Vikingene lærer å lage mynter

Penninger ca. 995 - 1100 AD

Skattefunn fra vikingtiden viser at det fra 800-årene til langt ut på 1000-tallet strømmet betydelige mengder av fremmed sølvmynt til Skandinavia. Først dominerte arabiske dirhemer, men fra siste halvdel av 900-årene utgjorde tyske og angelsaksiske penninger brorparten av myntmengden i vikingenes hjemland. Det er tydelig at sølvmynt på den tiden var blitt et populært betalingsmiddel i Norden. Funnene forteller at de fremmede myntene, særlig de angelsaksiske, ble etterlignet på skandinavisk grunn. Mange av disse nordiske etterligningene er ennå ikke lokalisert til bestemte pregningssteder eller utmyntningsområder innenfor Skandinavia. Men blant dem finner vi tre penninger som bærer omskriften ONLAF REX NOR. De siste tre bokstavene er etter all sannsynlighet en forkortelse for Normannorum. Hvem er denne "Olav nordmennenes konge"? Er det Olav Trygvason eller Olav Haraldsson vi her ser et - meget symbolsk - bilde av?

Det angelsaksiske forbildet for denne penningtypen kan nå dateres til ca. 991 - 97. Dessuten er en av de tre ONLAF-penningene funnet i en større myntskatt fra Igelvsa nær Lund i Skåne. Ifølge dateringen av de 12 arabiske, 133 tyske og 1850 angelsaksiske myntene må skatten etter all sannsynlighet være nedlagt noe før 1010. Dette beviser at norsk utmyntning tok til under Olav Trygvason (995 - 1000). I årene 991 og 994 var han i England med på å dele store pengesummer (danegeld) som den engelske konge Ethelred II betalte den dansk-norske vikinghæren for å slippe angrep og herjinger. Da Olav vendte tilbake til Norge sommeren 995, var han trolig vel beslått med angelsaksisk mynt. Det er også mulig at han hadde med seg en engelsk myntmester. Baksideomskriften på hans penninger nevner iallfall en myntmester med det angelsaksiske navnet Godwine. GODPINEM-ONO: betyr noe slikt som "Godwine mynt- mester i Norge".

Vi har også bevart mynter fra Olav Haraldsson (1015 - 30). Angelsaksiske penninger er stadig forbildet. Helgenkongens yngste type kopierer Knut den mektiges engelske penninger fra pregeperioden ca. 1023 - 29. Denne tidlige norske utmyntningen må ha hatt et ganske beskjedent omfang.

Fra norsk jord har vi et stort antall skattefunn fra tiden mellom Olav Trygvasons hjemkomst og Olav Haraldssons fall. Blant flere tusen mynter av utenlandsk opprinnelse finner vi bare tre som med absolutt sikkerhet kan kalles norske. Det er tre penninger fra Olav Haraldsson som alle lå i en skatt funnet på Stein gård i Hole på Ringerike.

Magnus den gode (1035 - 47) var sterkt engasjert i Danmark. Fra 1042 var han konge over begge rikene, og nå preger han mynt ved flere danske myntsteder. Hittil er det ikke kommet for dagen mynter som tyder på at han har drevet noen utmyntning i Norge. Omkring 1045 var farbroren Harald Hardråde vendt hjem fra sin tjeneste som gardeoffiser i Bysants. Han griper inn i de politiske stridigheter i Danmark, og også han preger mynt der nede - i Odense.

Som konge i Norge (1047 - 66) foretar Harald Hardråde en omfattende utmyntning. Det ser ut til at han har hatt som program å gjøre norsk mynt enerådende i landet. Fremmed mynt ble trolig bevisst utestengt, slik det var vanlig i vesteuropeiske stater. Noen få av Haralds mynter angir hvor de er preget, Nidarnes (Nidaros) og Hamar. I siste halvdel av sin regjeringstid har den myndige kongen tydeligvis bestemt at myntsølvet skulle blandes med kobber. Penningenes sølvinnhold sank til 500/1000 og enda lavere. Det er denne utmyntningen som sagaen omtaler som Haraldssletten.

Under den livlige pregningen av den dårlige Haraldsslett-mynten endres og "barbariseres" myntbildene. De fjerner seg fra de angelsaksiske og danske forbilder. Innskriftene fordreies til meningsløse streker og punkter, hvis de da ikke er gjengitt med runer. Runeinnskriftenes språk er - naturlig nok - norsk. Dette hører til de ganske få tilfellene der myntinnskrifter på europeiske middelaldermynter er gjengitt på nasjonalspråket. Latinen var dominerende på dette felt, til langt ut i nyere tid. Den nevnte forringelsen av sølvpenningene er den første inflasjonen i vår pengehistorie.

Inflasjonen fortsatte utover i Olav Kyrres kongetid (1067 - 93). Han gjør riktignok et forsøk på å bedre myntstandarden, men må gi det opp. I stedet går Olav Kyrre til utmyntning av penninger med halve vekten, men med det gamle, gode sølv- innholdet.

Se også myntkabinettets utstilling: Norsk mynt i 1000 år