Maskinoversatt fra engelsk – ikke gjennomgått av et menneske.
Vi lå på stranda i Hals, der vi hadde kjempet et slag og vunnet. Skipet vårt hadde drevet bort med strømmen, og vi måtte på en eller annen måte få skipet tilbake. Mennene våre sov ved skipet etter slaget. Imens våknet de og var på vei til stranda for å hente oss. De kom og tok oss med seg. Neste mål var å komme ut på det store havet. Imens seilte vi opp for å besøke familien vår i Haesing, Verner og Gerda. Fordi vi trodde vi ble forfulgt. En time senere seilte vi tilbake, og skipet som fulgte etter oss, var borte. Da vi kom ut i Nordsjøen, ble vi forfulgt igjen. Plutselig ble vi skutt på med piler. Da skjøt vi tilbake. Så traff vi seilet deres, og det brant opp, og så ga de seg. Så seilte vi hjem til Norge. Og vi holdt en stor fest fordi vi hadde vunnet kampen. Men vi var ikke glade lenge, for det kom en stor vikingflåte inn fra kysten og angrep oss. Håkon, Harald, Knud og Hark og alle de andre mennene begynte å sloss. Vi kjempet og drepte mange menn, men kampen var nesten som en uendelig kamp, helt til Olaf kom med en stor køller og slo ned en mann som kjempet mot Knud. Etter det fikk vi kontroll over situasjonen. Etter en stund ble fienden mer sliten. De begynte å trekke seg tilbake, og vi vant makten over Norge. Da kampen var over, var tapet av menn stort. Mange var såret. Og selv om vi vant kampen, var det en hard kamp for hele landsbyen.
Oppdatert 12. november 1997 – Vikingnettverket
Sist oppdatert: 20. oktober 2026
This post is also available in:


