for tung å komme opp med hest og lass, og bøndene på Hauger måtte stille med ekstra forspann. Hos Arnesen på Hauger er det ennå tradisjon om hesten Columbus, som ble mye brukt som ekstrahest for lasskjørere som skulle opp Haugerbakken.

Folk som kom vestfra og skulle over sundet, måtte vente på sundmannen som bodde på andre siden av elva. Sundmannen måtte varsles, og et sted nede i Haugerbakken het Skrikut. Der skrek en over elva for å få sundmannen til å komme. - Det er mulig noen av beboerne i plassene Haugergrinda, Haugerløkka og Fusenberg, som alle lå ganske nær det gamle sundstedet, hadde noe med sundoverfarten å gjøre. Men "Offisielle" sundmenn har aldri bodd på vestsida av Glomma.

Ås Søndre (også kalt Nedre Ås)

Gnr. 55-bnr. 1

Hans og Petter C. Aas drev gården fra begynnelsen av 1900-tallet. Her drev de også skysstasjon. Denne var vel opprettet etter at den nye Hølandsveien ble bygd forbi gården i 1860-åra. Tidligere hadde allfarveien gått forbi By, Ånnerud og Haug. Skysstasjonen var i det gamle huset, som seinere ble kalt bryggerhus. Skyssen hadde kommet hit fra Fetsund stasjon, og herfra var det skyssruter til Sletner i Høland og til Teig på Enebakkneset. - De to brødrene hadde husholderske og tjenestejente på Ås, men ifølge folketellingene var det ingen som ble her i flere tiår, slik som på enkelte garder med ugifte brukere. Til slutt bygde de huset Heiås vest på innmarka til garden og flyttet huset dit.

Kilde: Bygdehistorie for Fet, b.2 - s. 518 og b.4 - s. 429