Langs kysten

På de fleste reiser seilte Vikingene langs kysten hvor de kunne bruke høyder og fjell som landemerker, men dette var ikke alltid helt enkelt! Kjøpmannen Ottar forteller om problemene i sin reiseberetning om turen fra Hålogaland i Norge via Skiringssal, Hedeby til kong Ethelred og hans hoff London ca 880.

Når man skulle seile fra Norge til Danmark langs svenskekysten, navigerte man etter naturlige landemerker som fjelltopper, skjær, holmer o. a. Seilte man langs den tyske østersjøkysten i tåke og grått vær, kunne man holde sikker avstand fra land ved å lodde dybden. Her skrår nemlig bunnen jevnt nedover fra land.

Seilte man fra Danmark og vestover, var det naturlig å følge den tyske kysten til Friesland og videre til Normandie. Derfor var folk herfra ikke så avhengig av avanserte navigasjonsinstrumenter bortsett fra når de skulle seile nordvestover.

Når vikingene seilte langs norskekysten, hadde de mange naturlige landemerker å seile etter.Mange gravrøyser fra før vikingtiden er plassert slik at de er godt synlige fra sjøen. I Olavs saga står det at gravhaugen på Tjernagl ble brukt som seilmerke. Etter at kristendommen var innført, ble det reist mange kirker og steinkors ytterst på kysten, og disse ble naturlige seilmerker for de sjøfarende.

Langs kysten er det mange fjell som har spesielle utseende, og til mange av disse knyttet det seg sagn. Disse sagnene ble fortalt av de eldre til de yngre besetningsmedlemmene når de rodde eller seilte langs kysten. Historiene hjalp dem til å huske leia utenat.