Lillestrøm - et produkt av den industrielle revolusjonen

Lillestrøm har en kort, men unik historie. I løpet av få år oppstod et bypreget tettsted nærmest fra et ingenting. Flaten mellom Nitelva og Leira var gammel havbunn og bestod for en stor del av torvmose, eller måsa som jo er den lokale ordformen.Området, som tilhørte Kjeller- og Sørumgårdene, var lenge så å si ubebodd og hadde heller ikke engang sitt eget navn. På kart fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet finner man noen husmannsplasser langs Nitelva og i randsonen ved bakkene opp mot Skedsmobygda. På Kjellers grunn er det betegnelser som Kieldermosen, Wollene / Volla og Kjeller Vollen, mens en på Sørums eiendommer finner bl.a. Sørums Moosen, Sørum Næsene eller Nesa. Vi kjenner igjen flere av betegnelsene i dagens ordbruk. Forøvrig finnes mellom Vestbygata og Fetveien ennå noen ganske små områder igjen av den opprinnelige Måsan.

Men i løpet av få år vokste bosetting og folketall raskt. Fra vel 50 personer ca.1855 ble 458 registrert i folketellingen fra 1865. I 1900-tellingen var tallet økt til 3782. En kan undre seg over denne veksten. Men den viktigste forklaringen er at Lillestrøms eksistens fra starten av og i mange år framover var basert på oppfinnelsen av dampmaskinen og at den ble tatt i bruk på flere måter nettopp her. Lillestrøm er faktisk det første og eldste eksemplet på et lokalsamfunn i Norge vokst fram som et rent produkt av den industrielle revolusjon som hadde sitt gjennombrudd her i landet på midten av 1800-tallet. Rjukan, Odda, Sauda m.fl. kom en del år senere som et resultat av den elektro-kjemiske industrien.Jernbanen med damplokomotiv, dampsager langs Nitelva og dampskip på Øyeren er bærebjelkene i Lillestrøms tidlige historie. 1854 og 1860 er merkeår for Lillestrøms oppkomst.

Jernbanen kommer

I “Skedsmo informerer” nr. 4 / 2002 kan vi lese om sagbruksvirksomheten i Sagdalen med vannsagene (oppgangssager) tilbake til 1500-tallet. Men tømmer og plank måtte fraktes videre til Kristiania for eksport. Lenge foregikk dette med hest og slede vinterstid, jf. “Plankekjørerne” som P.Chr. Asbjørnsen forteller om.Utover på 1800-tallet kom forslag opp om en mer effektiv måte til å frakte trelasten. To alternativer ble lagt fram: Kanal fra Øyeren til Kristiania, eller jernbane opp til Mjøsa.Det siste alternativet seiret, og 1.september 1854 ble banen innviet og tog trukket av damplokomotiv ble satt i trafikk mellom Kristiania og Eidsvold. Norsk Hoved Jernbane ble linjen kalt, og Hovedbanen kalles denne strekningen den dag i dag. Primært skulle jernbanen brukes til trelast- og godstransport, men det ble vedtatt også å sette inn passasjervogner.

Mellom Kristiania og Nitelva var stasjonene fra først av bare Grorud, Strømmen og en stasjon ved gården Lille Strøm på Rælingsiden. Ved Lille Strøm ble det bygd en jernbro over Nitelva, og det gikk ut et sidespor til elvebredden nedenfor plassen Over, som lå omtrent der bussterminalen er i dag. Men området her hadde jo ikke noe egentlig navn og ble derfor bare omtalt som Jernbroen sidespor. Forøvrig ble Lille Strøm stasjon regnet som ganske ubetydelig, mens Strømmen de første årene etter 1854 ble vurdert som den viktigste med sidespor til brukene i Sagdalen. Underveis fra Kristiania ble det bygd sidespor også flere andre steder.

Men bøndene i de store skogsområdene rundt Solør og Odalen mente at de også burde nyte godt av jernbanefrakt, og det ble vedtatt ved kongelig resolusjon å bygge en ny bane. Det ble bestemt at banen skulle gå til Kongsvinger og dele seg fra Hovedbanen ved Nitelva. Men ettersom det var for trangt til dette på Rælingsiden, ble stasjonen flyttet over elva. Der var det plass nok. Og ettersom dette stedet ikke hadde noe eget navn fra før av, fulgte likegodt stasjonsnavnet med. Så ble Lille Strøm snart til Lillestrøm. Det varte ikke lenge før dette navnet ble brukt om hele flaten. Kongsvingerbanen ble innviet i 1862. Den nye stasjonen ble stadig bygd ut og ble svært viktig for jernbanen - og for Lillestrøm. Med jernbanen fulgte også mye virksomhet utenom selve togtrafikken. Det varte ikke lenge før jernbanefolk av mange kategorier begynte å bosette seg på Lillestrøm.

Dampsagene

I 1854, samme år som Hovedbanen ble innviet, ble det vedtatt en lov som fikk stor betydning for stedet: Sagbruksprivilegiene fra 1688 ble opphevet, og det ble tillatt, riktignok først fra 1860, å bruke dampmaskin også ved sagbruksdrift. En gruppe bønder og noen andre fra Brandval i Solør var blant dem som raskt så at en dampsag kunne legges hvor som helst uavhengig av vannkraft. Og de forstod at i kombinasjon med jernbanen ville flaten ved Nitelva egne seg ypperlig. De startet med byggingen, og den første saga, kalt Brandvalsaga - eller Brandvoldsaga -, stod klar til å bli satt i gang i 1860. Den ble bygd rett ved jernbroen, i området der dampmaskinhuset fra 1899 nå ligger i Sagparken. Ettersom det i 1859 - 60 nesten ikke fantes bolighus på stedet, ble det også bygd en bruksbestyrerbolig, det første sveitserhuset på Lillestrøm.Det står der fortsatt som Lillestrøm Kunstmuseum i dag. Og Brandvoldnavnet er bevart i Brandvoldgata som går fra Brugata opp til Gjerdrumsgata.

Så varte det ikke lenge før flere dampsager ble bygd langs elvebredden, hvor de kom til å ligge som perler på en snor. Behovet for arbeidskraft økte, og mange fant veien til Lillestrøm og ble sagarbeidere.

Dampskip

Dampskip var kommet i bruk på Øyeren allerede i 1851 da hjuldamperen Kong Haakon ble satt i drift. Den var først og fremst beregnet til bruk ved tømmerfløtingen, med å slepe tømmer fra Fetsund lenser til Mørkfoss, men i helgene ble det også arrangert lystturer for passasjerer “fra Rehlingsund til Sandstangen”. Etter 10 år ble den avløst av hjulbåten Øieren. Men den viktigste og mest kjente båten på Øyeren var dampskipet Strømmen som ble satt i drift i 1865. Strømmen var eid av Hovedbanen og fungerte som rutebåt med mange anløp langs Øyeren. Det var korrespondanse med togtrafikken på Lillestrøm, og store godsmengder og mange passasjerer ble fraktet med skipet. Egen brygge ble satt opp nedenfor stasjonen, og det ble gravet ut en kanal fra elva og inn dit. Brygga ble bygd i to etasjer, slik at den også kunne brukes under flom! Men etter hvert ble dampbåten utkonkurrert av Smålensbanen og lastebiler.

Lillestrøm Syd, en ny bydel på gamle tufter

Den nye bydelen, Lillestrøm Syd, har vokst fram på deler av det gamle Nesa, et av de tidligst bebygde områdene på Lillestrøm.. Det er ikke meget igjen i dag som minner om den eldste bebyggelse. Langs elvebredden her lå sagbrukene på rad og rekke med opplagstømmer i store stabler. Innenfor lå de små husene til sagarbeiderne, de fleste på én etasje og eventuelt et enkelt loft. Dessuten bygde sagbrukene ofte boliger for sine arbeidere, med plass til mange familier. Det ble også bygd “leiegårder”. Det siste minne om slike hus er Tærudgårdene, bygd av kjøpmann Tærud i 1880-årene. Husene har fått forfalle altfor lenge, men nå synes det å være håp om at de utvendig skal få igjen mye av sitt opprinnelige preg. Forholdene innvendig må vi nok bruke fantasien for å tenke oss. Folketellingen fra 1900 viser at det bodde rundt 140 personer i husene, fordelt på nær 30 husstander. Kontrasten til dagens blokkbebyggelse er talende. Tenk om det kunne innredes en visningsleilighet mest mulig som i sin opprinnelige form. Det skulle ennå gå an å få det til.

Fremdeles står det igjen et felt med murhus satt opp etter den store brannen i 1906. Brannen førte til murtvang i et stort område. Men det gamle Nesaområdet mellom Jernbanegata, Nesgata og elva er helt rasert. Et av husene, Lurkahuset fra Nesgata 8, ble likevel reddet i siste liten fra nedriving, takket være innsats fra daværende leder i Lillestrøm Historielag, Reidun Glømmi. Huset ble i 1999 gitt av NSB til Historielaget og flyttet til kommunal tomt i Sagparken bak Rådhuset. Huset er nå satt i stand og ble offisielt tatt i bruk i 2002.

I én sammenheng er likevel minner bevart: Gatenavnene forteller mye historie. Mange av gatene har fortsatt navn som finnes i Reguleringskommisjonens lister fra 1899. Det er Jernbanegaten som går fra undergangen der toglinjene skilles, og det er Nesgata som går tvers over området. Hotell Arena har adresse Nesgata 1. Like i nærheten finner vi Fabrikkgata. Den minner om veveriet som Gustav A. Devold anla der. Nær ved har han senere fått en gatestump oppkalt etter seg. Ekelundsgata litt lenger bort kan gi assosiasjoner om en gammel husmannsplass. Tærudgårdene er nevnt. Gjennom dem kan en minnes kjøpmannen Christian Tærud, som bygde seg huset som i dag er Lillestrøm Sykehus.

Men ikke mindre interessant er de tre helt nye veiene som er anlagt i området. Navnekomitéen har vært seg bevisst hva dette området har stått for historisk sett. Veinavnene knytter seg nettopp til de tre bærebjelkene i Lillestrøms tidlige historie. Boligblokkene langs elvebredden, der sagbrukene lå, har fått adresse Dampsagveien. Langs jernbaneområdet går Stillverksveien bort til Jernbanegata. Et stillverk var viktig for trafikkdirigeringen på jernbanen. Ut fra Stillverksveien går Kanalveien i retning omtrent mot der dampskipskanalen i sin tid lå. Vi kan også merke oss boligblokkene benevnt Tærudparken og bygd på eller ved den gamle Tærudløkka.

 


Det meste av det gamle Lillestrøm er borte. Lillestrøm Syd-området er bare ett eksempel. Men det er viktig å holde kontakten med fortiden som basis for vår opplevelse av nåtiden. Lillestrøm har på mange måter en helt spesiell historie, i sterk grad knyttet til slit og arbeid og kanskje den grå hverdagen. Men den viser et folkeferd som ikke gav opp, og det er god grunn til å være stolt over innsatsen til våre forgjengere i byen.