Guthorms invasjon av Wessex

Statue av kong Alfred i Winchester
Foto: NickDenbow · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons (kilde)

Maskinoversatt fra engelsk – ikke gjennomgått av et menneske.

«Vikingene kommer! Gud berge oss fra nordmennenes raseri!»

Skrevet for The Viking Network av Dana Metheny

Guthorm

Kan du forestille deg synet da skipslaster med vikinger gikk i land i England for å plyndre kirkene og ta landet? Skrikene av redsel og fortvilelse runget gang på gang over England i århundrer. Mange vikinghærer kom til England, noen bare for å raide etter gull; andre ble for å dyrke jorden og skape hjem for familiene sine. I dag finnes det fortsatt deler av England der vikingenes arv fortsatt er til stede.

Denne historien handler om én bestemt hær ledet av en dansk viking ved navn Guthorm. (Engelskmennene kalte ham Guthrum.) Guthorm og hæren hans kom fra en enda større vikinghær, kalt «Den store hæren», som ble ledet av Ivar Beinløs og broren hans, Halfdan. Disse to mennene var sønner av Ragnar Lodbrok, som ble drept av engelskmennene i Northumbria.

Etter at Ivar forlot England for å dra til Irland, fortsatte Halfdan å erobre engelsk land og slo seg til slutt ned. Men Guthorm hadde øynene på den eneste delen av England som fortsatt var uerobret: kongeriket Wessex. Den store hæren delte seg da: mange menn slo seg ned med Halfdan, og mange fulgte Guthorm. Og så begynte Guthorm en rekke angrep mot Wessex og kongen der, en ung mann ved navn Alfred.

Oversikt over historien

Mai… en god måned for et slag! Kong Guthorm visste at det ikke ville bli noen trefning. Kong Alfreds hær hadde raskt blitt sterkere nå som avlingene var sådd. Men Guthorms krigere var profesjonelle kjempere. Og Guthorm var ivrig etter å dra sørover og ta kongeriket Wessex. Han visste at hæren hans hadde flere fordeler framfor Alfreds bondekrigere og ealdormen.

Men noen viktige detaljer gnagde i tankene hans den tidlige morgenen i mai. Ragnarssons død var bare én av dem. Men da solen begynte å stige, ga Guthorm ordre om å flytte hæren til Salisbury Plain. Der ville de møte fiendene sine og kjempe for å vinne veien til Wessex. Seier… vikingkongen kunne nesten smake den!

Da han ga ordre om å bryte opp fra leiren, visste Guthorm imidlertid at kunnskapen om hans skjebne og mennenes lå skjult bak det alt-seende øyet til en lunefull gud, Odin.

«Leiren min er i Gloucester!»

Året 877 hadde vært et stort år for Guthorm, Oskytel og Amund, de tre danske krigslederne. De hadde erobret og okkupert Exeter, en by i kongeriket Wessex, i åtte måneder. Etter å ha gjennomført trefninger og samlet bytte forlot de endelig byen i 878. Men de hadde blitt godt betalt med engelsk gull i bytte mot løftet om å dra bort og la Wessex være i fred.

I Mercia, like nord for Wessex, tenkte ikke Oskytel og Amund lenger på å kjempe mot engelskmennene. De hadde noe annet i tankene som de regnet med at Guthorm ikke ville like.

«Guthorm, nå som pengepungene våre er fulle av danegeld, vil vi ikke kjempe mer. Oskytel og jeg tar vår del av landet her i Mercia. Nå skal vi lage oss hjem og stifte familie», kunngjorde Amund så alle kunne høre. «Og mange av krigerne vil gjøre det samme», la han til.

«Ja!» nikket Oskytel. «Vi er rike nok til å gjøre dette nå. Vi trenger ikke land i Wessex når vi kan slå oss ned komfortabelt i danske Mercia.»

Det var sant. Engelskmennene hadde betalt vikingene en svært sjenerøs bestikkelse for å forlate Wessex. Nå var de på dansk territorium med vinteren i anmarsj og, like etter, vårens såtid. Mange menn i hæren mente at høsten 878 var et godt tidspunkt å slå seg ned, dele landet og starte et nytt liv. Mange hadde kommet til England for å få sjansen til nettopp det.

Men historien forteller oss at Guthorm ikke hadde tenkt å slå seg ned ennå. Kanskje svarte han noe slikt som dette: «Leiren min er i Gloucester! Alle dere menn som ikke er fornøyd med kjøpt fred, kan bli med meg. Jeg har en plan for å knuse kongeriket Wessex og vinne rikt land og kyst på en gang.»

Guthorms plan

Guthorm hadde virkelig en briljant plan for å erobre kongeriket Wessex. Den gikk ut på å få hæren nærmere grensen til Wessex og så vente på hjelp fra en flåte av langskip som kom fra vest. Med kongen av Wessex og hæren hans fanget mellom Guthorms landstyrker og vikinglangskipene fylt til relingen med krigere kunne engelske Wessex klemmes sammen og knuses for alltid. Guthorms første trekk, angrepet på grensebyen Chippenham i Wessex, fikk planen i gang raskt og med dødelig kraft.

Slaget ved Chippenham

Kart over Danelagen i England
Foto: S. R. Gardiner · Public domain · Wikimedia Commons (kilde)

Kort tid etter 6. januar 878, rett etter julefeiringen på tolvte natt, brøt Guthorms hær inn i det fredelige Chippenham og tok alle på sengen. Engelskmennene ble livredde da de så vikingkrigerne så snart etter at de hadde forlatt Wessex. Hadde de ikke tatt imot betalingen av danegeld og lovet å dra bort? Landet skulle være i fred!

Dette er hva kong Alfreds egen biograf, Asser, skrev om dette angrepet like etter at det skjedde:

«Der overvintret de og drev mange av folket i Wessex ut av landet med våpenmakt og gjennom mangel på livets nødvendigheter. De underla seg nesten fullstendig alle landets innbyggere.»

Det Asser skrev, var tilsynelatende sant, for i Frankrike finnes det opptegnelser som forteller om året 878, da mange flyktninger fra England kom til Frankrike. Dette kan ha vært engelskmenn som ble jaget ut av hjemlandet sitt av Guthorms hær.

Til og med kong Alfred ble helt overrumplet. Han hadde feiret julehøytiden i kongebyen Dorset. Med Guthorm som nå kontrollerte veien nordfra inn i riket hans, måtte Alfred flykte ut i villmarken, myrene og skogene før Guthorm kunne ta ham igjen. Alfred var så uforberedt på Guthorms angrep at de eneste stridsmennene han hadde med seg, var livvaktene hans. Det var bare noen hundre mann. Guthorms krigere derimot var tusenvis.

Vikingtrøbbel fra to sider?

Med Alfred og hans lille følge som gjemte seg i det ville landskapet, kunne Guthorm se fram til å dele ut det knusende slaget mot Wessex, det aller siste av de saksiske kongedømmene som falt til danene. Vikingkongen må ha ventet at en av sønnene til Ragnar Lodbrok (muligens kalt Ubbe, men ingen er sikre) og flåten hans av langskip skulle komme. De skulle komme fra vest, trolig fra Sør-Wales, for å gi en tangbevegelse sammen med Guthorms landhær. Ingen vet hvordan denne invasjonen fra land og sjø var planlagt. Men selv Alfred kan ha ventet trøbbel. Han hadde flyktet til en posisjon mellom Guthorms styrker og vest. Han kunne snu seg begge veier for å forsvare landet sitt med dem han kunne samle til hjelp. Men hva ville skje hvis både landhæren og krigerne på langskipene angrep samtidig? Kong Alfred kunne bare håpe at det ikke ville skje.

En stor ulykke for vikingene

Til slutt, i dagene før påske, som i året 878 var 21. mars, tok Ragnarssons tjuetre skip seil og rykket fram mot nord-Devon-kysten for angrepet på Wessex. Ealdormannen av Devon, ved navn Odda, trakk seg tilbake med folket sitt til en sterk borg på Countisbury Hill. Der lå borgen med utsikt over kysten og veien østover. Der ventet de og så på skipene og lette etter vikinger på veien. Skipene ventet også og håpet å sulte folket ut. Sakserne visste at de måtte gjøre noe før all maten og alt vannet var oppbrukt.

Tidlig en morgen angrep de og drepte de fleste av danene. Det sies at selv Ragnarsson ble drept i slaget den dagen. Trusselen om et tangangrep var over. Nå måtte Guthorm og hæren hans kjempe for Wessex på egen hånd eller glemme Wessex og slå seg ned i land som allerede var vunnet et annet sted.

Kjempe eller slutte fred?

Skulle Guthorm fortsette kampen, eller skulle han slutte fred? Han hadde mye å tenke på før han tok avgjørelsen. Hæren hans hadde flere fordeler framfor den engelske hæren. For det første hadde vikingene bedre våpen. De brukte langsverd og stridsøkser. De hadde bedre disiplin og kunne tåle lange felttog fordi de ikke trengte å bekymre seg for avlingene. De hadde ikke hjem å beskytte. De var erfarne krigere med utmerkede slagstrategier, og de hadde et fryktinngytende rykte. Guthorm ville ha tenkt på disse fordelene.

Men en god sjef ville også ha vurdert hærens ulemper. Én av de største bekymringene var at hæren hadde krympet i størrelse. Ingen forsterkninger hadde kommet for å erstatte mennene som var blitt drept i tidligere slag. Krigerne som var igjen, hadde kjempet lenge og snakket om å slå seg ned. Guthorm kjente at hvis han tapte et slag, ville hæren splittes. Noen menn ville fortsatt følge ham hvis han ville kjempe igjen, men han løp risikoen for ikke å beholde nok menn. Og til slutt visste Guthorm at vikingene hadde vunnet slag fordi de engelske kongene hadde vært for opptatt med å krangle med hverandre, eller bare hadde gitt opp. Alfreds Wessex hadde ikke tenkt å gi opp. Folket som bodde der, var definitivt mot vikingene. De ville gjøre motstand og hadde gode ealdormen som lyttet til Alfreds ordre og arbeidet sammen med ham for å beseire vikingene. Guthorm visste alt dette og snakket sannsynligvis om det med sine beste krigere. Og da all snakkingen var over, var de klare for en kamp.

Kong Alfred samler hæren til kamp

Alfred visste hele tiden at landsmennene hans trengte tid til å så avlingene sine før de ville forlate gårdene og slutte seg til hæren hans. Hvis han tok dem før åkrene var sådd, ville det kanskje ikke være nok mat til vinteren. Så han ventet gjennom våren på et sted som het Athelney, bare en liten høyde beskyttet mot invasjon av kratt og sumper rundt hele. Her bygde han en borg og brukte den som base for å sette i gang små, raske angrep mot Guthorms hær.

Gjennom mars og april sendte Alfred også bud til de saksiske mennene i området om å gjøre seg klare til et angrep på danene. Landsmennene hans svarte, og i mai begynte de marsjen mot nordøst for å møte vikinghæren.

Slaget ved Ethandun (Edington)

Hvem vet hva som egentlig skjedde på slagmarken den maimorgenen i 878? Detaljene er dessverre tapt for alltid. Men ved å bruke det lille som er kjent om slaget og det vi vet om vikingenes levemåte, sammen med litt fantasi, kan slaget kanskje beskrives slik:

Kvadet om Guthorms hær ved Ethandun

På Salisbury-sletten ansikt til ansikt
engelskmenn ivrige i forsvar av heimen
skjoldborger flettet i tett vern
Guthorms krigere kaller på Odin

Med mumlende røster
fryder danene seg alltid i strid.
Mot angrep fra begge sider,
med ord som skremmer fiender.
Kampens guder blir grådige etter slakt
mennenes rop i hard strid
på bitende sverds og blodig økses mark
under mannsstøvler faller kropper
Ravnene gjalter over larmen,
sletten rinner rød av blod.
Skjold klinger og slår seg i stykker
fra begge sider i like mange.
Krigens guder råder vikingene:
hver mann må være tapper
etter døden minnes dådene i tale
valkyrjene samler tapre menn
Krigere kjemper uredde og sterke!
Foran bladet biter det hodeskallen.
Lite er tapt for menn som kjemper godt.
For å kjempe igjen en annen dag.
Guthorms menn kjempet hardt, langt fra heimen
men så ikke Odins gunst den dagen.
Tilbake til Chippenham trette bak murer
lite er tapt for menn som kjemper godt;
De svingte våpnene
Guthorm vendte krigerne tilbake,
for å kjempe igjen en annen dag.
Men Odin gir lunefull lykke.

Og slik gikk det i slaget på Salisbury Plain, nær Ethandun (nå kalt Edington). Guthorm trakk seg tilbake til Chippenham etter slaget. Alfred forfulgte ham dit og omringet vikingleiren. Han drepte storfeet som gikk løst og mennene han fant utenfor murene. Guthorm og mennene hans må ha lurt på om gudene deres fortsatt var dem gunstig. Noen kan ha klaget til krigslederen sin om at det var et godt tidspunkt å slutte fred, slå seg ned og dyrke landet utenfor Wessex. Og mens de diskuterte neste trekk, hindret Alfred at mat og vann kom inn i leiren. I løpet av to uker, sent i mai 878, overga Guthorm og hæren hans seg og aksepterte det totale nederlaget for planen om å erobre Wessex

Vilkårene i traktaten i Wedmore

Guthorm ble enig med Alfred om å la kongeriket Wessex være i fred, og han ga Alfred menn fra hæren sin som gisler. Hvis Guthorm brøt løftet, kunne Alfred drepe gislene. Denne typen avtaler var inngått, og brutt, tidligere. Men Alfred ville også at Guthorm og mennene hans skulle ta imot kristendommen. Guthorm gikk med på det, og det ble også en del av traktaten. Du kan lese mer om traktaten i Wedmore her.

Guthorm tar imot dåpen

Guthorm og tretti av mennene hans ble døpt i Wedmore, som lå i Wessex. Guthorms dåpsnavn var Athelstan, som betyr «kongelig stein». Alfred selv var Guthorms gudfar.

Etter seremonien ble vikingene hos Alfred som velkomne gjester. Mange sjenerøse gaver ble utvekslet mellom kong Alfred og kong Guthorm under besøket. Selv om ingen vet hva de snakket om, kan vi anta at Alfred var interessert i å lære vikingene om deres nye gud.

Tror du danene ble imponert over seremoniene og tok imot den nye guden framfor Odin? Historiske fakta etterlater oss ofte med mysterier som ingen kan løse. Ville det ikke vært interessant å lytte til samtalene mellom de to mektige kongene etter det store slaget?

Et nytt kapittel i vikingenes liv

Da de forlot Wedmore, sluttet Guthorm og mennene hans seg til danene i Chippenham igjen og ble der resten av sommeren. Så flyttet de ut av Wessex og tilbrakte vinteren i Cirencester i danske Mercia. De ble der til høsten 879. Planla de et nytt angrep på Wessex? Ventet de på at flere danske forsterkninger skulle slutte seg til hæren? Ingen vet hva som foregikk der i året etter slaget. Kanskje ble mange muligheter drøftet mellom Guthorm og mennene hans. Kanskje var krigerne hans, som ble færre og færre etter det siste året med kamp, virkelig klare til å slå seg ned som bønder.

Til slutt, høsten 879, flyttet Guthorm og mennene hans stille bort til East Anglia. Det var her, i landene vikingene allerede hadde vunnet år tidligere, at de delte opp og begynte å dyrke det rike landet.

Med Guthorm fortsatt som konge over de danene som var gått fra å være raidere til å bli bønder, begynte også han et helt annet kapittel i historien om livet sitt som viking i England. Tror du han tilbrakte resten av årene i fred som bondekonge, eller var det hans skjebne å møte Alfred igjen for å inngå en ny fredstraktat i England?

Sist oppdatert: 19. oktober 2026

This post is also available in: Engelsk Danish