Vikingene – en av de best bevarte hemmeligheter i engelsk historie?
“Disse norrøne menn er ikke bare vårt folks forfedre, men også grunnleggere av våre institusjoner og folkekarakter i en grad som ikke er tatt tilstrekkelig i betraktning av våre historikere.”
(S. Laing, i forordet til hans oversettelse av Heimskringla 1844)
I motsetning til romerne etterlot vikingene seg få synlige spor i England. Romerne derimot etterlot seg veier, store murer, broer og villaer som vi fortsatt kan se og beundre. På tross av dette fikk skandinavene som angrep og senere slo seg ned i England i vikingtiden, en langt større innflytelse på språk, kultur, politisk og rettslig bevissthet og på befolkningens fysiske trekk. Dette gjelder spesielt i de nordlige og østlige deler av landet. Slik var det at det hele begynte….
Vikingangrepene på England begynte i siste del av det åttende århundre. Angrepet på Lindisfarne kloster i år 793 var en spesiell dramatisk og betydningsfull begivenhet som markerte innledningen til en periode med hyppige angrep mot kirker og klostre. Årsaken til angrepene var de store rikdommene som befant seg der.
Sporadiske angrep utviklet seg gradvis til større og mer omfattende aksjoner. Større grupper av vikinger slo seg sammen, og angrepene begynte å få politiske mål. Overvintring i leire med organisert forsvar, kontroll over større områder og utpressing av beskyttelsespenger (den såkalte Danegeld) ble karakteristisk for vikingenes aktivitet i England. Til å begynne med var den engelske motstanden dårlig organisert og ofte lite effektiv. ‘England’ var et område som bestod av flere uavhengige kongedømmer som ofte var i krig med hverandre. Denne mangelen på politisk og militær enhet gjorde at vikingflokkene kunne operere nesten som de ville rundt i landet.
Til slutt lykkes det kong Alfred av Wessex å stanse vikingenes ‘Great Army’ ved Edington i år 878. Denne seieren førte til at det ble inngått en fredsavtale med vikingene, men den satte ikke noen endelig stopper for vikingenes aktiviteter i England. Angrepene og herjingene fortsatte i flere generasjoner.
Alfred måtte avstå de nordlige og østlige områdene til vikingene. Her slo nå de oppløste vikinghærene seg ned. De bygde nye gårder og landsbyer, og ble snart en del av den lokale befolkning.
Lincoln, Nottingham, Derby, Stamford og Leicester ble viktige vikingbyer i Danelagen (eller “Det skandinaviske England”), mens York ble hovedstaden i vikingkongedømmet York som omfattet omtrent det området vi i dag kaller Yorkshire.
Disse områdene ble gradvis gjenerobret og brakt under engelsk kontroll av Alfreds etterfølgere. Dette skjedde ikke før den skandinaviske innflytelsen hadde slått rot i et slikt omfang at den fortsatt er synlig i dag.
Etter slaget ved Clontarf (1014) kom mange ‘irsk-norrøne’ vikinger til England og slo seg ned i nordvest, i området fra Wirral til Lake District. I Nord-England kan man si at vannskillet i Peninnene også utgjør skillet mellom de ‘norske’ og de ‘danske’ vikingområder. Det siste store vikingslaget fant sted ved Stamford Bridge i 1066, men trusselen om nye vikinginvasjoner avtok ikke før lenge etter den normanniske invasjonen i 1066.
Og – under kong Knud/Canute (994-1035) hadde England en dansk monark, og riket var en del av et anglo-skandinavisk imperium.
This post is also available in: Engelsk