Ottar berettet at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde
på nordkanten av landet (...) nordenfor var landet øde bortsett fra at
finnene her og der holdt til for å drive jakt og for å fiske i sjøen om
vinteren.
Han sa at han selv ville undersøke hvor langt landet strakte seg mot nord,
og om det bodde mennesker nordenfor denne øde strekningen. Han fór deretter
nordover langs landet, og i tre dager hadde han det øde landet til styrbord
og havet til babord. Da var han kommet så langt nord at hvalfangerne ikke
pleide å fare lenger.
Videre seilte Ottar langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya, og deretter
inn i Kvitsjøen og et stykke opp langs Dvina.
"På den andre siden av elva var landet bebodd. Det var det første
bebodde landet han kom til etter å ha seilt hjemmefra. Bjarmene hadde dyrket
sitt land godt, men dit torde han og mennene hans ikke komme. Trefinnenes land
derimot var øde, unntatt der jegere, fiskere og fuglefangere holdt til. (...)
Det forekom ham at bjarmene og finnene snakket samme språk.
Hensikten med å dra dit var først og fremst å fange hvalross, for disse
dyrene har meget edelt bein i tennene sine, og huden egner seg godt til å
lage skipstrosser av. Han hadde mye av den rikdommen som de folkene har,
nemlig ville dyr som kalles rein. Da han drog til kongen, eide han seks hundre
tamrein, ukjøpte reinsdyr, derav seks lokkerein. De er meget kostbare hos
finnene, fordi en med hjelp av dem fanger villrein. Han var den fremste i
landet, men eide likevel ikke mer enn 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille
han pløyde, pløyde han med hest.
Den viktigste inntektskilden for innbyggerne der er en avgift finnene
betaler. Den består av dyrefeller, fuglefjær, hvalbein og skipstau av sel-
og hvalross- skinn. Hver betaler etter sin stand; den fornemste må utrede 15
mårskinn, fem reinfeller, en bjørnefell, 10 ember fjær, en kjortel av
bjørne- eller oterskinn og to tau, ett av hvalross og ett av selhud.
Han sa at Nordmannaland var meget langt og smalt, og alt dyrkbart land lå
ved sjøen, og ennå er mange steder svært fjellfylt. Østafor ligger ville
fjellstrekninger (...) imot øst er det bebygde landet bredest (...) deretter
ligger på den andre siden av fjellstrekningen Svialand langs dette landets
søndre del, og langsmed den nordre del ligger Kvenland.
Ottar sa at landsdelen der han bodde, het Hålogaland, og at ingen bodde
nordafor. Men på den sørligste kanten av landet er det en havn som heter
Skiringssal; dit kunne en seile på en måned når en søkte havn om natten og
hadde gunstig vind om dagen. Hele denne tiden skal en seile langs landet; da
har en til styrbord først Island, derpå de øyene som ligger mellom Island
og dette landet, inntil en kommer til Skiringssal; til babord har en Nordvegr
(Nordveien)
