Da mediatiden kom til Åkrene
Da mediatiden kom til Åkrene |
|
av Åge Albertsen
Slik begynner alle eventyrene. Og det var en gang en fotograf som tok
et bilde som nå finnes i et gammelt fotoalbum. Et familiebilde. En
spesiell begivenhet med en familie benket rundt et bord. Fire voksne og to
unger. Av uttrykket i ungenes ansikt forstår en straks at noe meget
spesielt foregår. De to og den ene av de voksne lytter tydeligvis til
hva som blir sagt i høre-telefonene de har på seg.
Vi skrur tiden tilbake til 20-årene og finner begynnelsen på
en utvikling som det den gang var - og fortsatt er - umulig å se enden
på. Vår nyere historie kan høres ut som et eventyr - eller
kanskje som et mareritt - men virkeligheten som oppleves overgår ofte
fantasien.
Nå tilbake til fotografiet:
Vi befinner oss i tiden etter inngangen til det tyvende århundre. Det var lenge snakket og skrevet om noe rart som ble kalt radiobølger og "kringkasting". Det ble påstått at en ved hjelp av en "mottaker" i sin egen stue kunne høre hva som ble sagt på et helt annet sted, langt unna der en sjøl bodde. Mange var meget skeptiske til denne nye og usannsynlige oppfinnelsen og uttalte at "det kan nok være sant, men noe slikt tull skal ihverfall ikke jeg ha i huset mitt".
Men tida gikk, og utviklingen fortsatte. Etter flere mislykkede forsøk
begynte "Kringkastings-selskapet" i 1925 prøvesendinger fra en liten
radiosender i Telegrafbygningen i Oslo. Sendingene derfra kunne bare tas
inn i Oslos nærmeste omegn, men nysgjerrigheten ble etterhvert stor
utover i landet. Radioer fantes ikke på landsbygda og mange skaffet
seg tegninger og bygget selv krystallapparater,
som ble forløperen til radioapparatene. Men som regel til ingen nytte.
Signalene fra Oslo var alt for svake.
Men de mest ivrige ga seg ikke. Om og om igjen ble forsøkene gjentatt
utover i distriktene.
Lange strekkantenner på opptil 60-70 meter ble strukket fra husveggene og - med fare for liv og helse - festet i toppen av et passende plassert tre, og jordledningen grov de ned i bakken utenfor kjellermuren. Dette var viktige detaljer for en god mottaking. Men som regel sto ikke resultatet i forhold til anstrengelsene.
To brødre
i Åkrene var av det nysgjerrige slaget. De fikk tak i tegninger og
bygget et krystall-apparat, komplett med høre-telefoner, antenne og
jordledning. Hjemme hos den ene broren var det en hektisk aktivitet. Her
skulle det bli underholdning og musikk! Men dessverre, tiltross for utallige
forsøk inne i stua og mange besøk i de nærliggende tretopper,
var og ble apparat taust. De hadde hørt noe om at styrken på
radiosignalene var avhengig av hvor en bodde, så de lot seg ikke stanse
av denne hindringen. De pakket ned apparatet, demonterte antennen og
jordledningen og reiste hjem til den andre broren som bodde et stykke unna,
i håp om at forholdene der var bedre. Igjen, opp i treet med
antenna og ned i jorda med jordledningen. Så inn i stua og opp på
bordet med apparatet. Spenningen var uutholdelig, hva nå!!
Nå eller aldri: Det er stille i rommet, kun tung pust er å høre
fra spenningsfyllte karer. Om og om igjen blir det forsøkt å
treffe punktet i krystallet som gir kontakt og muligens lyd. Men nei.
Etter nok et par turer i de nærmeste tretoppene, er tålmodigheten
slutt. Ikke en lyd, apparatet unngår med nød og neppe å
havne der operatørene mener det egentlig hører hjemme: På
søppeldynga.
I vedkassa ligger det en ukegammel avis, denne blir hentet fram. Det er vel sending nå ? Aha, der er forklaringen. Sendingen begynner ikke før om vel en time!
Laaaang ventetid. Timen har nå gått. Alt klart, ti minutter igjen til sending. De stirrer på klokka og nedtellingen begynner som i vår romalder: Ti. ni, åtte ........ plutselig; Dette er - skraping/ skurring/piiip - fra ¤%¤%¤ i Oslo. Dere skal nå få høre §!""#¤¤% ........
Du store Alpakka!! Kontakten er opprettet, og en menneskelig stemme i Oslo
er oppfattet i Åkrene, flere mil unna. Hvordan vil dette ende? Men
etter disse få menneskelige ordene blir det stilt, hva har skjedd?
Apparatet blir sjekket, ingen feil blir funnet. Ute er det mørkt,
og det blåser kraftig. Karbidlampa hentes ned fra kroken sin ute i
gangen og fyres opp. Lommelykter fantes ikke på den tida:) I lyset
fra lampa ser en at antennen har fallt ned på bakken og er ute av stand
til å yte sin del av opplegget. Det er uforsvarlig å risikere
liv og lemmer i dette mørket for å få brakt antennen til
topps i treet igjen
Selv om det var vanskelig, ble beslutningen tatt: Ikke mere radiolytting
i dag, men i morgen, ja da skal det bli underholdning i stua !!! I programmet
står det at det blir opplesning av en kjent skuespiller, og dette kan
oppleves her i Åkrene takket være noen meter kobbertråd,
en "steinbeta" og litt til, pluss enorm tålmodighet. Eventuelle
drømmer den natta dreide seg sikkert om alt det nye som ble oppfunnet
og omtalt i disse dager.
Nå var det vel snart ikke noe mere en kunne finne opp?
I håp om et vellykket arrangement ble koner og barn tatt med til
sammenkomsten dagen etter.
Antennen var igjen hengt opp på sin vellykkede plass,og mens klokka
sakte gikk mot sendetid, snakket alle hektisk i munnen på hverandre
om det rare som snart skulle skje. Spenningen er på bristepunktet.
Magnesium-bomben (datidens blitz) er lagt i ei skål oppe på en
blomstersøyle, lunta og fyrstikkesken ligger klar. Tidspunktet for
sendingen er kommet.
De to guttungene, og han som skulle betjene krystallapparatet setter på
seg høretele-fonene, og fotografen står klar med fyrstikken.
Da skjer det : " Hallo, dette er Oslo" lyder det samtidig i
seks ører. Fyrstikken tennes og lunta freser. Magnesiumbomba eksploderer
i et lyshav.
Sendingen var mottatt, og scenen ble foreviget som den sensasjonen den var.
I det gamle fotoalbumet finnes bildet. Gammelt og slitt, men øyeblikkets
stemning og forventningen om framtida lyser fra de fire barneøynene.
Så fulgte opplesningen. Hva som ble sagt var uvesentlig. Hovedsaken
var at noe ble hørt i høretelefonene....
Hva kan så dette nye mediet bringe med seg inn i vår kommende
hverdag? Fotoet stiller spørsmålet, bare framtida kan gi svaret.
En ny verden hadde åpnet seg for åkringene.
---
-----------