Navigasjonsinstrumenter

Værhane

Værhanen fantes på ethvert skip. Den viste vindretningen, og derfor passet styrmannen nøye på i hvilken retning den pekte etter at de hadde mistet land av syne. Men også her kunne en bli lurt. Vinden kunne forandre retning, og strømmen kunne sende skipet ut av den fastsatte kursen. Derfor var det nødvendig at skipperen også hadde andre navigasjonsinstrumenter.

Peileskive

Vikingene kjente sannsynligvis til en primitiv peileskive. Den var laget på bakgrunn av opplysninger om solens posisjon ved soloppgang og solnedgang. Man fant bredden ved hjelp av skyggen fra den loddrette pinnen, og kursen ble markert med “viseren” på skiva. En primitiv peileskive er funnet i Østerbygda på Grønland, men det er usikkert om dette var en slik peileskive som var vanlig på et langt senere tidspunkt.

Solstein

Vikingene benyttet en såkalt solstein for å finne solretningen på en overskyet dag. Steinen var av mineralet cordieritt, et mineral som kunne vise retningen til sola også i overskyet vær. Solsteinen kunne bare brukes når en kunne se en flekk av blå himmel.

Solbrettet

Dette var et instrument som ble brukt til å måle solhøyden med. Hvis solvinkelen var blitt større, hadde skipet holdt for sørlig kurs. Mindre solvinkel fortalte at skipet hadde seilt for langt mot nord. I overskyet vær eller i tåke var det derfor vanskelig å navigere. Å foreta en kursendring i åpen sjø kunne være risikabelt. Bare en liten endring kunne føre til at en ikke kom fram til det planlagte stedet.

Ottar fra Hålogaland forteller fra sin ferd til Hvitehavet omkring 880 at når han skulle foreta kursendring, skjedde dette fra land, ikke ute på havet.

 

Halv-hjul

De sjøfarende gjorde mange solobservasjoner hele året, og de kjente solas bane over himmelen i de ulike årstidene. Det finnes en tabell som er nedtegnet på Island. Tabellen angir solhøyden for hele året og oversikt over daggry og solefall. Her får en vite hvor i horisonten sola går opp og ned til alle årstider. Alle målene fra slike tabeller ble satt ned på et såkalt halvhjul. Det var derfor ikke vanskelig å finne de fire himmelretningene eller bestemme bredden. At det ble laget veiledninger til hjelp for sjøfarerne, var naturlig selv om sagaen ikke sier noe om dette. De måtte jo finne tilbake til steder de tidligere hadde funnet fram til ofte ved rene tilfeldigheter, som f. eks. Island og Amerika.

Og hvis alt håp var ute? Lopper!

Vi må regne med at vikingene ofte kom ut av kurs, enten pga uvær eller fordi det var tåke. Og var det umulig å se sola om dagen eller stjernene om natta, måtte en ty til andre hjelpemidler. Loppa fulgte menneskene både på land og sjø. Kom en ut av kurs, kunne en grave fram en loppe enten fra håret eller andre steder på kroppen. Når loppa var gravd fram, ble den plassert på tilja. Loppa hopper eller kryper alltid nordover, og dermed visste man himmelretningen. Så kunne vikingskipperen korrigere kursen.

This post is also available in: Engelsk

Legg igjen en kommentar