Kilde: Vidar Amundsen har etter intervju med Rolf Braaten og samtaler med Harald Skovli, Håkon Skovli, Petter Skjønhaug og Helge Sørensen Hellerud, skrevet denne beretningen om sabotasjeaksjonen mot slipeskivefabrikken på Råmyra. Fotoene personene er hentet fra Våre falne - fjerde bok 1951 og fotografiet av fabrikken er avfotografert av Einar Kristian Borud.
Rolf Braaten er fra Gansdalen. Der har han bodd hele sitt liv. I 1942 ble han ansatt ved Foss Slipeskivefabrikk på Råmyra. 42 år senere gikk han av med pensjon. Da hadde han forlengst fått Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste, og 40-årsnåla fra fagforbundet som han stod tilsluttet i alle år. Rolf like seg godt på "Myra". Han satte pris på å ha en hjemlig arbeidsplass. Det var nemlig nok av dem som måtte reise til Oslo, også den gang...
Rolf var det meste av tiden ansatt som presser. Arbeidet bestod i å fylle støpemasse i former før brenning. Jobben var tung og med tiden leitet det både på rygg, skuldre og armer. Legen nektet ham derfor å arbeide de to siste årene før han egentlig skulle ha gått av med pensjon.
I om lag 5 år var Rolf fyrbøter på "Myra". Det kunne gå uker mellom hver gang ovnene ble klargjort for brenning, men da dette skjedde, gjaldt det også virkelig å stå på. Ovnene var store som hus med mange luker for innkast av kull: Kullet var ofte av dårlig kvalitet under krigen, så det var mange ganger vanskelig å få ovnen opp i de nødvendige 1200 gradene. Til å begynne med var fyrbøteren helt alene på fabrikken om natta, med ledelsen innså etter hvert at dette var uakseptabelt med henblikk på eventuelle ulykker. Det ble derfor bestemt at det skulle være to mann til stede til enhver tid, slik "at de kunne følge med hverandre". Rolf hadde allikevel fremdeles alle ovnene alene. Den andre arbeideren var opptatt med andre ting. Som regel var det pressing. Natteskiftet varte fra kl. 22:00 - 06:00.
I så å si alle år syklet Rolf til og fra jobben. Vintertid var dette mange ganger plundersamt med med mye snø og holkeføre, men som regel var i alle fall veiene brøytet da han skulle heim om kvelden!
Ved 07:00-tida om morgenen høsten 1944 kom Rolf som vanlig syklende over Råmyra på vei til arbeidet. Av en eller annen grunn kom han til å kaste et hastig blikk mot fabrikklokalene. Det slo ham da med det samme at vinduene i annen etasje i hovedbygningen "så rare ut". Da han kom nærmere oppdaget han til sin store forskrekkelse at alle rutene var knust og blåst bort. Ved sydenden av samme huset stod en stor, oppmuret "flaskeovn". Også denne var påført store skader.
|
Slipeskivefabrikken på Råmyrå. Fotografiet er tatt ca. 1946 |
Ved framkomsten ble Rolf fortalt at det i løpet av natta var blitt utført en sabotasjeaksjon mot Foss Slipeskivefabrikk. Det var først da folkene kom på arbeidet om morgenen at dette ble oppdaget.
Ikke lenge etter kom de første tyskerne og statspolitiet kjørende inn på plassen. De var voldsomt opphisset. En del av arbeiderne ble øyeblikklig sperret inne i pakksalen. Tyskerne trodde vel at en eller flere av de ansatte stod bak aksjonen. Rolf innså det farlige i denne situasjonen, og han likte seg ikke. Tanken, både på Grini og det som verre var, for gjennom hodet hans.
De som ikke ble innesperret ble kommandert til å foreta opprydding. Rolf var en av disse. Maskiner fantes jo ikke, så arbeidet måtte utføres for hånd.
Den store "flaskeovnen" var fullstendig ødelagt. "Flaskeovnen" var en forbrenningsovn murt opp på utsiden av den største fabrikkbygningen og formet som en gammeldags melkeflaske. Derfor navnet. Den var på størrelse med de vanligste av datidens Husbankhus og hadde vegger som var omlag en meter tykke. "Flaskeovnen" var en av fire forbrenningsovner på slipefabrikken den gang. Her ble alle ferdige produkter stablet inn for brenning. Brenningen foregikk etter behov og varte rundt over flere dager. Dette arbeidet ble skjøttet av spesielle fyrbøtere. Rolf hadde selv vært en av disse og kjente ovnene ut og inn. Ingen av ovnene var i drift den natta da sabotasjeaksjonen skjedde.
Rolf ble med i gjengen som skulle lempe bort murstein fra "flaskeovnen". Ingen var klar over hva de skulle finne, og godt var det.
Det første tegnet på hvor galt dette hadde gått, fikk de da en av arbeiderne samlet sammen to avkappede fingre. Gravingen fortsatte og etter en tid kom en menneskekropp til syne. Hodet - og heldigvis overkroppen - var sprengt bort. Det verste som var igjen av klær var kun blodige filler. Rolf var i likhet med de andre ikke vant til slike syn, og han syntes det var helt forferdelig det han da var vitne til.
- Hva vil dere si om en av kameratene deres ligger der ?, spurte en mistenksom statspolitimann.
- Det er ingen kamerat, svarte tillitsmann Åge Teig.
- Alle mann har møtt opp på arbeidet her i dag.
Så vidt de kunne se var liket iført sivile klær. De fant lommeboka til vedkommende. Her lå det et legitimasjonsbevis med navnet Odd Brodin. Ingen trodde at dette var det riktige navnet. En pistol og en stor dolk lå også i nærheten. Eksplosjonen hadde vært så kraftig at armbåndsuret til den avdøde ble gjenfunnet inne i en trebjelke på et hus i nærheten. I ruinhaugen fant de også lønningsposene til de ansatte på slipeskivefabrikken. Det var tydelig at han som ble funnet også hadde avlagt kontoret et besøk før den fatale sprengingen fant sted. Ute på veien lå en regnemaskin. Den så ut som en eller annen bare hadde kastet den fra seg. I skogen ved fabrikken fant de også en helt ny Diamant tråsykkel som hadde tilhørt sabotørene.
Rolf ble også sendt inn i de tre andre forbrenningsovnene i selve fabrikklokalet. I hver av dem stod en kasse med 20 - 25 kilo dynamitt. I tilknytning til kassene så han også tennhetter. lommelyktbatteriet og ledninger. Der virket som om alle fire ladningene var tenkt utløst samtidig, og at koblingsarbeidet hadde pågått inne i "flaskeovnen". Rolf mener i dag at om lag 100 kilo dynamitt til sammen lå inne i de fire forbrenningsovnene. Hadde ladningene gått av samtidig, slik det var planlagt, ville hele fabrikken trolig hå blitt jevnet med jorda.
En skulle ha trodd at den kraftige eksplosjonen hadde skaket opp nabolaget, men det skjedde ikke. Torbjørn Solheim bodde i bedriftsboligen om lag 200 meter unna. Han hadde ikke hørt noen verdens ting. Det var vel de tykke steinveggene som dempet smellet.
Samme natt som sabotasjeaksjonen fant sted banket det på døra hos Petra Jonette og Hans Skjønhaug i Holtbakken. Det var Petra som åpnet. Utenfor stod en mann som åpenbart var kommet til skade. Han spurte hvordan han skulle forholde seg for å komme til lege så fort som mulig. Petra forklarte ham veien.
Ekteparet fortalte ingen om tildragelsen før det hadde gått meget lang tid.
Tyskerne forlangte nå at det skulle gås vakt i området rundt fabrikken på den tiden av døgnet da produksjonen stod stille. De fryktet at sabotørene skulle komme tilbake. Rolf måtte også ta sin tørn flere ganger, og han likte seg ikke. Det var krig og nå hadde den plutselig også kommet til Gansdalen. Vaktholdet ble imidlertid slappere og slappere ettersom tiden gikk, for så helt å opphøre etter noen uker.
Da Rolf ble ansatt i 1942 arbeidet der 15 - 16 mann på fabrikken. Utover i krigen ble det stadig tatt inn nye folk ved Foss Slipeskivefabrikk. På det meste tror han at det arbeider om lag 100 mann der. Produksjonen av de forskjellige former for slipeverktøy var meget viktig for de krigførende nasjoner - så viktig at det ble satt inn sabotører for å få satt en stopper for dem. På "Myra" fortsatte man imidlertid som før. Riktig nok var "flaskeovnen" borte, men de tre andre var intakte.
I 1947 utførte Helge Sørensen Hellerud militærtjeneste på Hvalsmoen. Her
kom han i kontakt med en sersjant med navn Bye. Han tror fornavnet var Erik.
Sersjanten var klar over at Hellerud var fra Fet og en dag spurte han om
soldaten var kjent på Foss Slipeskivefabrikk.
Hellerud var litt overrasket over spørsmålet.
- Hvorfor spør du om det?
- Jo, du forstår at en av kameratene mine ble liggende igjen der under krigen.
Ut fra samtalen som fulgte er Hellerud i dag sikker på at denne (Erik?) Bye også deltok i sabotasjeaksjonen.
Etter mange år ga dette grobunn for å tro at en sabotørene derfor kunne være Erik Bye fra NRK. Som kjent var også han en aktiv motstandsmann under krigen.
På midten av 1900-talletholdt Erik Bye en konsert i Fet kirke. Det var nok en eller annen som i forkant hadde dristet seg til å forbeholde ham "mistanken", for i alles påhør tok han mikrofonen og opplyste med et glimt i øyet:
- I dag er jeg blitt beskyldt for å ha vært i Fet under krigen og sprengt en fabrikk i luften. Men, det er ikke riktig....
Norges Hjemmefrontmuseum har ikke vært i stand til å finne noe om sabotasjeaksjonen mot Foss Slipeskivefabrikk. Derimot foreligger det opplysninger om en eksplosjon i Nydalen i Oslo 7. august 1944. Flere av de som er intervjuet her mener at aksjonene fant sted så å si samtidig, ja, muligens samme natt. Hvem som stod bak, har det foreløpig vært umulig å bringe på det rene, men det ble i ettertid skumlet om en kommunistgruppe som arbeidet på siden av og uavhengig av den norske hjemmefronten.
Etter at ovenstående ble skrevet har førstekonsulent Anne Karin Sønstebø ved Norges Hjemmefrontmuseum klart å løse saken. Hun har kopiert en del sider fra boken "Pellegruppa" (med undertittel "Sabotører på Østlandet 1944-45) og oversendt artikkelforfatteren.
"Pelle" - dekknavnet for Ragnar Sollie - var den ubestridte leder av en uavhengig gruppe sabotører som opererte i Oslo og omegn de to siste krigsårene. Gruppa stod for en mer radikal og aksjonsrettet linje i motstandsarbeidet enn de regulære hjemmestyrkene.
"Pelle-gruppa" alene stod for 16 helt eller delvis vellykkede sabotasjeaksjoner. Mange av disse påførte okkupasjonsmakten alvorlig slag. Ingen annen sabotasjehandling, men unntak av tungtvannsaksjonen, avstedkom så stor uro bland de tyske makthaverne.
Tyskerne hadde planene klare for hvordan norsk økonomi og produksjon skulle integreres i det germanske riket etter krigen. I 1944 gikk hele 81 % (målt i verdi) av den norske eksporten til Tyskland.
I land tid hadde Ragnar Sollie fundert på flaskehalser i den tyske utnyttelsen av norsk industri. Ut fra en slik tankegang var han kommet fram til at slipemiddelprodusenter måtte være et aktuelt sabotasjemål.
To fabrikker ble pekt ut: Norsk Slipeskivefabrikk, Sandakerveien 109-111 i Oslo, og Foss Slipeskivefabrikk i Gansdalen.
Ragnar Sollie skulle selv lede aksjonen i Sandakerveien, mens Sverre Steen skulle ta seg av fabrikken på Råmyra. Foruten Sverre Steen skulle Reidar Formo, Sverre Kokkin, Erik Bye og Kåre Andersen bli med til Fetsund.
I dagen før aksjonene rekognoserte karene i området ved fabrikken i Oslo. Noe tilsvarende ble ansett for nødvendig i Fet. Vakter var ikke satt ut ved noen av stedene, hvilket muligens tydet på at tyskerne selv ikke vurderte bedriftene som særlige krigsviktige.
Tidspunktet for aksjonene ble satt til 7. august 1944. De to gruppene samlet seg til en siste briefing. Aksjonene skulle synkroniseres best mulig. De som skulle til Gansdalen dro derfor av gårde først - på sykkel. Turen gikk greit, og de nådde fram i god tid. Fabrikken lå øde og forlatt. På det angitte klokkeslettet om natta hadde sabotørene derfor ingen problemer med å ta seg inn.
Det var aksjonslederen, Sverre Steen, selv som hadde jobben med å montere ledningene. Reidar Formo skulle opprinnelig ha vært med ham, mens de andre tre holdt vakt utenfor. På veien inn i fabrikken spurte imidlertid Sverre Kokkin om å få bytte plass med Formo, slik at han skulle få se hvorledes forberedelsene til sprengingen ble gjort. Og slik ble det...
Ladningen ble plassert i et kubeformet hulrom inne i en av ovnene. Åpningen lå om lag 75 cm over gulvet og Steen måtte sitte på huk under monteringen. For å ha hendene frie, hadde han lommelykta i munnen. Batteriet var så svakt at lyset knapt var tilstrekkelig, og han plundret fælt.
Utenfor stod de tre andre og ventet utålmodig på at Steen og Kokkin skulle ble ferdige. Da smalt det plutselig. Reidar Formo ba de andre vente og gikk bort for å se hvordan det hadde gått. Ikke et livstegn. Etter en kort rådslagning ble de derfor enige om å komme seg av gårde hurtigst mulig.
Utløsermekanismen som ble benyttet var utviklet av Sverre Steen og hans bror, Per. En elektrisk fenghette var plassert inn i selve sprengstoffet og forbundet med et flatt lommelyktbatteri. Strømkretsen ble ikke sluttet fordi en av batterispennene var bendt til siden ved hjelp av en sytråd. Over anordningen var det festet et visst antall lag med pergamentpapir. De var svovelsyre i flaska, og da den første dråpen trengte gjennom pergamentlaget, falt den ned i en kjemisk blanding som antente svovelsyra. Flammen brant i sin tur over sytråden og batterispennen spratt tilbake slik at strømkretsen ble sluttet. Jo flere lag med pergament, desto lenger tid tok det før det smalt.
På grunn av det dårlige lyset fra lommelykten tok monteringen av sprengladningen lang tid, og etter en tid ble Kokkin lei av å følge med på det som foregikk. Han gikk seg derfor noen runder i fabrikken og hadde tilfeldigvis stilt seg opp mot den tykke ytterveggen på ovnen, da eksplosjonen plutselig ble utløst. Alt ble helt svart. Da Kokkin etter en stund kom til seg selv igjen, måtte han jobbe seg ut av en haug med nedraste murstein og bjelker. Han var fullstendig dekket av murpuss og hadde dundrende hodepine. En hånd opp til hodet fortalte at han hadde fått seg en skikkelig smell, og han blødde en god del.
Da han endelig fikk karret seg ut av bygningen, fant han bare to av syklene og forstod da at de andre hadde gitt seg i veg.
Da sabotørene samlet seg i Oslo etter aksjonene, var de alle overbeviste om at Sverre Kokkin og var omkommet. Det ble derfor tatt kontakt med hans mor for å overbringe det sørgelige budskapet. Da kunne imidlertid moren fortelle at sønnen befant seg heime og at han levde, men at han var sengeliggende fordi han hadde fått seg et kraftig slag i hodet. Gutten hadde tatt seg fram til bopelen ved egen hjelp om natta.
 |
Sverre Emanuel Steen var blikkenslager og født 20. oktober 1918 i Oslo. Han var med i felttoget i Norge i 1940 fra Brandbu til Valdres. I 1942 ble han arrestert og satte noen dager fengslet på Bredtveit, men fortsatte med illegalt arbeid og måtte i januar 1942 flykte over til Sverige: I 1944 vendte han tilbake til Norge. Sverre Steen er gravlagt på Nordre Gravlund. |
 |
Hans bror, Per Steen, var kontor- og lagerarbeider fra Oslo og født 24. juni 1926. Han kom tidlig med i illegalt arbeid og utførte en rekke oppdrag som sabotør. 6. februar 1945 ble han arrestert, dømt til døden 16. mars og skutt på Akershus festning dagen etter. Liket ble senket i Oslofjorden. |
Oppdatert 10. mai 2000 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet