Island

Þingvellir-dalen på Island
Foto: Jakub Hałun · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons (kilde)

Maskinoversatt fra engelsk – ikke gjennomgått av et menneske.

Oppdagelsen av Island

Havnen og byen Reykjavik

Av Kristin Axelsdottir

Island er en øy i Nord-Atlanteren, vest for Norge, øst for Grønland og nord for De britiske øyer. Det var det siste landet i Europa som ble bosatt, og historien er derfor ikke like lang og gammel som historien til alle nabolandene. Men islendinger har alltid elsket bøker, og skriving og lesing er en stor del av kulturen vår. Vi har mange gamle bøker eller sagaer, og to av dem forteller historiene om de første bosetterne. Den ene heter «Islendingeboken» (Íslendingabók) og forteller om Islands historie de første 250 årene. Den ble skrevet av Ari Torgilsson den vise på 1100-tallet. Den andre heter «Landnámabók» og forteller om dem som fant Island og hvor de slo seg ned.

I boken nevner Ari den vise irske munker – eller papar som vikingene kalte dem – som bodde her nesten hundre år før de første vikingene kom. Vi tror at disse paparene kalte landet vårt «Thule», og tilbake i Irland fortalte de andre munker om de lyse midtsommernettene. De sa at det var så lyst at de til og med kunne plukke lus av skjortene sine ved midnatt! Disse munkene likte enten ikke vikingene, eller de ble jaget bort av de nye bosetterne, og de må ha reist i all hast, for de skal ha etterlatt seg bispestaver, klokker og bøker. På østkysten ligger en liten øy, «Papey» (paparnes øy), tydelig oppkalt etter dem.

Naddodd var en nordmann som seilte fra Norge til Færøyene på 800-tallet. Han og mennene hans kom ut av kurs og fant et nytt land mye lenger mot nordvest. De var kommet til østkysten av Island. De utforsket omgivelsene, men fant ingen tegn til menneskelig bosetning og snudde snart. Da de seilte bort, falt det litt snø på fjellene, og Naddodd bestemte seg for å gi dette nye landet et navn, «Snæland» (Snøland).

Garðar Svavarsson, en svensk mann, var den neste vikingen som seilte til Island. Han ville vite mer om landet og seilte rundt det og fant ut at det var en stor øy. Om vinteren ble han med mennene sine i den nordlige delen av landet. De måtte bygge noen hus å bo i, og siden har stedet hett «Húsavík» (Husbukta), og der ligger det en landsby nå. Neste sommer fullførte Garðar turen rundt øya og seilte bort. Han ga øya et nytt navn, oppkalt etter seg selv, og kalte den «Garðarshólmi» (Garðars øy).

Flóki Vilgerðarson, senere kalt Hrafna-Flóki, var en norsk viking som la ut for å lete etter dette nye landet. Han tok med seg familien, venner og husstand og ville bosette seg i «Garðarshólmi». På skipet hadde han også tre ravner, og hver gang han trodde han var nær land, slapp han ravnene ut én etter én slik at de kunne vise ham riktig vei. Ravnene kom alltid tilbake til skipet, men en dag fløy den tredje ravnen framover. Flóki fulgte ravnen og fant det nye landet. Flóki og mennene hans slo seg ned i en fjord på nordvestsiden av øya. De var travle hele sommeren med å bygge, fiske, samle egg og ha det gøy, men glemte å lage høy til vinteren.

Den påfølgende vinteren døde alle dyrene av kulde og sult. Neste vår gikk Flóki opp på en fjelltopp og så en fjord full av is på den andre siden. Han kalte fjorden «Ísafjörður» (Isfjorden) og ga landet et nytt navn, «Ísland» (Island), som det har båret siden. Flóki dro tilbake til Norge noen år senere, han var svært bitter og snakket nedsettende om det nye landet, men en av mannskapet hans sa at landet var fantastisk og fullt av goder.

I denne delen

Sist oppdatert: 19. oktober 2026

This post is also available in: Engelsk Danish