Nørresundby: Jelling – kongenes by

Maskinoversatt fra engelsk – ikke gjennomgått av et menneske.

Den store Jellingsteinen i Danmark
Foto: Ajepbah · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons (kilde)

Et infoark fra Vikingnettverket:

Jelling – kongenes by

av Pia Larsen, Randi Rasmussen, Louise Andersen, Marianne Hejlesen,Claus Jensen, Soeren Andersen,Brian Skov

1d
Noerresundby Gymnasium og HF-Kursus
februar 1996

Innledning

På 900-tallet var Jelling en svært viktig del av det danske samfunnet.
For det første var byen en offisiell hovedstad, og det gjorde Jelling til et politisk maktsentrum i Danmark. Selv om Jelling lå midt på Jylland, ved den gamle «Hærvejen», nær et overgangssted over Lillebælt (havet mellom Jylland og Fyn), var det aldri mye handel her omkring. Jelling er kjent på grunn av de to runesteinene som står utenfor steinkirken. De to runesteinene dokumenterer at Jelling trolig var en av de første danske byene som ble omvendt til kristendommen. Det var Harald Blåtann, sønn av Gorm den gamle, som forkynte denne omveltningen, omkring år 950 e.Kr. Ifølge de nye funnene fra utgravningene i Sebbersund er det nå tegn som peker ut Sebbersund som den aller første kristne byen i Danmark (se infoarket om Sebbersund for å studere dette). Jelling er i tillegg kjent for de to gravhaugene sine og som bosted for flere høytstående personer.
Da Svend Tveskjegg ble konge etter Harald mot slutten av 900-tallet e.Kr., gjorde han Roskilde til ny hovedstad i Danmark av ukjente grunner. Det var trolig en demonstrasjon av makten hans, for han hadde kjempet mot faren sin, Harald Blåtann.

Kongene og gravene deres

Utsikt over Limfjorden ved Aalborg
Foto: Schorle · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons (kilde)

Nord for kirken ligger Tyras haug, og i sør ligger Gorms haug. De er de største gravhaugene som er funnet i Danmark. Midt mellom haugene står de to berømte runesteinene. Den yngste (og største) ble reist av Harald til minne om foreldrene hans, Gorm og Tyra. Den andre, som er litt mindre, ble reist av Gorm til minne om kona hans, Tyra. Gorm er den første kjente danske kongen siden 873. Runesteinene bekrefter at Harald var sønnen og etterfølgeren hans, og at kona hans, Haralds mor, het Tyra. Jellingsteinene viser oss at Jelling var et viktig sentrum for begge kongene. Da Gorm døde, ble han gravlagt i den nordre haugen. Men etter at sønnen hans var blitt omvendt, ble liket flyttet og gravlagt under gulvet midt i kirken, som var bygd av tre og som Harald lot bygge (nå ligger den under steinkirken). Nylig ble det meste av Gorms skjelett funnet. Det viser at han var omtrent 40-50 år gammel da han døde. Han var omtrent 172 cm høy, men ikke kraftig bygd. Etter undersøkelsen av resten av beina ble det slått fast at han «som de fleste danskene i middelalderen hadde slitasjegikt i den nederste delen av ryggsøylen».
Disse monumentene er et bevis på at Jelling var en svært viktig by på 900-tallet. De er en svært viktig historisk kilde når man diskuterer kristningen av Danmark, for navnet «Danmark» ble skrevet for første gang i Danmark på den minste steinen. Innskriften lyder: «Kong Gorm laget disse runene etter kona si Tyre, Danmarks bot». Innskriften på Haralds stein lyder: «Kong Harald lot lage disse runene etter Gorm sin far og Tyre sin mor, Harald som vant hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne». En rimelig tolkning kan være at Harald i sin regjeringstid vant dagens Slesvig-Holstein tilbake til Danmark (fra tyskerne). Eller man kan knytte innskriften på Haralds stein til de andre arkeologiske funnene fra den tiden, for eksempel de berømte «Trelleborg-borgene» (Fyrkat og fire andre) – se infoarket om Fyrkat og Aggersborg. I så fall forteller innskriften på Haralds stein oss at han bygde «Trelleborg-borgene» som et middel til å samle hele Danmark («…vant hele Danmark….»).
I Haralds regjeringstid ble danene virkelig introdusert for kristendommen. Men det er sannsynlig at det skjedde av politiske årsaker: Kongens forhold til naboene sør for grensen ble bedre.

Den nordre haugen

Den nordre haugen, også kalt Gorms haug, er omtrent 11 meter høy og har en diameter på 65 meter.
Man kan anta at denne haugen er den sist bygde, siden Tyra døde først. Det var islendingen Finn Magnusson som gravde ut den nordre haugen på 1800-tallet. Da oppdaget man at haugen hadde vært åpnet tidligere. Det var ikke vanlig gravplyndring, men et organisert tyveri. De to takbjelkene var brutt ned og senere reparert nøye. Det eneste som ble funnet inne i haugen, var en liten sølvkopp, som også kalles Jellingkoppen. Denne koppen har vært brukt som bevis for Gorms opprinnelige gravlegging i denne haugen (Gorms første gravlegging, kanskje 35 år før kristendommen ble offisielt innført av sønnen Harald), fordi ornamentikken på koppen stemmer med ornamentikken i den såkalte «Jellingstilen».

En tolkning

Harald Blåtanns stein er svært iøynefallende, for den er dekorert med flere imponerende tegninger som for eksempel viser en slange som slynger seg rundt et vesen med fuglehode. Dette vesenet har en veldig tynn hals og kropp som en katt, klør som en ørn og en lang hale som slynger seg rundt dyrets hals og kommer ut av nebbet. Forsiden av selve steinen domineres også av en spesiell tegning som etter vår mening viser Jesu Kristi korsfestelse. De fleste forskere er enige om det, men noen få tolker dette bildet som en ridder som viser Haralds ridderlighet.
Haralds hensikt med denne berømte steinen er usikker, men alt tyder på at han laget den som et symbol på makten sin. Innskriften på steinen sier at han var den som kontrollerte Danmark og Norge, og at han gjorde danene kristne. Vi mener det er ganske umulig å overbevise et helt folk om at religionen deres er feil, og at de må tilbe Jesus Kristus, særlig når Gorm den gamle noen år tidligere var tilhenger av de nordiske gudene som Odin og Tor. Danene må ha blitt kristne over en lang periode, men Harald har sikkert gjort en stor innsats da han som konge av Danmark stilte seg opp foran det hedenske folket sitt og erklærte seg som kristen.

Under: Kong Haralds runestein.
Kilde: Politiken, 10/1 – 1994.

Gudene til det hedenske folket og innføringen av kristendommen

Utskåret runestein fra vikingtiden
Foto: Ingimar E · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons (kilde)

I vikingtiden trodde folk på Odin og Tor. Odin var overhodet for de nordiske gudene og bestemte når krig skulle erklæres. Det var også han som avgjorde hvem som skulle vinne og tape når menneskene i Midgard (på jorda) kjempet. Folk trodde at han så på hver eneste kamp, og krigeren som vant, var Odins favoritt. Vikingene foretrakk å bli drept i kamp. Det var ikke bra for en mann å dø hjemme i sengen og lide den såkalte «strådød», som betydde at man måtte ligge i sengen og dø av sykdom. Denne måten å dø på åpnet døra til Lokes datters land – Hel -, et svært skremmende sted å være. Hvis man derimot ble drept i krig, kom man inn i Valhall og ble en av Odins krigere. Disse krigerne ble kalt «einherjer», og hver eneste dag kjempet de, og når det ble kveld og de var slitne, gikk de hjem (til Valhall) og spiste og ble fulle.
Tor, Odins sønn, var himmelens gud og herre over torden og lyn. Når det var torden i luften, trodde folk at det var fordi Tor kjørte vogna si. Foran vogna gikk to sterke bukker, Tangnjost og Tanngrisner. Tor var også den sterkeste av gudene, og derfor kjempet han alene mot jøtnene, gudenes fiender. Tor hadde et strålende våpen: hammeren Mjølner, som alltid traff det Tor siktet på, og kom tilbake til hånden hans etter kastet. På grunn av det trodde vikingene at jøtnene og andre onde skapninger skalv av frykt når Tor dukket opp på slagmarken, for de visste at Mjølner kom til å drepe dem. Skulle det likevel skje at en særlig dumdristig jotun gikk til angrep, spente Tor på seg beltet Megingjord og doblet dermed kreftene sine, og ingen kunne slå ham.
Andre guder som bodde i Asgard (gudenes land), var: gudene Frøy og Frøya, som var fruktbarhetsgudene. Gudinnen Idun, hvis gylne epler stadig ga menneskene ungdom når de spiste dem. Og til slutt var det Loke, opprinnelig fra jøtnenes ætt. Loke var listens og sluhetens gud. Han forårsaket mange ulykker. Loke fikk tre barn med en jotunkvinne som het Angerboda. Det første var en enorm ulv som het Fenrisulven, det andre var en giftig slange som het Midgardsormen, som levde i havet og var så lang at den rakk rundt verden. Det tredje barnet han fikk med Angerboda, var Hel, dødens gudinne.
For omkring 1000 år siden kom geistlige fra sør til Danmark, Norge og Sverige. De tok med seg troen på Jesus og Gud. De bygde kirker og reiste rundt i Skandinavia og prøvde å omvende vikingene til den nye religionen. I begynnelsen gikk det ikke særlig bra for de geistlige fra sør, for de fleste vikingene som bodde i Skandinavia, hadde sine egne guder og sin egen religion, og de ville ikke høre hva de geistlige hadde å si. Svært ofte ga de de kristne geistlige en elendig og forferdelig behandling. Noen ganger drepte de dem, eller de lot dem arbeide som slaver. Men de geistlige tok hevn. Etter en rekke år med dårlig hell i å omvende vikingene til den kristne tro og lære begynte de å samarbeide med noen av de mektige kongene i nord. Kanskje kongene syntes det var praktisk om alle undersåttene deres ble omvendt til den nye Gud. Hvis for eksempel kong Harald Blåtann ble omvendt til kristendommen, slapp han unna den imperialistiske politikken til paven og de som representerte den tyske kirken i Hamburg og Bremen.
Sammen med kongene og hærene deres lyktes de geistlige gradvis i å omvende vikingene til den nye troen. Da kongemakten og de geistlige samlet kreftene sine (militært og åndelig), ble det ulovlig å tro på de gamle gudene, og de som fortsatte å tro på dem, ble straffet og noen ganger til og med drept.

Kilder

R. Broby-Johansen, Danmarks aeldste maleri.

Sven Helbo, Gorm, Thyra og Harald. Leif B. Christensen, Jelling-kronen på vaerket.

Holger Mellerup, Jellingstenene.

Knud J. Krogh, Gaaden om Kong Gorms grav.

Johannes Brønsted, Vikingerne.

Olaf Olsen, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, bd. 2,3 og 4.

Sist oppdatert: 21. oktober 2026

This post is also available in: Engelsk Danish