De fleste vikingene i Konstantinopel kom fra Sverige, men det fantes også dansker og nordmenn blant dem. Den kanskje mest kjente av væringene var Harald Sigurdsson (1015 – 1066), som senere ble konge av Norge med tilnavnet Hardråde. Han var høvding for væringene, keiserens livgarde, i mange år. Han ledet væringgarden i kamp, både i Nord-Afrika, Syria, Palestina og på Sicilia. Alt det godset Harald fikk tak i, sendte han til oppbevaring nordover til Holmgård i Russland, til sin kommende svigerfar kong Jaroslav den vise. “Det var så mye gods at ingen mann fra nord hadde sett slikt i én manns eie”, sier Snorre.
Harald reiser hjem
Da Harald etter mange års tjeneste planla å dra hjem til Norge ønsket han å få med seg Maria, som var keiserinnens niese, men keiserinnen sa nei. Væringene sa det gikk rykter om at keiserinne Zoe selv ville ha Harald. Keiser Konstantin lot Harald fengsle, men Harald fikk hjelp til å rømme. Han hentet Maria med makt, fikk tak i et skip og fossrodde ut fra havnen. Da han nærmet seg lenken som sperret sundet, kommanderte han alle som ikke rodde, bakover i båten. Så rodde de andre for harde livet og kjørte båten opp på jernlenken. Så snart de stod fast, bad Harald alle mann om å springe forut. Da vippet båten fremover og gled av jernlenken. De kunne fortsette over Svartehavet mot Russland. Men før han fortsatte derfra videre mot Norge, sendte han storsinnet Maria med følge tilbake til Miklagard og giftet seg med Jaroslavs datter Ellisif. De reiste til Norge i 1045.
This post is also available in: Engelsk