  |
|
NaturPolarstjernenI stjerneklare netter navigerte man etter Polarstjernen, eller leidarstjernen (ledestjernen) som den ble kalt. På Nordpolen står den i zenith, ved ekvator i horisonten. Langs meridianen eller lengderetningen vil den sees i forskjellige vinkler, og den angir dermed breddegraden. Vikingskipperen kjente til i hvilken høyde denne stjernen stod, og han passet på at den stod i en viss retning i forhold til skipet. Når natta var over, og sola stod opp, rettet man seg etter den. I de lyse nordiske sommernettene hadde man sola å rette seg etter hele eller store deler av døgnet, og da gikk navigasjonen lettere. SkyerEn vikingskipper hadde gjennom mange havseilaser samlet seg mange tegn og kjennemerker på hvor han befant seg. Han hadde lagt merke til at skydekket var annerledes over øyer og øygrupper enn over havet. Skydekket angav dermed retningen til nærmeste land. HavsulaNår de mistet synet av land, var de likevel ikke alene på havet. I hekketiden viste sjøfuglene retningen mot land. Spesielt var det havsula som holdt til langt til havs. Når det ble kveld, begynte fuglene å fly mot land, og da visste de sjøfarende i hvilken retning landet lå. Havsula og andre sjøfugler var et godt "navigasjonsinstrument" både når en var kommet ut av kurs, og når en ville vite hvor landet lå. TangPå sjøen fløt det vanligvis tang, og fargen på tangen kunne fortelle om den hadde ligget lenge i sjøen. Var den fersk og luktet sterkt, var man nok ikke var langt fra land. |
|
