Freden kommer til FET i mai 1945

Sett med en 13-årings øyne, skrevet av Åge Albertsen 1999

Knappenåler og fotballkamp

Knappenålene på europakartet min far hadde på veggen hjemme sto så tett at de nesten berørte hverandre og vi skjønte at krigen snart var slutt men i dag skulle det være fotballkamp!

Den 7.  mai skulle Fetsund KFUM spille fotballkamp på Prestegårdstranda mot Sørumsand KFUM, og jeg skulle være med. Jeg kledde meg for anledningen; nikkers, tykke strømper, raggsokker og beksømstøvler. Det var best å være godt beskyttet når en spilte venstre-ving og kanskje fikk en svær Sørumsand-back mot seg i forsøkene på å score mål.

"Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt."

Jeg syklet opp Hovinhøgda og fikk øye på et papir i veikanten. Jeg er født nysgjerrig, så jeg tok opp lappen. Det var et flyveblad som var blitt spredd over området her. På det kunne jeg lese "Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt."
Jeg syklet i full fart ned til Fetsund og viste fram lappen til alle jeg møtte. Dette var en melding som viste at de tyske styrkene i Norge hadde overgitt seg betingelsesløst. Plutselig ble mange planer forandret, bl.a. ble fotballkampen avlyst! Hva skulle vi nå foreta oss?

Fetsundbrua fortsatt sperret med bom, piggtråd og et skilderhus

Vi snek oss mot Fetsundbrua hvor tyskerne i alle krigsårene hadde forskanset seg med piggtrådsperringer, skyttergraver og maskingevær-reder - små bunkerser - på hver side av undergangen mot selve brua. Foran denne undergangen var det en bom og et skilderhus for den vakten som alltid var tilstede der. Dette var for tyskerne et meget viktig kontrollpunkt og her måtte alle som ville passere bevise at de hadde tillatelse til å passere Glomma. Det som ble godtatt var Grenseboerbevis eller Passerseddel utstedt av nazi-myndighetene. I tillegg måtte alle voksne personer alltid ha med seg sitt Legitimasjonskort. Her ble alle kjøretøyer grundig gjennomsøkt på jakt etter flyktninger på vei til Sverige eller rømlinger fra en eller annen leir eller fengsel.

Vi var blitt fortalt at Fetsundbrua i flere år hadde vært underminert og klar for sprengning dersom en spesiell situasjon skulle oppstå. Oppe på Vilberg Festning, i et skap var det en rød knapp. Et trykk på denne knappen var nok til å sprenge hele brua i lufta !! Sant eller ikke, uansett var dette ihverfall en spennende historie......

Det så merkelig stille ut ved brua og det var jo lite tilfredsstillende for oss nysgjerrige unger så vi syklet rundt omkring i håp om å finne ut noe spennende. Det skjedde så mye på kort tid at i ettertid er det vanskelig å tidfeste alt som hendte.

"Dette er London"

Samme dag (eller var det dagen etter- den egentlige fredsdagen 8. Mai, fikk vi høre at vi kunne få høre direkte Londonsending i radio på Garder - den nærmeste nabo til Vilberg-festningen. Da vi kom dit opp var det allerede mange som hadde møtt opp. Vi sto i hagen og ventet spent på hva som ville skje. Tyskerne på Vilberg så vi ikke noe til og alt virket stille og rolig. Det ble snakket lavmælt om krigen som vi enda ikke kunne tro var slutt, og om hva som ville skje de nærmeste dagene.

Plutselig, oppe på verandaen i annen etasje så vi det: EN RADIO. Høsten 1941 krevde tyskerne at alle radioapparatene skulle leveres inn og det ville bli strengt straffet om noen lot være å levere inn sin radio. Dersom noen lyttet illegalt på radiosendingene fra London og ble tatt, kunne vedkommende regne med lang fengselsstraff. Det samme gjaldt de som på grunnlag av Londonnyhetene skrev de hemmelige avisene og leverte disse til "gode" nordmenn.
Den radioen som nå sto framme på verandaen hadde nok vært gjemt bort på et lurt sted og nå funnet fram igjen. Det var nå snart fire år siden vi kunne beskue et slikt eksemplar uten å risikere straff for det.

Er vi fri?

Vi sto andektig og ventet der mellom frukttrær og bærbusker. Og så hørte vi det, signalet fra BBC: "Bom-Bom-Bom-Booom, Bom-Bom-Bom-Booom" og så kom Toralf Øksnevads velkjente stemme: "Dette er London", fulgt av de siste nyhetene om situasjonen i Norge og Europa og han bekreftet det vi allerede visste: Norge var atter et fritt land. Vi som befant oss i Garder-haven i dette øyeblikket var med på noe stort i Norges historie.
Mange sto og holdt rundt hverandre og gråt åpenlyst. Hadde vi virkelig overlevd krigen, og hadde det vi hadde ventet på i fem år skjedd og var Norge igjen blitt et fritt land? Spørsmålene var mange.

Feiring med tog, et flagg og en tromme!

Dette måtte feires. Nå skulle det bli 17. mai tog, selv om det var noen dager for tidlig. Det dukket opp et stort norsk flagg og ei lilletromme. Ei Fetsundjente tok flagget og jeg - som var trommeslager i KFUM - ble overlatt tromma og dermed satte toget seg i bevegelse med oss to foran nedover mot Fetsund. Tyskerne som var forlagt på Vilberg Festning så vi fortsatt ikke noe til og heller ingen andre tyske soldater før vi kom ned i selve Fetsund. Jeg følte meg meget liten der jeg gikk først i toget, som jeg i ettertid tror var ganske langt.
Vi passerte Herredshuset og Melnesbutikken før vi så det første flagget utenom det vi hadde med oss.
Folk jublet og sang alle de sangene som i flere år hadde vært forbudt: "Ja, vi elsker", "Gud sign vår konge god" og andre kjente og kjære sanger som det i flere år hadde vært forbudt å synge. Vi hadde praktisert den tidas form for tagging og på vegger og rekkverk dukket det opp i løpet av krigen "Leve Kongen" og "H7" merket -risset inn eller malt -i nattens mulm og mørke. Tyskerne og hirdfolka prøvde forgjeves å fjerne disse symbolene, men nå lyste de mot oss, og vi hilste dem med hurra-rop som smalt i veggene da vi nærmet oss sentrum.

Med lilletromme mot piggtråd og maskingevær

Men hva skulle vi gjøre nå? Bak meg i toget begynte de å rope: Over brua, over brua! Vi marsjerte videre og passerte veien opp til stasjonen og det uthuset som dengang sto der.
Da fikk jeg se det: Piggtråden, bunkersene, skyttergravene, bommen og VAKTA, med stålhjelm, støvler, gevær og håndgranater. Situasjonen gikk opp for meg i all sin gru: Hva nå?
"Gå videre" lød det bak meg, men skrittlengden ble kortere og kortere samtidig som avstanden til bommen minsket. Bommen, denne forhatte og fysiske sperren, omviklet med piggtråd, stengte veien mot brua.
Plutselig rørte soldaten på seg, hevet bommen og med et smell fra støvlehælene presenterte han gevær, stiv som en tinnsoldat. Med hjertet like under drøvelen, puls i 200 og svette guttenever rundt trommestikkene snublet jeg forbi vakta, og toget fortsatte gjennom "hølet i jernbanen", litt mindre høyrøstet enn for en stund siden.

Da vi kom opp på selve brua, så vi rett inn i den bunkersen som var plassert på østsiden av brua. I skyteskårene så vi ansikter og hjelmer, så jeg var ganske nervøs der jeg banket meg over brua. Flagget vaiet, og folk jublet og skrek. Vi passerte bunkersen uhindret, men vi skulle jo tilbake igjen. Det samme gjentok seg, den nordre veibanen var også stengt med bom og med en soldat i skilderhuset. Bommen gikk opp, og soldaten hilste idet vi passerte, og vi alle trakk et lettelsens sukk og kunne marsjere videre. Ingen ubehagelige episoder hadde skjedd.

Hjemmefrontkarene overtar Fetsund

Da vi kom tilbake til sentrum, fikk vi for første gang på nært hold se de Hjemmefrontkarene som etter hvert overtok styringen. Disse hadde tilhold på meieriet i Fetsund. Der på plassen fikk jeg se kjente folk i sivile klær, iført det etterhvert kjente armbindet med det norske flagget. Hjemmefrontens ledelse hadde avtalt med den tyske overkommandoen at hjemmefrontsfolk med dette armbindet ville bli anerkjent som regulære norske soldater. Toget ble nå oppløst. Det var kanskje ikke så veldig mange med på marsjen, kanskje det nesten ikke ble lagt merke til i gledesrusen over freden. Men for meg var det noe stort og minnerikt som jeg hadde vært med på i de første timene i et fritt Norge. Nyheten om freden spredde seg nå raskt, og vi kunne se flere og flere flagg som ble heist i flaggstenger som hadde stått ubrukte i lang tid.

Funderinger om tyskere og hvitt brød med ost og syltetøy

En av mine kamerater bodde i nærheten av Vilberg. Han var blitt kjent med noen av vaktene deroppe, og jeg hadde også vært med ham dit et par ganger. Det var vel ikke helt riktig å besøke fienden på denne måten, men dette var soldater som var utkalt til tvungen tjeneste i Wehrmacht og flere av dem var bare 6-7 år eldre enn meg og hadde vel hatt små muligheter for å få gjort noe med den situasjonen de var kommet opp i. Det var tydelig at de syntes det var en avveksling å få besøk av oss og selv om det også var spennende for oss å se soldater og våpen på nært hold, var det nok bevertningen som trakk oss dit. Vi fikk nemlig hvitt brød med ost og syltetøy som pålegg !!, og melk til drikke. Fabrikklaget sukkertøy og drops fikk vi også.........

Men knappen som kunne sprenge Fetsundbrua i lufta så vi aldri noe til, merkelig nok, kanskje den bare fantes i ryktenes verden?

Krigshunden Freddy

Tyskerne hadde en skarpdressert vakthund, en flott han-schäfer. På hjemvei fra et av Fetsund-besøkene traff jeg min kamerat, som da hadde med seg denne schäferen. Tyskerne hadde nettopp fått beskjed om at de måtte gjøre seg klare til å bli hentet til en av distriktets krigsfange-leirer og at de måtte kvitte seg med alle unødvendige ting, også bikkja. Han som hadde ansvaret for den kom gråtende og spurte om kameraten min ville overta den, og etter en konferanse med sine foreldre sa han ja. Bikkja ble naturligvis kalt "Freddy" og levde deretter lykkelig alle sine dager som en glad og koselig familiehund i vårt fredelige Fetsund.

"Norge i rødt, hvitt og blått" og "Seier'n er vår"

I løpet av noen dager ble hele tilværelsen vår forandret, fra å være et okkupert folk i krig var nå alt snudd rundt og vi kunne si, synge og gjøre ting som inntil nå hadde vært strengt forbudt. Flere av oss hørte for første gang "Norge i rødt, hvitt og blått", en sang som igjen og igjen ble sunget i disse dager, sammen med "Seier`n er vår" som da gjaldt seieren over en farlig fiende, men som senere er blitt kampsangen ved mange idrettsbevegivenheter.

"Stemmen fra London" kommer med "svensken"

Vi gutta var på farten omtrent hele døgnet, det skjedde noe hele tida. En dag gikk alle og ventet på "svensken", svensketoget som denne gangen visstnok skulle ha med seg kjente personer. Vi møtte opp på stasjonen, toget kom, stoppet og der på stigtrinnet sto selveste "stemmen fra London", Øksnevad. Han holdt en kort appell og gratulerte alle med den freden som nå endelig var kommet. Han manet folk til å vise ro og sindighet og ikke foreta seg noe som kunne få følger for vår framtid. Med i toget var også representanter for de frie norske myndigheter og mannskaper fra de norske polititroppene. Polititroppene besto av flyktninger som var blitt utdannet i Sverige og som nå skulle være med på å holde ro og orden.

Red Devils med sjokolade

Ordinære norske og allierte soldater ble stasjonert i området. En dag kom det en tropp "Red Devils" - allierte fallskjemsoldater med sine karakteristiske røde alpeluer eller berets. Dette var barske karer. Av dem fikk vi sjokolade, det smakte godt, det!

Ettertanke

Fredsprosessen fortsatte som planlagt, men det ble endel episoder i forbindelse med avvepningen av tyskerne. De fleste ble i løpet av året sendt tilbake til Tyskland, men noen ble idømt fengselsstraff og måtte vente enda en tid før de kom tilbake til sitt Vaterland, ribbet for de fleste av sine vyer om " Det stortyske riket."

Freden kom, men vi sitter igjen med mange tanker. Krig er forferdelig. Det eneste positive - om en kan bruke det uttrykket - en kan si etter å ha gjennomlevd en slik prøvelse, er at den ballasten en har fått gjennom disse opplevelsene kan være god å ha med seg og huske på senere i livet, om alt ser svart ut og situasjonen kan være vanskelig å takle.
At ikke framtida ble som vi håpet denne fredssommeren må en bare registrere, men det er en annen historie.


Oppdatert 26. mai 1999 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet