Metallarbeider og Smeden

Jern utvinnes av jernmalm og første stadium av jernutvinning er å skille ut jernet fra malmen. For å slippe å dra rundt på en masse stein er det enklest å skille jernet fra malmen der malmen blir funnet. Man tror at jern kom til Jorvik (York) som jernbarrer hvor jernet alt var utskilt fra malmen. Noe kom antagelig fra the Lake District og the North York Moors; noe fra Skandinavia hvor det fantes rikere malm. I Jorvik ble jernbarrene varmet opp igjen av smedene som så kunne smi jernet og lage de gjenstander det var behov for. Jernet kunne også varmes opp til smeltepunktet og tømmes i ferdiglagede former av stein eller leire. Etter støpningen kunne jerngjenstanden bearbeides videre med filing eller den kunne oppvarmes på nytt og smis ferdig. Den kunne poléres og dekoreres. Stål er jern som er blitt tilført svært rent karbon og er mye bedre enn jern til gjenstander som trenger en skarp egg. Men, godt stål var vanskelig å lage i vikingtiden og det ble bare laget små mengder av det.

Stål måtte man spare på, så det ble bare brukt til egger som spissen av redskaper og våpen. En kostbar og god kniv, et sverd eller øks kunne smis ved å bruke flere lag med jern og stål annenhver gang og alt ble smidd sammen. For å dekorere jerngjenstander kunne biter av stål, kobber eller edle metaller legges inn under prosessen mens jernet fremdeles var varmt og mykt.

Noen teknikker og uttrykk fra smedens verden

Å smi

Varme jernet i en smelteovn eller ildsted til det er rød- eller hvitglødende, og så hamre og banke det til det får den formen man ønsker.

Støpejern

Varme metallet til det blir flytende og så helle det i former av stein, leire eller sand og la det kjølne og stivne.

Klinking/nagling

Sette to eller flere materialstykker sammen. Like hull ble bóret i begge materialstykkene. Så ble en nagle skjøvet gjennom hullene og hamret sammen fra begge sider til hodene på naglen så ut som hatten på en sopp og låste stykkene sammen. Hvis stykkene som klinkes sammen er av metall, blir naglen varmet opp på forhånd og etterhvert som den kjølner og trekker seg sammen fester den seg enda bedre. Nagler av mykt metall kan brukes til å nagle sammen stykker hvor varme ikke kan brukes, som ved festing av et bein eller trehåndtak til et knivblad.

Sveising

En prosess hvor man varmer opp metallet for å kunne sette to stykker sammen ved å hamre dem sammen til ett stykke. Mønster-sveising ble brukt for å sveise sammen forskjellige typer metall på overflaten av f. eks. et kniv eller økseblad.

Smelteovn

En lukket ovn-aktig konstruksjon av stein eller leire (eller stein tettet med leire) hvor jern kan skilles fra malmen. Malmen ble plassert i smelteovnen på toppen av ved eller trekull, og varmen i kammeret ble øket kraftig ved at man brukte blåsebelger og blåste luft inn i ovnen gjennom et blåserør. Noen enkle smelteovner hadde kanskje ikke blåsebelger, men hadde bare en åpning mot vinden, men det var umulig å oppnå særlig høye temperaturer på denne måten. En liten åpning på toppen av smelteovnen slapp røken ut. Denne prosessen kalles smelting og det smeltede metallet rant ut av malmen og samlet seg enten i bunnen av ovnen eller ble ledet til former og størknet til jernbarrer.

Esse

En åpen smelteovn hvor smedene varmet opp råjernet og metall gjenstander som var klare til å gis sin endelige form. Temperaturen i essen ble høynet med blåsebelger. Det ble vanligvis fyrt med trekull i essen.

Blåsebelger

En innretning som brukes til å sende konsentrert luftstrøm inn i en smelteovn eller esse, så det blir godt med oksygen for bedre forbrenning av veden eller trekullet. Dette øker temperaturen, noe som er nødvendig for å skille jernet fra malmen eller for å bearbeide metall. En enkel blåsebelg kan være en hud eller skinnsekk med en tynn metall-, tre- eller bentut. Ved å presse sekken sammen eller trekke i den, dannet det seg en luftstrøm som ble presset gjennom tuten som var rettet mot veden eller trekullene i smelteovnen. Denne pumpingen av luft var vanligvis læreguttens oppgave.

Ambolt

En hard blokk som smeden smidde metallet på. En solid flat stein - eller til og med en trestubbe med en flat stein eller metallplate på toppen, var det som trengtes. De beste amboltene var allikevel de som var laget av støpejern, med en glatt flat overflate øverst, et konet 'nebb' i den ene enden og noen huller til å slå gjennom. En stor ambolt av kun jern ville være vanskelig å lage i vikingtiden på grunn av den store mengden jern som skulle til på en gang. En liten ambolt ble funnet av arkeologene under utgravningene i Jorvik.

Lodding

Å føye sammen lett eller mykt metall ved hjelp av flytende tinn, bly, sølv eller gull, eller en blanding av disse.

Slaglodding

Sammenføye myke metaller med flytende messing eller kobber eller kobberlegeringer.

Grovsmed

En håndverker som arbeider hovedsakelig med jern og stål. Han blir ofte bare kaldt 'smed' og i vikingtiden var smeden ofte en 'all-round' metallarbeider som arbeidet med kobber, bronse, bly, tinn og edle metaller så vel som jern og stål. Senere fikk man spesialister som arbeidet bare med ett metall og vi fikk navn som sølvsmed, tinnsmed, osv. I Jorvik kan smedene ha arbeidet med å slå mynt og å lage og reparere smykker.

Hovsmed

En som lager og fester hestesko. Dette arbeidet ble vanligvis utført av grovsmedene.

Legering

En blanding av to eller flere metaller. Bronse, er for eksempel en blanding av kobber og tinn.

Plating (Å lage 'plett')

Det å gi et metall en tynn hinne av et annet metall for at det skal se penere ut eller for å beskytte metallet under mot å ruste 'Plette' prosesser i vikingtiden var nok enkel og primitiv. Metallet man ønsket å belegge gjenstanden med ble varmet opp så det ble flytende og gjenstanden ble dyppet ned i dette flytende metallet eller det flytende metallet ble hellet over gjenstanden. Tinnbelagte eller tinn-blylegeringer og gjenstander belagt med kobber har blitt funnet i Jorvik.

Herding

Dypping av glødende metall i vann etter at det har blitt smidd ferdig. Her er det viktig å bedømme det helt riktige tidspunktet for å gjøre dette. Hvis det gjøres for raskt kan metallet bli sprøtt og gå lett i stykker; men ventes det for lenge kan metallet bli for mykt til at det kan slipes en egg på det. Noen ganger må jernet varmes opp igjen for å få den riktige temperaturen for herding. En erfaren smed ser på farven på metallet og følger med i hvordan den forandrer seg, for å finne det riktige tidspunktet for herdingen. Det varmeste jernet er hvitglødende. Når det begynner å kjølne, får det først en lys rødfarve, så blir det kirsebærrødt og så mørke rødt. Herdingen gjøres når farven er riktig for det formålet gjenstanden skal brukes til (som f.eks. skjæring, meisling, hogging eller bøying). Stål kan bli herdet spesielt ved å dyppe det i olje i stedet for vann; Dette gjør metallet mer elastisk og gjør at det kan bøyes på en måte som ville få vanlig jern eller stål til å knekke.

Magi !

Mange i vikingetid og middelalder anså smedens kunster med jernet som de rene trolldomskunster. 'Magisk' jern og dyktige smeder forekommer i myter og legender hos anglosaksere, skandinaver og andre germanske folk. En velkjent mytisk figur er Weyland the Smith.

Hesteskoen av jern - en av de mest typiske produkter som smeden laget den gang - blir fremdeles ansett som et 'magisk' symbol i dag og blir hengt opp på vegger og over dører for å bringe hell og lykke (men bare hvis buen er ned, ellers 'faller' lykken ut !).

Smedene gjorde nok også selv sitt for å forsterke mysteriet rundt smeden og hans virke. Teknikker og ferdigheter var yrkeshemmeligheter som bare ble gitt videre til lærlingen som ofte var deres egne sønner eller andre fra nær familie. Dette gjorde smeden til en viktig mann i samfunnet. og enhver landsby hadde nok sin egen smed eller en 'smedfamilie'. Dette forklarer hvorfor familenavnet Smith er det vanligste og mest brukte i Storbritannia. I mange andre land har de tilsvarende navn den samme utbredelse. Dette viser hvor viktig smeden og hans arbeide var i store deler av verden. Herskere og viktige adelsmenn hadde ofte sine personlige smeder. En vikingby som Jorvik (York) ville ha behov for flerfoldige smeder rundt i byen.