Situasjonen på europakartet min far hadde satt opp på stueveggen forandret seg mye i løpet av våren 1945. Raden av knappenåler som viste hvordan frontene til stadighet skiftet var på plass. I øst sto de i 1941 i nærheten av Moskva og Stalingrad og i vest helt ved den engelske kanal. og framtida så dyster ut for de som kjempet mot nazismens frammarsj.
Nå i begynnelsen av mai måned 1945 var rekkene av knappenåler blitt flyttet ganske nære hverandre, og alle forsto at tidspunktet for Tysklands kapitulasjon var nær forestående.
Det store spørsmålet var hva som ville skje i Norge. Tyskerne hadde bygget Norge om til en festning, "Festung Norwegen" og hadde nå 340000 soldater stasjonert i Norge under ledelse av Reichkommissar Terboven, Hitlers høyre hånd i Norge, og som var fryktet og hatet av alle "gode"nordmenn.
Quisling var norsk "regjeringssjef" og hadde "Hirden", som sin lille private hær. Den var kort tid i forveien blitt tildelt våpen og skulle være med på å "opprettholde ro og orden."
Nesten 100 000 allierte krigsfanger og flere tusen nordmenn satt i forskjellige leirer og fengsler rundt omkring i landet
Terboven og hans folk hadde inntil nå hatt skjebnen til alle som oppholdt seg i Norge i sin hule hånd. Ville han godta en avtale om betingelsesløs kapituasjon som hans sjefer i Tyskland var i ferd med å inngå med de allierte sjefene? Hvis kapitulasjonen gjaldt også Norge, ville han da fortsatt kjempe med de midler han hadde til disposisjon? Og hva ville våre hjemlige nazister gjøre? Spenningen var stor, nå kom nyheten om at Hitler hadde begått selvmord og at admiral Dønitz var innsatt som hans etterfølger. Terboven ble avsatt tidlig på dagen den 7. mai av Dønitz som overførte all militær makt til "Wehrmachtbefehlshaber", general Bøhme ved den tyske overkommandoen i Lillehammer så nå var det han som var "sjefen".
Oppdatert 3. mai 1999 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet