Bryting

Bryting var den mest utbredte idretten i vikingtiden. Den ble brukt i alle samfunnsklasser. Kvinner deltok også i brytekamper. Der vikinger kom sammen var alltid brytekamper en del av underholdningen. Tor var brytingens gud, og som i Hellas var brytingen innlemmet i lovene. I lovsamlingen "Grågås" er bestemmelser for bryting beskrevet. Det fantes tre varianter for bryting: fribryting, glimabryting og råbryting.

Fribryting og Glimabryting

Disse bryteformene var lek, og de var dypt forankret i folket. Guttene begynte brytetrening fra de var 7-8 år gamle, og mennene konkurrerte til de var langt oppe i årene. Det ble konkurrert i ulike klasser som bygde på styrke og ferdighet, og ofte arrangerte man lagkamper mellom forskjellige bygder.

Fribryting var lite forskjellig fra i dag. I glimabryting spilte ikke styrken så stor rolle som den tekniske ferdigheten og balansen. Bryterne felte hverandre ved å benytte lynraske bevegelser og knep, like mye med føttene som med hendene. Glimabryting benyttes i Skandinavia også i dag, og man tror den er beholdt nesten uforandret fra vikingtiden.

Råbryting

Slike brytekamper var rå og ville. De foregikk mellom unaturlig sterke menn som også kunne være i psykisk ubalanse. Styrken til disse mennene ga grunnlag for sagn hvor disse kjempene brøt mot overnaturlige vesener. Kampene ble avgjort på fall med nedpressing forfra eller med et bakoverkast. En annen måte å få motstanderen på rygg når ingenting annet hjalp, var å hogge begge beina av han.

Vikingene drev også med svømmekamp.

Oppdatert 21. august, 1996 - The Viking Network