Maskinoversatt fra engelsk – ikke gjennomgått av et menneske.
Oversatt fra dansk – ennå ikke gjennomgått av et menneske.
Staraya Ladoga.
Byens framvekst.
Engang omkring år 750 seiler klinkbygde vikingskip inn i bunnen av Finskebukta og finner veien opp elva Neva. Etter bare 50 km seilas kommer de til den veldige Ladogasjøen, som ingen av vikingene kunne oppfatte som noe annet enn et hav. Tro mot vanen holdt de seg tett inntil land mens de fortsatte gjennom det ukjente farvannet, og snart nådde de elva Volkhov. Bare noen få kilometer oppover denne elva lå bosetningen som senere ble kjent som Staraya Ladoga.
Fram til 1704 het byen bare Ladoga, og den ble grunnlagt omkring år 750 på et ubebodd stykke land i nedre løp av Volkhov, omtrent 10 km fra stedet der elva munner ut i Ladogasjøen. Ladoga var dermed den nordligste russiske bosetningen og samtidig et viktig handelssenter, både på den betydelige eurasiske handelsruten som forbandt Østersjøen med Det kaspiske hav via elvene, og på elveruten «fra varjagene til grekerne» mellom Østersjøen og Middelhavet.
I tråd med gammel slavisk tradisjon lå byen på en halvøy mellom elva Volkhov og sideelva Ladozhka, som ga byen Ladoga navnet sitt. Navnet stammer sannsynligvis opprinnelig fra det finsk-ugriske «luda», som betyr «den grusete elvebredden» eller «elveleiet med de flate steinene». De naturlige forholdene på stedet taler for denne forklaringen. Ladogas skandinaviske navn «Aldeigjuborg» er en fremmed utgave av det lokale navnet, som ikke har overlevd på russisk.

I løpet av de første hundre årene av byens historie ble handelsrutene nær Ladoga utviklet, og byen vokste til å bli den ledende i den nordlige delen av Øst-Europa. Beliggenheten nær de viktige seilingsrutene, ved overgangen mellom sjø- og elvetrafikk, gjorde Ladoga til et ideelt møtested for representanter for ulike nasjonaliteter og kulturer og til et naturlig sentrum for internasjonal handel så vel som lokalt håndverk. Blant de viktigste varene var pelsverk, våpen, smykker og sannsynligvis slaver. De er bevis på at smeder så vel som gull- og sølvsmeder har arbeidet i byen helt siden grunnleggelsen. Både grunnleggelsesdatoen og den raske utviklingen gjør det dermed rimelig å sammenligne Staraya Ladoga med andre tidlige byer ved Østersjøen som Hedeby og Birka.
Ladogas viktigste funksjon fra begynnelsen av var å kontrollere og sikre seilasen på den vanskelige elva Volkhov, som er 36 km lang med sterk strøm og to kraftige stryk, på henholdsvis 10 og 11 km. Innbyggerne i nærliggende landsbyer tok seg av skipenes passasje gjennom det vanskelige farvannet. Disse landsbyene ligger 10 og 22 km unna, noe som tilsvarer distansen båtene tilbakela hver dag før de søkte ly for natten. Landsbyene fungerte derfor som Ladogas forsteder fra begynnelsen av byens historie.
Byens befolkning.
Det største vitnesbyrdet om befolkningen er gravhaugene og gravfeltene som omgir det historiske sentrum av Ladoga. Noen av de store haugene, som innbyggerne kaller «sopka» eller «holm», er svært godt bevart.

Dette gjelder ikke minst en rekke hauger nord for byen. Dette stedet kalles av de lokale ganske enkelt «Sopki» (flertall av sopka på russisk). Ifølge lokal tradisjon heter den største gravhaugen på dette stedet «Olegs (Helges) grav».

Oleg, eller Helge på de skandinaviske språkene, var en høvding på 800-tallet som ifølge de gamle russiske krøniker skal ha forent den nordlige og den sørlige delen av det daværende russiske landet til én stat. Sør for Ladoga, bak Sankt Nikolaus-klosteret (1200-tallet), finnes det også mange mer eller mindre godt bevarte «sopki» på to steder, Pobedishche og Knyazhino, og på motsatt side av elva, rett overfor festningen, finner man den skandinaviske gravplassen som folk har kalt Plakun. Sopki er gravhauger, noen få av dem mer enn 15 m høye. Haugene ble brukt som hedenske kultsteder og felles helligdommer. Under de arkeologiske utgravingene viser haugene seg å dekke branngraver med ganske beskjedne gravgaver fra 700- og 900-tallet. Sopki-stedet rommer områdets første store graver. Enten de gravlagte var slaver eller skandinaver, kan man dermed trekke den slutningen at de tilhørte befolkningen i den opprinnelige byen Ladoga. De mange ulike gravformene og gjenstandstypene som er brakt for dagen på Ladogas gravplasser, viser tydelig at befolkningen generelt var av blandet internasjonal opprinnelse. Fra byens aller første periode har slaver, skandinaver og finner levd og dødd i Ladoga.
Byens handel og forbindelser.
På grunn av de klimatiske forholdene og jordsmonnet i området var bare en begrenset del av Ladogas bakland egnet for landbruksproduksjon. Ladogas økonomi i vikingtiden var basert på handel, både internasjonal og lokal, og på innkreving av skatt fra de lokale finsk-ugriske stammene. Byens håndverk var til en viss grad bestemt av behovene til den lokale landsbefolkningen: beinarbeid, treskjæring, perleproduksjon, og smiing og bronsestøping. Fra baklandet kjøpte byens innbyggere hovedsakelig pelsverk, matvarer, honning og råvarer som jern, bein, gevir, voks og så videre. Pelsverket ble solgt på Ladogas marked for kufiske mynter, men ble også eksportert østover og vestover. Myntfunnene gjør det mulig å følge Ladogas vidtfavnende handel. I Ladoga og byens forsteder er det funnet mange skattefunn av kufiske mynter fra 699/700–786. Av funnene kan man slutte at den internasjonale sølvhandelen nådde bredden av Volkhov omkring 760, og Ladoga er faktisk et av de første stedene i den nordøstlige delen av Europa der kufiske mynter dukker opp. Det var trolig de kufiske myntene som tiltrakk vikingene fra Skandinavia, og slik ble Ladoga for dem «sølvporten til østens skatter». De kufiske myntene ble preget i stadig større antall, og 800- og 900-tallet ble den viktigste perioden for denne handelsruten mellom Europa og Asia.
Gjenstandsfunn.

Materialet fra de første århundrene av Ladogas historie er internasjonalt blandet. Blant funnene kan nevnes perler fra Middelhavsområdet, frisiske kammer, og spenner og halsringer av bronse fra de nordiske landene. Fra øst har det kommet vekter, halvmåneformede halsringer av glass, og fingerringer dekorert med glass, krystall eller perler. Støpeformer for bronse, runde plater og trapesformede bronsevedheng, halvmåneformede øreringer og utskårne andefigurer av bein har kommet fra Østersjø-områdene, sammen med rav, som imidlertid ofte ble bearbeidet i Ladoga. I festningen er det funnet slaviske øreringer med spiralornamenter, samt noen få smykker av typisk finsk-ugrisk opprinnelse. Lokale verksteder har også vært i drift i Ladoga siden byens grunnleggelse. Et verksted med to rom er dermed undersøkt; blant funnene var et verktøysett på 26 deler: hammere, bor, tenger, en ambolt, saks og så videre. Verktøyet kunne ha blitt brukt av både en smed og en sølvsmed, og det kunne trolig også ha tjent en skipsbygger samtidig. Verkstedet er datert til 750–760 og er blant de eldste i Nord- og Øst-Europa fra denne perioden.

Skandinaviske funn i Ladoga, 800–900 1
Ladogas tømmerhus og toromshus.
Ladogas trehus fra 700- og 800-tallet er svært godt bevart. De er derfor unike for arkeologene og gjør det mulig å studere alt i detalj.
Den vanligste hustypen er det rektangulære huset på 3,7–3,9 m × 5,5 × 6,0 m, kjent fra byens tidligste periode. En rekke hus av denne typen er gravd ut i det eldste bosetningslaget, fra perioden 750–830. Slike hus er også kjent fra senere perioder. Det er hus i reisverkskonstruksjon (tømmerhus) med gavlene vendt nord–sør. I hjørnet midt imot inngangen finnes en rektangulær ovn av stein og leire. Gulvet var av planker. Noen hus av denne typen var utstyrt med en svalgang på utsiden, omtrent 0,5 m bred. I det kalde klimaet kunne svalgangen bidra til å holde varmen i huset. Fra den skandinaviske halvøya, som har det samme klimaet, kjenner man paralleller med en lang tradisjon bak seg.

En annen hustype er gravd ut i Ladoga, nemlig relativt store bygninger, omtrent 80 m² i grunnflate, med både oppvarmede og uoppvarmede rom. Varmen kom fra et firkantet ildsted av heller midt i rommet. Lange benker var plassert langs veggene. I de større husene ble det noen ganger reist takbærende stolper inne i huset. I hvert fall noen av de velstående innbyggerne i Ladoga bodde i disse toromshusene, som var omgitt av staller, løer og så videre. Tororomshuset i Ladoga har svært tydelige paralleller fra undersøkelsene i Novgorod og Beloozero. Med tanke på at husene i Ladoga er de eldste, er det sannsynlig at de er modellen for det tradisjonelle russiske toromshuset kjent fra middelalderen og fram til i dag. Det er sannsynlig at opprinnelsen til denne hustypen skal søkes i Skandinavia, der den er godt kjent. I Trondheim finnes det eksempler fra 1000-tallet. Husene i Ladoga er likevel fortsatt de eldste kjente eksemplene. Det er mulig å bruke norske eksempler ved rekonstruksjonen av husene fra Ladoga. Dette gjelder for eksempel inngangen på langsiden av bygningen og konstruksjonen av døra med to utskårne stolper.
Verksteder i hvert hus.
Det finnes spor i Ladoga etter mange verksteder som arbeidet med bronse, lær, bein og gevir. Undersøkelsene har faktisk vist at praktisk talt alle hus fra 800- og 900-tallet inneholder spor etter en eller annen form for håndverksproduksjon, til eget bruk eller for salg. Ved undersøkelser av gravene fra andre halvdel av 800-tallet er det kommet for dagen store mengder metallarbeid, enten av lokal produksjon eller utenlandsk.

Et vertshus i Ladoga.

Vertshus i Ladoga 1
Et unikt funn, som kanskje kan tilskrives Rurik eller etterfølgeren hans Oleg (Helge), er den svært store bygningen datert til 894. Huset måler 10 × 17 m og dekker dermed 170 m². Det var bygd i reisverkskonstruksjon og hadde svalganger på tre sider bygd av loddrette planker. På den fjerde siden var det en slags vestibyle. Inne i huset kunne man lokalisere et rektangulært ildsted. Taket ble båret av to rader med innvendige stolper. Gulvet besto av gjenbrukte skipsplanker. I den sørlige enden av huset vitner en flekk med nedtråkket leire trolig om at det har stått en bakerovn der. Ved siden av ble det samlet inn til sammen 211 ravperler og 32 ravfragmenter. En lignende ovnskonstruksjon er kjent fra Hedeby. Med tanke på bygningens størrelse og funnene er det ikke utenkelig at det var en slags vertshus for de væpnede kjøpmennene som ventet i Ladoga på at våren skulle komme og dermed muligheten for å seile.
Inndeling i tomter.

Inndelingen i tomter, rekonstruksjon 1
Takket være arkeologiske utgravinger trer mange elementer av byplanen fram. Samtidig fantes det et gatesystem i den øvre delen av bosetningen og en inndeling i tomter i den nedre delen langs bredden av elva Ladozhka. Det første er godt kjent fra andre russiske middelalderbyer, mens tomtene, som først ble funnet i 1991, fortsatt er unike i Øst-Europa. De enkelte tomtene består av byggetomter på omtrent 7 m bredde langs elvebredden. De enkelte tomtene er adskilt av grøfter som er 1,5 m dype. På en av dem ble det gravd ut et toromshus med et rektangulært ildsted midt i rommet. Det svarer ganske nøye til typen til de store husene i Ladoga som er nevnt tidligere. På nabotomta ble det avdekket en smie. Et ganske likt system av tomter, 7 m brede og adskilt av grøfter, er kjent fra Ribe i Danmark, der bosetningen ligger ved Ribe Å. Og som i Ladoga er det funnet verksteder her der bronse, glass, rav, bein og gevir ble bearbeidet.
Inndelingen av en fjord-, innsjø- eller elvebredd i tomter er kjennetegnende for mange europeiske byer, og fenomenet er likeledes kjent fra de norrøne sagaene. I Olav Tryggvasons saga kan man for eksempel lese hvordan kongen lot husene bygge langs elva Nid da han grunnla Nidaros (Trondheim), markerte ut tomtene og kalte bosetningen en kjøpstad. Ifølge denne sagaen målte etterfølgerne hans ut de enkelte tomtene og ga dem til kjøpmenn og andre folk som de var vel stemt overfor og som ønsket å bosette seg der. Funnene i Ladoga bekrefter sagaenes utsagn og kan til og med supplere dem med ytterligere detaljer. Det er nå klart at dette systemet oppsto på 700- og 800-tallet. Reguleringen av et så viktig område som selve elvebredden må ses som et bevis på at det fantes en myndighet i byen, på påvirkningen fra den skandinaviske modellen i tildelingen av land, og på utviklingen av et regelverk for det. Elvebredden må rett og slett forstås som Ladogas havn. Hvem som sto bak inndelingen i tomter, er ikke kjent, men det virker ikke som en tilfeldig sammenfall at det skjedde samtidig med at en skandinavisk høvding ble kalt hit. I det minste kan man slutte at inndelingen i tomter i Ladoga og Ribe viser de nære forbindelsene mellom de tidlige byene i Østersjø-området.
Ladoga som hovedstad for Rurik og hans dynasti.
Ifølge den mest pålitelige versjonen av sagnet, som er nedskrevet i den russiske Nåtidskrøniken, kalte slaviske og finsk-ugriske stammer i 862 Rurik til Ladoga for å herske over dem. Ut fra de korte omtalene av Rurik og andre indirekte kilder kan man anta at Rurik var en fyrste og kom til Ladoga kanskje fra Danmark. En lokal strid der «slekt sto mot slekt» var trolig grunnen til at de henvendte seg til nordiske herskere. Vikingene var på den tiden kjent for sine bedrifter og er nevnt i noen versjoner av den russiske krøniken. Da Rurik var kommet som den innkalte hærføreren, tok han makten sammen med noen av de lokale stormennene, og slik grunnla han det første dynastiet, som skulle herske i Russland helt til 1600-tallet.
Ladoga ble hovedstad i den nye staten, som omfattet områdene rundt Ilmensjøen, Pskov, Beloozero, trolig Murom, Rostov og Polotsk. På åstoppen mellom elvene Volkhov og Ladozhka ble det bygd en palisade, og på motsatt elvebredd den skandinaviske gravplassen Plakun. Gravene på Plakun tilhører trolig medlemmer av Ruriks følge, og dette gjelder særlig kammergraven fra en haug. Kammeret var dekket av en opp-ned-vendt båt, en skikk med nøyaktige paralleller i Hedeby.
En steinfestning ble bygd samtidig. Den første muren var hele 3 m høy og like bred. Den var bygd av lokal stein og leire. Festningen var utstyrt med et tårn. Det kan ikke avgjøres om den kanskje ble bygd av utenlandske byggmestere (kanskje fra Rhinen), men formålet er klart. Den skulle først og fremst beskytte Ladoga mot raid. Det lyktes den også med, helt til den norske jarlen Erik mot slutten av 800-tallet tvang seg inn i Ladoga, ødela festningen og brente ned byen.
Ladoga som hovedstad i det russisk-norrøne jarledømmet.
Ladoga var hovedstad i Nord-Russland bare for en kort tid. Ifølge krønikenes skjematiske kronologi flyttet Rurik i 864 til Novgorod, eller Holmgard som nordmennene kalte det. Ladoga fortsatte å tilhøre dynastiet. Selv om handelen med kufiske mynter avtok mot slutten av 900-tallet, beholdt Ladoga sin status som internasjonalt handelssted og håndverkssenter. Fra 900-tallet hadde byen makt over de omkringliggende stammene, hvis økonomiske og sosiale utvikling ble sterkt påvirket av den. Ladoga-provinsen vokste gradvis, men byen og forstedene spilte fortsatt rollen som porten mot nord i forbindelse med koloniseringen av kystene ved Kvitsjøen og områdene ved nordre Dvina.
Omkring 1020 ble Ladoga, eller Aldeigjuborg, og hele provinsen gitt som medgift av kong Jaroslav den vise til hans tilkommende hustru Ingegerd, datter av den svenske kong Olof. Jarl Ragnvald, som var i slekt med Ingegerd, kom til å styre Ladoga, og han ble etterfulgt av sønnen Eilif. Jarlen hadde, som det heter i en av de islandske sagaene, et væpnet følge som støttet ham i innkrevingen av skatt og i forsvaret mot hedninger. Det kom fra de lokale krigerske finsk-ugriske stammene. Mot slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet, under kong Mstislav Vladimirovich, ble den norrøne jarlen erstattet av en russisk guvernør.

En kort oversikt over Ladogas utvikling fram til i dag. Ladoga i dag 1
Da Ladoga kom under Novgorods herredømme, var Novgorod en viktig militærmakt. I 1114 ble det bygd en ny festning. På 1100-tallet var Ladoga, som Pskov og Novgorod, et viktig senter for handel, håndverk og kultur i Novgorod-provinsen. Forbindelsene mellom Russland og Nord- og Vest-Europa, ikke minst Gotland, gikk gjennom Ladoga. Mange steinkirker ble bygd her. Mot midten av 1300-tallet fikk Ladoga status som en alminnelig by i Novgorod-republikken. Ved slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet ble det bygd en ny festning, modernisert for bruk av kanoner, som erstattet den gamle fra 1114. Ladoga i den moskovittiske perioden (1500- og 1600-tallet) er godt beskrevet i de historiske kildene. I disse gamle skriftlige dokumentene om Ladoga finner man noen få gatenavn, blant dem navnet Varjagergata. Det er det eldste eksisterende gatenavnet i Øst-Europa. Det finnes fortsatt som navn på en gate i den nordlige delen av bosetningen langs bredden av Volkhov. Gata fikk utvilsomt navnet sitt på 800- eller 900-tallet, da det norrøne kvarteret var befolket. Ladogas skjebne ble avgjørende endret på terskelen til vår egen tid. I forbindelse med grunnleggelsen av St. Petersburg ble det gravd kanaler for å bedre elvetrafikken, og en ny Ladoga ble bygd. Den gamle byen Staraya Ladoga havnet utenfor allfarvei og sank gradvis ned til å bli en landsbylignende bosetning. Ladogas skjebne er uvanlig: først et viktig internasjonalt handelssenter, så hovedstad i en statsdannelse og residens for Rurik-dynastiet, senere en russisk by og festning, og til slutt bare en landsby.
Utarbeidet av Sergei V. Shpilkin (Bibliotek og norsk informasjonssenter, Moskva, Russland), cilnic@cityline.ru, for Vikingnettverket på grunnlag av historiske og arkeologiske artikler om Staraya Ladoga av Anatoly Kirpichnikov og Vladimir Nazarenko. Biblioteket og det norske informasjonssenteret uttrykker stor takknemlighet til nestlederen og historielæreren ved den norsk-russiske videregående skolen, Irina Morozova, for støtte og praktiske råd.
Sist oppdatert: 20. oktober 2026
This post is also available in:


