Belgia og Nederland

Skrevet for The Viking Network av Reinard Maarleveld

I løpet av Karl den Stores (768-814) siste regjeringsår, tok keiseren sine forholdsregler mot vikingetoktene, og farene forbundet med disse. Han stasjonerte flåter ut i de største elvene og organiserte kystforsvar. Etter 820 kollapset forsvarssystemet i den nordligste delen av Karolingerriket. Mellom 834 og 837 ble byen Dorestad (nær den nåværende Wijk bij Duurstede) ødelagt fire ganger. Uten for mye motstand ble Walcheren i Zeeland inntatt i 837.

Også før 840 ble de danske vikingene Harald og Rorik vasaller av Lothar (barnebarn av Karl den Store), og mottok Walcheren og Dorestad som et len. Dette taktiske trekket bragte ingen fred.

Inntil 837 er det rapportert om jevnlige vikingetokt, og Dorestad ble igjen ødelagt i 863. Elven var blitt sandaktig, og det var også med på å bestemme at byen denne gang ikke skulle gjenoppbygges.

Biskop Hunger av Utrecht flyktet i 858 til Roermond og senere til Deventer. I 873 ble normannerne overvunnet i Oostergoo, Frisia av en armè ledet av en innflyttet viking.

I tiden 851 til 864 seilte vikingene jevnlig opp elven Schelde i Flandern og angrep byene i Gent og distriktene rundt Mempiscus og Terwaan. Etter 864 var Nederlandene relativt forskånet for vikingeraid, muligvis fordi danskene (de fleste av vikingene som angrep nederlandene kom fra Danmark) rettet sin oppmerksomhet mot England.

Belastningene ved de daglige toktene må ha vært store. Men kanskje ikke så store som de geistlige kildene hevder. Kirker og klostere ble nær sagt alltid besøkt, av den enkle grunn at de besatt store verdier.

Naturlig nok beskrev presteskapet vikingene som grusomme hedninger som forvandlet kyst-områdene til ruiner. Politisk stimulerte vikingene den videre oppløsningen av det karolingiske riket. Da de møttes med liten motstand, foretrakk de å plyndre fremfor å drive med handel.

Som vasaller spilte de sin rolle i konfliktene mellom Lothar og Karl den Skallede (ca. 840) og senere (ca. 870) mellom Karl den Skallede og Ludvig den Tyske.

Etter Alfred den Store av Wessex’ seier (878) dro vikingene tilbake til Nederlandene. Denne gangen kjempet de også som landsoldater, og var utstyrt med hester. Spesielt Flandern måtte tåle mange tunge slag (Gent, Terwaan, Atrecht, Kamerijk). Ludvig den Tredje overvant vikingene i 881 nær Saucourt på elven Somme. Denne kampen ble beskrevet i Sangen om Ludvig (Ludwigslied). I følge Fulda-annalene drepte Ludwig’ hær 9.000 dansker.

Konsekvensen av dette var at vikingene returnerte til Flandern og tyske Limburg. Fra Asselt (nord for Roermond) plyndret de tyske byer (Køln, Bonn) og Limburg (Liège, Tongeren). I deres angrep på Trier møtte de motstand fra biskopene Wala og Berulf av Trier, samt Grev Adelhard av Metz. Etterhvert fulgte andre byer Triers ekspempel, og forsvarte seg selv effektivt.

Den nye keiseren Karl den Tykke sendte en hær til Asselt. De to viking-lederne Godfried og Siegfried var tvunget til å forhandle. Godfried valgte å bli. Han ble keiserens vasall, lot seg døpe, og giftet seg med Gisela; datter av Lothar II (den første kongen av Lorraine).

Sigfried ble betalt ut med 2.000 pund i sølv og gull og dro mot nord med 200 skip. Keiser Karl følte seg truet av Godfried og hans svoger Hugo (som var Gisela’s bror). I juni 885 ble Godfried invitert til Spijk (nær Lobith) for samtaler. Dette viste seg å være en sammensvergelse, og Godried ble drept. Hugo ble blindet og overført til klosteret i Prüm for resten av livet. Her skrev munken Regino historien om hans fall.

I september 891 tapte vikingene en kamp på elven Dijle, nær Leuven mot kong Arnulf av Carinthia. Fulda-annalene forteller oss at de døde vikingenes kropper blokkerte elveløpet. Den dårlige avlingen i 892 og trusselen om hungersnød, fikk vikingene til å snu mot nord igjen. Etter 892 begrenset deres rolle i Nederlandene seg til tilfeldige tokt (særlig i Nijmegen, Groningen, Stavoren, Tiel og Utrecht). Etter 1010 opphørte toktene.

Kilder:
Algemene Geschiedenis der Nederlanden, volum 1,
side 300-311
H.P.H. Jansen: Middeleeuwse geschiedenis der Nederlanden, side 56-59.

This post is also available in: Engelsk