Flere historier - etter den store ulvejakten

Bråtakæll'n eller Andreas Jensen Dingsrud, er en nesten legendarisk person i Aurskog. En morgen på vårvinteren i slutten av 1850-årene, fikk Bråtakæll'n se spor etter ulv som hadde gått over jordet om natten. Han fikk sendt bud på jaktkamerater, og de posterte rundt Dingsrudhagan. De gikk på sporsnøen og dreiv. Bråtakæll'n hadde børse med grovt hagl i, og han tok post på et berg. Til slutt får han se ulven på oversiden av berget, 20-30 m unna. Han får skutt, og ulven blir liggende på myra. Siden ble stedet kalt Ulvemyra. Ulven blir fraktet til gården og lagt igjen i gangen. Ut på dagen kommer husholdersken inn og sier at ulven rører på seg. Klara finner da ei klubbe som var brukt til tjærebrenning, gir gråtassen en i skallen. Det skal være den siste ulven som er skutt ned i Aurskog.

På etterjulsvinteren i 1860 skaut Gunnerius Skrepstad to ulver på Liermosen. Etter det kjenner ingen til at der har vært skutt ulv nede i flatbygda.

Einar Halvorsen skriver i boka "Langt inne på skogen" om at Andreas som bodde i Myra på Mangenskogen. En høstdag, visstnok rundt 1885, kommer mor hans og forteller om slikt skrik og leven opp i Haukelund. Andreas stryker ut og får høre kjerringa i Haukelund skrike: "Nå tar gråbein geita". Andreas henter rakhagla og tar til skogs. Det har kommet ørlite nysnø, og han finner ulvesporet. Ut på ei braut ved Kloppmyra, der stien går ned i en tverrdal, stopper han og lytter. Da får han se ulven under seg. Den snuser og roter i bakken og er opptatt med sitt, men den er på skuddhold. Da skudden smeller, kaster gråbein seg rundt og biter seg selv i svangen, og med lange byks blir den borte i skogen. Andreas lader på nytt og følger etter. I Gråbeindalen finner han ulven som har stukket seg bort under ei rotvelte. Den har ikke krefter igjen til å sette seg til motverge. Andreas drar den fram etter halen, og avliver den med et par drag i skallen. Det var en gammel hanulv.

Det var mye ulv i traktene rundt Ulviksjøen, det viser navnet. Borghild Udneseter fortalte at det i hennes besteforeldres tid, lå ulv helt nede ved skigarden og speidet mot husdyra. Barna måtte passe på, og hvis ulven ble for nærgående, tok de av seg treskoene og klappet dem mot hverandre. Da smøg ulven seg vekk.

"Ved Garsjøen kunne det samle seg store flokker ulv vinterstid. Tømmerkjørerne måtte ha øks eller børse for hånden".

På høyden mellom Garsjøen og Øisjøen var det mye ulv i gamle dager. Ved Garsjøen kunne det samle seg store flokker på vinterstid. Tømmerkjørerne måtte ha øks eller børse for hånden. Mange ganger måtte de tenne tyrifakler for å holde gråbeinen vekk etter at mørke falt på.

Gamle jegermesteren, Heiern, forteller om ulv på Krokvassheia i 1862. Far hans gikk og pløyde på ei myr, og ei tante gjette kuer, sauer og geiter i utkanten av jordet, da en stor hannulv dukket opp. Den fikk revet i hjel eller skambitt 14 sauer og geiter, og fikk med seg en hel geitebukk. Faren hentet børsa og fulgte ulven på vei mot Lukashytta. Ved Kapperalmåsan fikk han syn på dyret og sendte av gårde et skudd. Da det smalt, satte ulven bukken i bakken, beit den tvert av, slengte den på nakken og småsprang av sted.

I mars 1897 kom det også ulv til traktene ved Heia. Fire karer drev og kjørte tømmer i Hellehøgda, den ene var svensk. Tre av karene hadde børse, mens svensken bare hadde øks. De fikk skadeskutt ulven, som la seg til på et berg ved Krokvannet. Svensken kastet øksa si på ulven, men den dro seg unna. De andre kara sto på østsida av vannet og skaut ei kule gjennom magen på ulven. Den gikk da ned til Skillingmark i Sverige, men neste dag gikk den over Galgeholtet og ned til Tangen, og ved Gløtta holdt den på å ta bikkja. Derfra dro den ned i Høland, og i Lognskauen ble den en stund på en død elg. Så dukket den opp i Vinger, hvor den møtte Andreas Sterk som var ute med elghunden sin. Ulven ga seg på elghunden, men da var det slutt. Han Andreas skaut ulven, og da viste det seg hvor kula til Heia-karene hadde truffet. Det var en uvanlig stor, seig og sterk ulv. Den var så gammel at den bare hadde tannrøttene igjen i kjeften.

Så sent som i 1904 dukket det opp en ulv på Øyeren. "Se den svære, rare hunden", sa guttungene som gikk på skøyter. Ulven søkte mot land og gikk inn ved Nordseter i Båstad. Den dro siden over mot Høland, hvor skytterne hadde fått nyheten og forfulgte den på ski til Eidskog, hvor den ble skutt.

Som vi ser er det mange historier om "den siste ulven" i grenseskogene våre. I følge offisiell statistikk, ble den siste ulven på Romerike felt i 1871.

Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen og Øivind Eriksen (tegninger)