Av Truls Nygaard (Fra Wiwa R nr. 2/85, hefte 22)
| Krigsskip på Øyeren? |
| Omfattende planer |
| Kjede av befestninger |
| Forhindre infanteri |
| Marinen betenkt |
Javisst. For 80 år siden, i skjebneåret 1905, var dette så langt fra noen fremmed tanke, og hvis Norge på den tiden hadde vært et rikere land, er det høyst sannsynlig at innsjøen ville ha fått en egen mini-flåte med en eskadre kanonbåter. Det var i hvert fall hva forsvarsledelsen ved århundreskiftet kunne ønske seg, - det viste seg bare å bli for dyrt i forhold til de mange andre behov som måtte dekkes. Kravene måtte etter hvert reduseres til å gjelde en viss bevæpning av de sivile dampfartøyene som alt fantes på sjøen. Heller ikke disse planene rakk å bli realisert før det avgjørende brudd med Sverige i og med Karlstad-overenskomsten.
Dermed ble det ikke en fornyelse av tradisjonen fra sagatid, fra den gang vikingskip ble slept over land til de store innsjøene, der det skal ha vært utkjempet regulære sjøslag. "Veien over Eidet" mellom Lekumevja i Eidsberg til Mønster i Trøgstad fikk ingen renessanse.
Kanskje var det nettopp beretningene i sagaene som ga inspirasjon til planene om en innsjø-marine på Øyeren. Planen var ikke bare et blaff, den hadde rot i seriøse taktiske overlegninger på høyeste hold i forsvaret, og den var heller ikke av ny dato. Alt i 1836, da man for alvor var kommet i gang med å bygge opp et nasjonalt forsvar (riktignok i nært samarbeid med unionsfellen Sverige) ble tanken luftet, og ikke bare Øyeren, men også Mjøsa var da i søkelyset. Dette året ble Centralkommissionen for Norges Befæstningsvæsen nedsatt. Kommisjonens viktigste oppgave var å komme med forslag om lokalisering av faste befestninger og militære depoter, og den konkluderte bl.a. med at det skulle opprettes et flytende forsvar både i Mjøsa og på Øyeren, med kanonjoller eller kanonsjalupper og befestede baser på henholdsvis Helgøya og ved Mørkfoss.
De fartøyene man tenkte seg, var trolig av samme type som de som var blitt brukt med så stor effektivitet i kystforsvaret under krigen 1807 - 1814. Det var åpne båter på 16 - 20 meters lengde som ble rodd eller drevet med seil, bestykket med forholdsvis meget grovkalibret munnladningsskyts. Kanonjollene var av en helt spesiell konstruksjon med langt uttrukket akterende der kanonen var plassert. Mannskapet telte omkring 60 mann. Slike fartøyer frembød et lite målområde for fiendtlig ild. De var forholdsvis raske og lette å manøvrere innenskjærs og nærmest uavhengige av vindforholdene, slik at de under gunstige omstendigheter kunne gå i kamp med lagt sterkere motstandere og komme heldig fra det.
På innsjøene ville det selvsagt ikke bli tale om annet enn å bekjempe landstridskrefter som måtte forutsettes å bruke lettere feltskyts. kanonjollene kunne i en slik sammenheng bli å betrakte som flytende batterier med stor bevegelighet. Vinterstid med islagt vann måtte de antakelig bli plassert i posisjoner ved basen. Men en vinterkrig i innlandet var det ikke det man anså som mest sannsynlig på den tiden.
Centralkommissionen av 1836 la opp til en meget omfattende bygging av festninger både inne i landet og langs kysten, bl.a. i Glommalinjen ved Grønnsund og Onstadsund. Det er verd å merke seg at disse anleggene i Fossumavsnittet skulle innrettes til forsvar både mot øst og mot vest. Dette hang sammen med den spesielle strategien man måtte bruke på grunn av et nært samarbeid med Sverige, og som i virkeligheten omfattet et felles forsvar av hele den skandinaviske halvøy (noe som også brakte Mjøsa og Lågenvassdraget inn i planene). Tanken går uvilkårlig til hendelsene mer enn hundre år senere - i 1940 - da det nettopp ville vært av betydning om Glommalinjens befestninger kunne ha slått både østover og vestover på dette stedet!
Det var ikke mye av kommisjonens forslag som ble realisert. Norge hadde ikke råd til det. Dessuten gikk det en del år før det ble aktuelt med krigerske hendelser i vår del av verden. Kommisjonens store fortjeneste var at den med stor tyngde pekte på nødvendigheten av et sjøforsvar for hovedstaden - og hvor godt forholdene lå til rette for et slikt forsvar i Drøbaksundet. På dette punkt fikk kommisjonen respons. Omkring 1850 ble festningen Oscarsborg anlagt. Og igjen går tankene til 1940, til det store drama som utspilte seg i Drøbaksundet om morgenen 9. april, og som ga den nødvendige forsinkelse i den tyske marines timeplan, slik at konge og regjering ikke ble tatt til fange - som planen var.
Forsvarssamarbeidet med Sverige var en selvfølge for både våre politikere og militære myndigheter helt opp til den tiden like før århundreskiftet. Da begynte det å vise seg sprekker i unionen. Også ellers i Europa var situasjonen i ferd med å bli mindre stabil, og det ble snakket om krigsfare i mange forbindelser. I broderlandet Sverige var man gått i gang med bygging av befestninger til vern mot overfall av Stockholm, og det syntes å være på tide også for Norge - som egen nasjon - å sørge for at hovedstaden Kristiania ble bedre sikret, ikke bare mot sjøsiden der man alt hadde Oscarsborg, men også mot landsiden. En sterk angriper kunne gå i land sør i Østfold (Smaalenene) eller Vestfold og "promenere til Kristiania", ble det hevdet, eller han kunne angripe Sverige først ved landgang i Båhuslen og senere komme over grensen i øst - ved Fredrikshald, Ørje eller Kongsvinger. Og i bakhodet på mange lå tanken på at denne veien ville også svenskene kunne komme om det skulle bli riktig galt mellom brødrefolket.
I midten av 1890-årene ble støvet børstet vekk fra gamle befestningsplaner, og det ble tatt fatt på å legge nye - ut fra de endrede forutsetninger som nå forelå med bl.a. vei- og jernbanebruer over Glomma ved Sarpsborg og Fossum. Glommalinjen skulle opprustes, og i 1898 ble det anlagt en rekke støttepunkter - vesentlig kanonbatterier - fra Greåker til Fetsund på vestsiden av elven. Dette var forberedte stillinger som skulle bemannes med bevegelige styrker der behovet til enhver tid måtte melde seg i tilfelle av krig.
I denne kjede av befestninger var den 25 kilometer lange strekningen langs Øyeren av vesentlig betydning. Når forsvarerne først hadde sikret seg det som fantes av båtmateriell på sjøen, ville den være å anse som praktisk talt umulig å passere for en større angrepsstyrke med tren og artilleri. Samtidig kunne sjøen danne en utmerket forbindelse mellom Fossumavsnittet og Fetsundavsnittet. Bevæpnede fartøyer ville dessuten kunne forstyrre eller fullstendig stanse angripernes troppebevegelser på veiene på østsiden.
Så sendte da generalstaben - 6. oktober 1899 - en forespørsel til marinens generalstab (sånn het det den gang, senere ble det admiralitetet) om hvorvidt det kunne la seg gjøre å avse noen mindre orlogsskip til Øyeren (og Mjøsa - som ennå ikke var helt ut av bildet). Allerede samme måned svarte marinen at man ikke rådde over noe materiell "som med noenlunde letthet" kunne flyttes opp i innsjøene. Aktuelle var bl.a. de eldre kanonbåtene "Glommen" og "Laugen" som neppe ville kunne flyttes over land på grunn av størrelse og vekt. Derimot kunne muligens kanonbåter av klasse III - som var noe mindre - flyttes uten for store vanskeligheter, "men fartøyene er neppe verd de store omkostninger". Marinens generalstab henviser for Øyerens vedkommende til å gjøre bruk av slepebåtene "Glommen" og "Øieren", på hver 40 tonn, som antagelig skulle tåle å bli utstyrt med den samme bevæpning som kanonbåter i klasse III, d.v.s. hurtigskytende 76 mm kanoner.
"De øvrige dampskip som trafikkerer Øyeren er små og ikke brukbare med unntagelse av "Strømmen" på ca. 30 tonn, som kanskje kan bære en mindre kanon", heter det. Alle blir betegnet som eldre, med fart på ca 8 knop. (Eldre kanonbåter gjorde neppe mer enn 7 knops fart). Når det gjelder Mjøsa, ble den gamle "Skibladner" - på 100 tonn - betegnet som meget velegnet. "For samtlige fartøyer gjelder at de ikke må ventes å kunne kjempe mot dekkede landbatterier uten å være meget overlegne i antall skyts, men at deres oppgave vesentlig måtte bli å forhindre infanteri fra å trenge seg frem på sjøene". Under slike forhold kunne skjoldene på kanonene være ganske lette for å dekke bare mot infanteri-ild, bemerkes det.
Meget bestemt blir det sagt at det ikke kan påregnes avgivelse av personell fra marinen, da man der allerede led under følelig mannskapsmangel. Til slutt i brevet fra marinens generalstab heter det besynderlig nok at "båtenes opprinnelige mannskap burde kunne brukes for manøvrering, mens militært mannskap betjente skytset". Det er grunn til å lure på hvorledes dette ville fungert i et virkelig krigstilfelle.
Generalstaben har tydeligvis tatt seg marinens betenkninger ad notam, for i desember samme år anmodet Forsvarsdepartementet marinen om utredning og overslag for eventuell armering av de sivile båtene som var nevnt. Tingene måtte ha gått raskt den gang - muligens under presset av den politiske utvikling - for allerede like over nyttår forelå svaret fra marinen.
Ingen ringere en admiral Børresen, assistert av en kaptein, hadde foretatt befaringen av båtene. I overslagene ble "mulige erstatningsutlegg til fartøyets eier for den géne i persontrafikken som anbringelse av nevnte forsterkninger måtte medføre" ikke tatt med.
Det fremgår av utredningen at "Strømmen" var et skruedampskip bygd i 1865 ved Akers Mekaniske Verksted. Det kunne ta 200 passasjerer. Her kunne det forut anbringes èn Armstrong 76 mm hurtigskytende kanon, på kommandobroen to og akter én tilsvarende 47 mm kanon. Med dekkforsterkninger, montering av skjold m.v. ville dette komme på 1500 kroner.
"Glommen" var en hjuldamper, bygd 1874 ved Nylands mek. verksted for sleping av tømmer (den var faktisk i drift helt til etter siste krig!). Forut og akter kunne det her anbringes 76 mm hurtigskytende kanoner, og på hver side av kommandobroen en 47 mm kanon. Dette ville koste 1700 kroner. "Øieren" var akkurat maken til "Glommen", bare 9 år eldre, og kunne få samme bestykning. Armeringen ville bli noe dyrere, 1900 kroner, på grunn av at skipet hadde et ankerspill av tre som måtte byttes ut med et mer moderne spill som ikke sto i veien for baugkanonen.
Ellers nevner admiral Børresen noe mindre båter på Øyeren: "Rauma", et lite skruedampskip som nok kunne føre en 47 mm kanon i baugen, liksom "Gahn" og "Kikud". Båtene "Vulkan" og "Sofie" var derimot så små at de ikke egnet seg.
"Skulle man ville skride til anskaffelse av virkelige kanonbåter", som det heter til slutt i admiralens brev, ville kanonbåter av klasse II være passende. De kunne gjøres gruntgående med 8 knops fart, og bestykningen kunne være to 12 cm kanoner med skjold, fire 76 mm kanoner i "hjørnene", og på overbygningen fire 37 mm automatkanoner. Slike fartøyer var vanligvis på 350 tonn og stakk 2,8 m dypt. Hvert ville koste 7 - 800 000 kroner.
De nøkterne tall satte sikkert en endelig stopper for det siste alternativet. Da spørsmålet om armerte fartøyer kom opp i befestningskomiteen av 1899, der den kjente oberst Georg Stang var med og senere ble forsvarsminister med stor innflytelse på befestningskomiteens arbeid (ikke minst når det dreide seg om grensefestningene), ble saken tillagt stor vekt, og komiteen erklærte seg enig i de synsmåtene som hadde gjord seg gjeldende. Men på bakgrunn av de omfattende og kostbare forslag som komiteen la frem om rene befestningsarbeider, holdt den seg forsiktigvis til en nødtørftig armering av "Glommen" og "Øieren" med 37 mm hurtigskytende kanoner. Komiteens forslag ble stort sett fulgt opp av Stortinget og satt ut i livet, riktignok ikke uten sterk debatt og faglig kritikk, men så langt som til armering av slepebåtene på Øyeren rakk man ikke før det hele var over i 1905.