Her følger hva Adolf Hitler selv sa om angrepet på Norge i en tale den 19. juli 1940 i "Dem Grossdeutschen Reichstag".

Tysk  originaltekst 

Der Fûhrer:

9. april skjedde ilandsettingen av tyske fortropper i et område som til London, hadde marineminister Churchill allerede i mange timer ventet utålmodig strakte seg fra Oslo og nordover til Narvik. Da nyhetene om dette nådde fram på å få høre resultatene fra sin flåte.

Dette slaget var det dristigste foretaket i den tyske krigshistorien. Hva våre tre våpengrener presterte i denne kampen om Norge, sikrer soldatene den aller høyeste vurdering.

Marinen gjennomførte sine operasjoner og senere transportene mot en fiende som totalt sett ti var ganger så overlegen. Det vil først etter krigen være tillatt å snakke om de vanskelighetene som inntraff nettopp i dette felttoget. Det var tallrike uforutsebare tilbakeslag, tap og ulykkestilfeller. Når man likevel til slutt overvant alt, skyldes det troppens holdning og den måten den ble ledet på.

Luftvåpenet, som i dette enormt lange området ofte var den eneste transport- og forbindelsesmulighet, overgikk seg selv i alt. Vanvittig dristige angrep på motstanderne, på skip og ilandsettingstropper står neppe over de heltedådene som hver enkelt transportpilot utførte. Til tross for et vær som var så dårlig at man knapt kan forestille seg det, fløy de igjen og igjen inn i midnattsolens land. De norske fjordene ble til kirkegårder for tallrike britiske krigsskip. Overfor det uavbrudte, ville angrepet fra tyske bombefly og Stukas måtte endelig den britiske flåten vike for overmakten og rømme. Få uker tidligere hadde man i en engelsk avis hevdet "at her vil det være en fornøyelse å ta i mot den tyske oppfordringen til kamp".

Allerde overfarten stilte store krav til hærens soldater. Ilandsettingstropper fra luften hadde gjort det mulig å få det første fotfestet på flere steder. Nå strømmet divisjon på divisjon etter og begynte krigen i et område som, i følge sin naturlige beskaffenhet, var i besittelse av en ekstrordinær motstandskraft, og som også ble svært tappert forsvart. Når det gjelder de engelskmennene som var ilandsatt i Norge, kan man riktignok bare si at det eneste bemerkelsesverdige ved deres tilstedeværelse, var den mangel på samvittighet man viste ved å ilandsette et ekspedisjonskorps av soldater som var så dårlig utdannet, så utilstrekkelig utrustet og så elendig ledet. Fra begynnelsen av var de underlegne. Ordet Narvik vil i historien for alltid bli stående som et herlig vitnesbyrd om den ånd som rådet i det nasjonalsosialistiske stortyske rikes militærmakt.

Herrene Churchill, Chamberlain og Daladier var inntil for kort tid siden svært dårlig underrettet om den stortyske forenings vesen. Jeg tillater meg vel å anta at nettopp innsatsen til de brandenburgerske fjelltroppene i denne nordligste fronten av vår frihetskamp, vil ha skaffet dem den nødvendige klargjøring når det gjelder det stortyske riket og dets sønner.

Det er synd at herr Chamberlains grenaderer foretrakk å la det bli med de første prøvene på den indre innstillingen til de stammene av vårt folk som har kommet nye til riket.

General von Falkenhorst ledet disse operasjonene til lands i Norge. Generalløytnant Dietl var helten av Narvik. Operasjonene til sjøs ble gjennomført under ledelse av generaladmiral Saalwächter og admiralene Carls og Böhm og viseadmiral Lütjens. Luftvåpenets operasjoner stod under ledelse av generaloberst Milch og generalløytnant Geissler. Militærets overkommando, generaloberst Keitel som sjef for overkommandoen og general Jodl som sjef for militærets lederstab, var ansvarlige for gjennomføringen av hele aksjonen etter mine anvisninger.

T sten er hentet fra boken Das Land der Mitternachtsonne, Thraps Forlag Oslo, 2. november 1940. Boken er en "minnebok" fordelt til de østerrikske og tyske soldater som hadde deltatt i felttoget i Norge.


Oppdatert april 2001 av Lokalhistorisk  Ressurssenter Fet