Et fotografiapparat kan være så mangt

Det fotografiapparatet som ble brukt i "gamle dager" har ikke mye til felles med dagens apparater. Det var såkalte kasseapparater, eller med et finere ord boxkameraer og var utstyrt med:

• Et objektiv i forkant uten innstillinger av noen art, såkalt "fast focus". Apparatet kunne brukes fra "1 meter til uendelig" som det sto i bruks-anvisningen og man var avhengig av godt vær for å få tatt gode bilder. .
• To små søkervinduer.
• En lukker-spak som åpnet og lukket lukkeren ved å skyve den nedover eller til siden.
• En sperre-spak. Dersom man trakk ut denne sto linsen åpen når man skjøv lukker-spaken den ene veien.Først når lukkerspaken ble ført tilbake til sin opprinnelige stilling stengte man igjen lukkeren.

Denne teknikken ble brukt ved blitzfotografering.

• En spak som hadde forbindelse med ei plate med tre hull som var montert foran objektivet. Her kunne man forandre lukkeråpningen og dermed lysmengden inn til filmen.
• En spolesveiv. Man brukte såkalt spole- eller rullefilm i størrelse 6.5 x 11 cm eller 6 x 9 cm, og denne ble trukket over to ruller i bakkant av apparatet ved hjelp av denne sveiven.

Legg merke til at på gamle fotografier tatt med blitz befinner fotografen seg vanligvis ytterst til høyre eller til venstre på bildet. Årsaken er ganske enkelt måten disse bildene ble tatt på:
Det måtte nødvendigvis være kveld og mørkt ute for å gjennomføre en slik fotoseanse.Personene ble plassert på sine plasser og fotografen fikk reservert en plass som han kunne finne igjen i mørket.Han stilte inn apparatet som var plassert på et bord eller en stol og la en blitzbombe laget av magnesium og ei lunte i ei skål  i ansiktshøyde.
Personene ble så bedt om å sitte helt rolige, og lyset ble slukket. Ved hjelp av sperre-s paken ble lukkeren holdt åpen, og lunta ble påtent.
Fotografen famlet seg så fram i mørket og fant sin tiltenkte plass.
Bomben eksploderte i et kraftig hvitt lys, og bildet var tatt.
Fotografen følte seg så fram til apparatet og fikk stengt igjen lukkeren, hvoretter lyset igjen kunne slås på.

De mest avanserte fotografene fremkalte filmene selv og foretok såkalt kontaktkopiering av bildene. Han hadde da en ramme hvor filmen og kopieringspapiret ble spent fast. Rammen lagt i solskinnet noen minutter og så fremkalt og fiksert. Det er slike - ofte brune - bilder en kan finne i gamle familiealbum.

Det tok det lang tid - og mange ord - for å få fortalt 9denne historien. Men husk at det tok enda lengre tid å få utført fotograferingene til glede for oss etterkommere. Tenk på alle de minnene og historiene bak bildene som forsvinner når et gammelt album "uten interesse" havner på søppeldynga etter en opprydding, minner og historier som etterkommerne absolutt burde ta vare på til glede for seg sjøl og andre som er interesserte i vår "nære fortid.".