Olav Haraldsson – Olav Digre – Olav den Hellige

995-1030 e.Kr.

Hill Olav! Hjertet banket litt raskere enn ellers på 12 år gamle Olave der han vinket til sine menn i det han klatret ombord i langskipet. Han skulle ut i viking for første gang.

Han var sønn av Kong Harald og Åsta Gulbrandsdatter, i Vestfold ved Oslofjorden i Norge, og nå hadde han fått både skip og menn for å lære seg yrket som hans far elsket så høyt. Hans far Harald, hadde gjennomført tallrike raid og handelsturer langs kystene rundt Østersjøen i årevis, og sønnen var klar til å følge i hans fotspor.

Olavs far ble drept før Olav ble født, og moren giftet seg da med Sigurd Syr, som også var en etterkommer av Harald Hårfagre, og var en mann som hadde stor formue på Ringerike, området nord for Vestfold. Sigurd var altså en rik mann som var mest interessert i landbruk, og ikke så opptatt av krig.

Olavs mor lot ham allikevel ikke glemme at han var en kongssønn. Olav var middels stor, men han var sterk. Han utmerket seg i bueskyting og spydkasting. Han var god med sverdet, og han hatet å tape! Han så godt ut, men når han ble sint, skremte hans skarpe blå øyne de andre barna. Dette kan ha skjedd ganske ofte, for folk kalte ham Olav Digre. I en alder av 12 år var han klar for livet som viking.

Olav tilbragte de første år som tenåring sammen med sine menn på stadige korstog mot byer og steder langs kysten i Østersjøen og hans «veileder» Rane, lærte ham alle triks innen plyndring og handel, både på sjø og i land.

I Danmark møtte Olav Torkjell den Lange, en dansk vikingehøvding. De slo sammen sine styrker, og besluttet å sette kursen vestover mot England.

Olav i England

I tre år dro de på streiftog i sørøst – England. De mislyktes i å ta London, men de fortsatte opp Themsen til Oxford, hvor de vant over de lokale styrkene og plyndret området. I 1011 deltok de i angrepet på Canterbury. Kong Ethelred måtte betale vikingene, blant dem Olav og Torkjell, 48000 pund i sølv for å bli kvitt dem.

Olav la nå i vei mot Normandie og han besluttet å tilby sine tjenester for Hertug Richard II av Normandie for en stund.

Ifølge enkelte kilder seilte han senere sørover langs kysten av Frankrike og Spania på vei mot Middelhavet, og han benyttet anledningen til å plyndre byer og steder på veien dit. Det blir sagt at en natt, et sted langs vestkysten av Spania, hadde Olav en drøm.

Olavs drøm

En mann kom til ham i drømmen. «En mann du ville lagt merke til i en flokk», beskrev Olav ham senere. Han var diger, sterk og så ut til å være svært kraftfull. Han ba Olav om å droppe planene om å reise til Middelhavet. «Reis tilbake til Norge», sa mannen, «og du vil bli konge i Norge for all frentid». Det må bety at min sønn og hans sønn etter ham vil bli konger i Norge, tenkte Olav.

Tilbake i Normandie

Han returnerte til Normandie med sine menn, og de oppholdt seg her vinteren igjennom (1013-1014), som Hertug Richards gjester i Rouen. I de lange vinterkveldene hørte den da 18 år gamle Olav om Kong Karl den Store og hvordan han hadde bygget opp og organisert sitt rike. Han ble i følge enkelte kilder en av Olav s store forbilder.  Det sies at Olav senere gav sitt kongelige langskip navnet Karlshöfði, ‘Karls-hode’, etter Karl den Store. Den vinteren, i Rouen, ble Olav også døpt som kristen.

Olav blir en kristen

I Rouen gikk Richard og hans menn ofte til messe i den imponerende katedralen, og Olav ble med. Han så også alle klostrene, prestene, munker, nonner og biskoper, og han snakket jevnlig med erkebiskopen. Slik ble han overbevist om at kristendommen var den riktige religion både for ham selv og for Norge.

I 1015 dro han fra Normandie mot Norge. Han stanset i London, hvor han byttet sine langskip mot 2 knarrer (handelsskip), og tidlig på høsten, med 220 hånd-plukkede menn ombord i skipene, satte han kursen mot Norge. Fire av mennene ombord var biskoper fra den engelske kirke, inkludert Biskop Grimkjell, en mann som skulle komme til å spille en viktig rolle i Olavs liv og i norsk historie. Olav var da 20 år gammel.

Olav kom hjem til et land som var splittet og ble styrt av høvdinger og små lokale konger, men deler av landet ble også styrt av kongene av Sverige og Danmark. Et par år og noen kamper senere, var Olav konge over hele Norge.

Olav blir konge av hele Norge

Olav startet ut ifra sitt hjemsted på Ringerike, nord for Oslo, hvor hans stefar hjalp ham med å bli akseptert som konge. Kort tid etter ble han anerkjent som konge i hele sørøst-Norge, bortsett fra området rundt Oslofjorden og Båhuslen. Båhuslen var okkupert av Kongen av Sverige. Området rundt Oslofjorden ble dominert av Kongen av Danmark. Resten av landet var under kontroll av småkonger, jarler og til og med en vanlig borger, Erling Skjalgsson, styrte en del av landet.

Våren 1016 utkjempet og vant Olav et sjøslag ved Nesjar ved Stavanger, mot Svein Håkonsson, Einar Tamberskjelve, Erling Skjalgsson og de lokale jarler og høvdinger. Dette gjorde ham i stand til å legge sørvest-Norge og Oslofjord-området til sitt kongedømme.

Senere den sommeren dro han opp til Trondheims-området og ble akseptert som konge der også. I Trondheim bygget han Klementskirken.

Olav satte nå kursen sørover igjen, og startet forhandlinger med Kongen av Sverige, for å få tilbake Båhuslen-regionen, og han lyktes i dette. Han giftet seg også med Astrid, datter av kongen av Sverige. Han skulle egentlig ha giftet seg med en annen av hans døtre, Ingegerd, men kongen av Sverige ombestemte seg i siste sekund og sendte Ingegerd til Novgorod for å gifte henne bort til Kong Jaroslav av Gardarike (Russland).

Hålogaland

Olavs neste reisemål var nordover mot Hålogaland, og han ble akseptert som konge av den nordligste delen av Nord-Norge. I en alder av 22 år, var Olav nå konge av hele Norge.

Som folk flest på den tiden, var nordmenn et svært religiøst folkeferd, men de tilba forskjellige guder. Langs kysten fantes det mange kristne, men innenlands, på landsbygda, tilba folket stadig de gamle norrøne guder. Som en kristen bestemte Olav at han ville gjøre hele Norge til et kristent land. Som sine forbilder, Karl den Store og hans egen forgjenger Olav Tryggvason, lot han «sverdet brøyte vei for korset». Det tok ham flere år.

Ikke før 1024, på et ting på øya Moster, ble kristendommen akseptert som den offisielle tro i Norge. En ikke altfor populær avgjørelse mange steder.

Kristne kirke-lover

Olav fikk ikke bare folk til å akseptere kristendommen, men etter råd fra Biskop Grimkjell, fikk han laget overordnede «kristen-lover». Alle andre lover måtte forandres for å tilpasses denne kristen – loven.

Dette betød store forandringer i dagliglivet for hele folket, og det ble fort upopulært blant mange, spesielt hos høvdinger og jarler. Den nye loven reduserte deres posisjon i samfunnet fordi de også nå måtte underkaste seg loven!

Det neste trekk Olav foretok gjorde ham ennå mer upopulær. Ut fra hva han hadde hørt og lært om Karl den Store, visste han at selv om lokale høvdinger aksepterte ham som sin konge, ville de fortsette å styre sitt område/region akkurat som før når han ikke var i nærheten med sin hær.

Olav eide mange private gårder over hele landet. For å få de lokale høvdingene til å underkaste seg alle de nye lovene på samme måte som andre, satte Olav «åremenn» fra sin hird (den kongelige garde), på hver av disse gårdene, for at de kunne holde øye med de lokale høvdingene. Dette likte de lokale stormenn ikke.

Kong Knut den Mektige, nå hersker over Danmark og England, kastet snart sine øyne mot Norge. Han ønsket å inkludere dette landet i sitt imperium.

På utkikk etter allierte i Norge, startet Knut nå å gi gaver og rikdommer fra sitt enorme skattkammer i England, til lokale høvdinger rundt omkring i Norge. Han lovet også høvdingene at de ville få sine gamle privilegier tilbake dersom de aksepterte ham som sin konge. De fleste mottok gavene med glede. Olav forsøkte, men mislyktes i å hindre det som nå var i ferd med å skje.

Da Kong Knut i egen person kom til Norge i 1028 med en stor flåte, ble han akseptert som konge over alt, uten å måtte utkjempe et eneste slag. Olav hadde rømt fra landet, og reist til Novgorod i Russland, til Kong Jaroslav, mannen til hans kones halvsøster. Han oppholdt seg der i to år.

Kong Knut ble ikke i Norge lenge. Han dro tilbake til England og utnevnte Håkon som jarl av Norge, som nå var del av hans Nordsjø-imperium.

Olav i Novgorod

Da Dronning Ingegerd av Russland, en gang utsett som Olavs kommende brud, møtte ex-kongen av Norge, var det en svært deprimert mann hun møtte. Hun ble ikke imponert over ham i det hele tatt. For å oppmuntre ham foreslo Kong Jaroslav at Olav kunne styre over bulgarerne for ham. Olav avslo dette. En tid hadde han planer om å reise til Jerusalem som pilgrim og gå i kloster som munk.

Olav reiser hjem igjen

I 1029 døde jarl Håkon, og Kong Knut sendte sin elskerinne, Alfiva, og deres sønn, Svein, for å styre Norge. Olav hørte om Håkons død, og i 1030 satte han kursen hjemover. På vei gjennom Sverige ble han advart om at høvdingene hadde samlet en stor hær for å møte ham. Olav hørte ikke på disse advarslene. Han fortsatte ferden mot Trondheim. Han nærmet seg byen sammen med en hær bestående av de menn som hadde oppholdt seg i Novgorod sammen med ham. Noen sluttet seg til ham i Sverige, mange av dem var svensker. Den 29. juli 1030 møttes hærene i Slaget på Stiklestad, øst for Trondheim, hvor Olavs hær ble slått og Olav selv drept.

St. Olav

Kort tid etter Olavs død endret stemningen seg blant folk. Noen av Olavs venner hadde begravet ham på et hemmelig sted. Rykter om merkelige lys og mirakler i området hvor han var begravet, spredte seg. Hans mektige fiender besluttet at det hadde vært en feil å drepe ham. Selv Kong Svein var enig i at Olav måtte ha vært en hellig mann, og Biskop Grimkjell, som hadde fulgt med Olav fra England og vært hans venn, ble spurt om å reise til Trondheim og offisielt erklære Olav Haraldsson som helgen. Hva Olav ikke kunne utrette i live, ble nå virkelighet etter hans død.

Ikke bare kristendommen, men også de kristne lover ble snart akseptert av alle. Landets lover innlemmet også gradvis flere kristne verdier og i de neste 500 år ble Norges lover kalt «St.Olavs lov». Hele dette tidsrommet, i mange hundre år, var Olavs skrin det mest besøkte valfartsstedet for pilegrimer i Nord-Europa.

Den 29. juli, dagen hvor Slaget på Stiklestad sto, blir i Norge selv i dag markert i kalenderen som Olsok (Olavs-vake). (De siste 500 år har Den Norske Kirke vært en protestantisk kirke). På tross av dette, holdes det fortsatt Olavsvake i mange protestantiske kirker over hele landet.

Nidarosdomen

En katedral ble bygget i Trondheim, og den er fortsatt den største av sitt slag i Skandinavia. Olavskirker ble også bygget over hele Nord-Europa.

This post is also available in: Engelsk

Legg igjen en kommentar