Fangstmetoder mot ulv

Den største åtefangst av ulv man kjenner til på Romerike var på Nordre Hemnes gård omkring 1800. Bonden på gården hadde lagt ut en hesteskrott med gift, og dagen etter lå seks døde gråbein på åtet. Det var mest arsenikk og stryknin som ble anvendt på den tiden, så de fikk nok en temmelig smertefull død.

Fangstmetoder som ulvegraver, ulvestuer, fall-lemmer og tane ble også brukt mot ulv. Ole Gulbrandsen Sand på Bjørkelangen fanget ulv i ulvegraver fram til 1850, og tok livet av i alt 17 stykker. Disse finnes det spor etter, selv i dag. Ulven er et spenstig dyr, så gravene måtte være inn på 5 m dype for at den ikke skulle hoppe over kanten. Midt i grava ble det reist en stolpe med et løst brett på toppen. På brettet ble lokkedyret bundet fast; helst en levende gås, en hund eller til og med en gris. Skriket fra de stakkars dyra skulle lokke ulven til grava. Da ulven sprang ut på brettet, veltet det og ulven ble i graven. Enkelte steder ble det i bunnen av gravene satt opp sylskarpe påler som spiddet dyret.

Ulvestue var en annen innretning, som ble satt opp av en ring med spisse staurer som skrådde innover mot en åpning på toppen. Ulven klatret opp på stokkene og hoppet ned til åtet i midten. Men opp kom den ikke, fordi veggene hellet innover på alle kanter. Tanen var nok den mest barbariske fangstmetoden. Det var et avkappet tre hvor toppen var kløyvd i flere spisser. På den høyeste av disse hang åtet. Da ulven hoppet opp mot åtet, kunne den bli hengende fast i den ene labben i kløfta mellom spissende, eller den kunne falle ned på en av de laveste spissene og bli spiddet. At dette ga en pinefull død kan en jo tenke seg.

I det hele tatt må det sies at folks oppfatning om dyrs lidelser i alminnelighet, og rovdyr i særdeleshet, var ganske annerledes i gamle dager enn i dag.

Den store ulvejakten på Mangenskogen i 1854, som ble ledet av Christian Haneborg på Fosser, må være den best kjente og mest omskrevne ulvejakt i Norge. Dette året hadde ulven herjet kraftig over Mangenskogene, og det ble organisert en klappjakt som skulle støvsuge skogen for ulv og derved kanskje løse problemet for lengre tid framover. Jakten ble organisert etter militært mønster, og 500 mann fra Høland, Setskog, Aurskog, Nes, Eidskog og Sverige deltok. Det ble drevet fra fire kanter mot Bolfoss. Under framrykkingen ble en ulv skutt ved Molidalen av Anders Øiseth. Ved Bolfoss ble det skutt på to ulver, men ingen av dem falt på stedet. Senere fant de en død ulv på Rakeieåsen, som visstnok skulle være en av de som det ble skutt på.

Det er skrevet utførlig om denne jakten tidligere, både i Indre og andre publikasjoner. Siden den gang har ikke gråbeinen vist seg verken på Mangenskogen eller ned i bygda sies det.

En nærmere titt på historiene i distriktet forteller noe annet.

Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen.