Svartedauden i Fet – og tida etter |
Av Nils Steinar Våge, november 1999
Svartedauden kom til Norge på ettersommeren i 1349, og nådde Romerike utpå høsten. Pesten herjet hardt på Romerike, og minst halvparten av befolkningen døde. I hundreåret etter 1350 var det mange epidemier som tok livet av mange mennesker, og som førte til at det tok omtrent hundre år før folkemengden vokste normalt igjen. Hardest rammet ble barn og unge, slik at reproduksjonsevnen i befolkningen ble hardt rammet.
Pesten artet seg som to typer: lungepest og byllepest. Lungepesten er beskrevet slik at de syke fikk "harde sting. Deretter spydde de blod, og så fór ånden sin vei". I tillegg artet sykdommen seg som byllepest. Da ble lymfekjertlene angrepet. Det gikk koldbrann i huden rundt byllene, og disse ble farget svarte. Derav kommer navnet Svartedauden.
Mellom 60 og 90 % av dem som ble angrepet av byllepest, døde i løpet av tre til fem dager. Lungepesten derimot tok livet av alle som ble angrepet.
Før Svartedauden satte inn, har man beregnet folketallet i Norge til ca. 480 000. Etter at Svartedauden og de andre epidemiene hadde herjet fram til omkring 1450, regner man med at det var omkring 180 000 mennesker igjen i landet.
Før 1350 var det mellom 94 og 100 navnegårder i Fet. Flere av dem var delt, slik at tallet på gårdsbruk lå mellom 119 og 125. En kan regne med at det bodde gjennomsnittlig 8 personer på hvert bruk, og folketallet i bygda lå mellom 750 og 800. Etter at pestbølgen hadde lagt seg, var det ca. 60 gårdsbruk igjen, og folketallet var etter denne beregningsmetoden sunket til omkring 500. En regner med at folketallet var enda lavere.
En annen metode å beregne folketallet på viser at Fet hadde en befolkning på ca 1025 før 1350. Da epidemiene var over, lå innbyggertallet på mellom 500 og 600.
Det finnes ikke gode nok kilder til å fastslå det nøyaktige tallet på gårdsbruk i Fet, og dermed heller ikke folketallet. Alle tallene for Fet er derfor beregnet. Tall fra nabobygdene viser at folketapet lå på minst 50 %.
Det store folketapet førte til at mange av gårdene i Fet ble lagt øde, og det ble rikelig tilgang på ledig jord. Dermed kunne de som hadde små gårdsbruk, overta større gårder i bygda. Dessuten gikk avgiftene (landskyld, jordleieavgifter, tiende) som bøndene betalte til kongen, adelen og kirken, kraftig ned som følge av at det var vanskelig å skaffe folk som kunne drive gårdene. Dermed ble det bedre levekår for de gjenlevende bondefamiliene.
Korndyrking krevde mye arbeidskraft, og det ble det mangel på etter pestene. Bøndene økte derfor mengden av husdyr, for husdyrhold var ikke så arbeidskrevende som åkerbruk og korndrift. Kostholdet ble på denne måten lagt om til mer proteinrik mat, og folk ble mer motstandsdyktige mot sykdommer.