(Stoffet til denne artikkelen er i det vesentlige hentet fra tyske arkiver, og okkupasjonen blir derfor her sett med tyske øyne).
Fra Krigstider, Sven T. Arneberg
| Gruppe XXI |
| 196. Infanteridivisjon |
| Major von Poncet's bergjegerbataljon |
| Sykkelskvadron 233 |
| "Jagdkommando Manthey" |
| Utdrag av en krigsdagbok |
| Tyske fallskjermjegere på Romerike |
"Det er et bedrag å tro at man kan legge en langsiktig plan for et felttog og gjennomføre den helt til slutt. Det første sammenstøt med fiendens hovedstyrke skaper - alt etter utfallet - en ny situasjon. Mye av det som man måtte ha til hensikt å utføre, blir ugjørlig, og mye som tidligere ikke var ventet, blir muliggjort. Hva hærledelsen da kan makte, er å oppfatte den nye situasjon riktig og deretter tilrettelegge det mest hensiktsmessige for et overskuelig tidsrom, og gjennomføre det med besluttsomhet".
Det er den gamle strateg grev Helmuth von Moltke som uttrykte seg omtrent slik for mer enn 100 år siden. Ordene hadde sin gyldighet i 1940, og ville sikkert være like aktuell i dag.
En konfrontasjon mellom styrkene i de baner von Moltke i sin tid tenkte, skjedde ikke i 1940, men likevel skulle invasjonsgruppens ledelse få føle aktualiteten i hans ord. 163. Infanteridivisjon (Engelbrecht) mistet en betydelig del av sin kampstyrke ved krysseren "Blücher`s" undergang innenfor Drøbak, og divisjonsstaben ble midlertidig satt ut av spill. I Kattegatt mistet 196. Infanteridivisjon (Pellengahr) rundt 1.000 mann av sin kampstyrke.
Et virvar oppsto den 9. april og varte ved i dagene som fulgte - også hos tyskerne. Mangt gikk annerledes enn planlagt. Omdisponeringer krevdes. Mange av de gamle offiserer med fronterfaring fra 1.Verdenkrig ble ikke lengre ansett som anvendelige ved kampenhetene i første linje, men ved "etappen" viste de sitt organisasjonstalent og ryddet opp i kaoset i egne rekker disse dagene.
Den tyske invasjonsstyrke mot Norge i april 1940, offisielt betegnet som Gruppe XXI, besto av 2 bergjegerdivisjoner og 5 infanteridivisjoner. Hovedtyngden i hver infanteridivisjon besto av 3 infanteriregimenter og 1 artilleriregiment.
Hvert I.R. hadde 3 bataljoner á 4 kompanier, hvorav 3 var geværkompanier og 1 var mitraljøsekompani.
Artilleriregimenter besto av 3 bataljoner (Abteilungen) á 3 batterier lette felthaubitser 10,5 cm og 7,7 cm kanoner.
Det er i det påfølgende brukt endel forkortelser og nummereringer og til orientering opplyses at:
I bataljon utgjør regimentets 1. til 4. kompani.
II bataljon utgjør regimentets 5. til 8. kompani.
III bataljon utgjør regimentets 9. til 12. kompani.
4., 8. og 12. kompani dannet mitraljøsekompaniene.
Til hvert ing.reg. hørte det også et 13.kp. infanterikanoner (IG=Infanteriegeschütz) og et 14.kp. panservernkanoner (PAK), som etter behov ble fordelt på infanteriet.
I divisjonsenhetene fantes også bakerkompanier, slakterkompanier, samband, pionerer, sanitets- og veterinærstell etc.
I tillegg til landstyrkene disponerte eller samarbeidet Gruppe XXI med større enheter fra Kriegsmarine og Luftwaffe.
Forkortelser, eks. 3./I.R.362=3.kompani av 362 infanteriregiment, II/A.R.233=IIbataljon av 233 artilleriregiment.
Som nevnt i en artikkel i "Romerikstun" XIV 1986, (s.296) gikk general Pellengahr`s 196. Infanteridivisjon i land i Oslo Havn 11.-12. april 1940.
Det eneste intakte regiment, I.R. 362, var i morgentimene 12. april klargjort og kunne umiddelbart sette igang marsjen mot Østfold. I de to øvrige I.R. 340 og I.R. 345 hersket det mer eller mindre kaos på grunn av alvorlige torpederinger i Kattegat. Divisjonens artilleriregiment nr. 233 hadde likedan mistet mye av sitt materiell ved en annen torpedering i Ytre Oslofjord. Bortsett fra I.R. 362 kunne resten av divisjonen derfor foreløpig bare brukes til sikringsoppgaver for det tyske bruhode i Oslo-området.
Normalt skulle geværkompaniet ha 166 mann ("Soll-Stärke") mens 196. I.D. bare hadde ca. 100 mann i kompaniet. Et regiment besto av normalt av ca. 2.500 mann, og man må anta at divisjonens 3 regimenters totalstyrke var redusert tilsvarende fra begynnelsen.
Som et ledd i sikringstiltakene marsjerte deler av I.R. 340 under kommando av oberst Hermann Fischer via Grorud og Lørenskog mot Lillestrøm hvor de ankom ved 12-tiden den 12. april. Det foreligger en meget detaljert krigsdagbok for dette regiment. Den viser at I bataljon var så redusert at den aldri ble satt inn som egen kampavdeling under Norges-felttoget. II bataljon var noenlunde intakt, mens III bataljon ankom Lillestrøm med halv styrke.
Oberst Fischer organiserte straks sikringstiltakene ved å sende ut sine panserjegere (14.kp.) og en tropp infanterister til Blaker. Nærsikringer ble satt ut langs alle veger mot øst, syd og nord. Flyplassen på Kjeller ble besatt av 10./340.
Det ble tatt kontakt med Kjeller Luftvernkommando og landstridsavdelinger i Lillestrøm, og skal vi tro krigsdagboken: "Det ble lovet lojal holdning og imøtekommenhet overfor alle våre ønsker".
Den 13. april med øyeblikkelig virkning skulle alle Wehrmachtavdelinger i Norge stille klokken 1 time tilbake. Norsk tid skulle være gjeldene. Sikringstiltakene ble fortsatt. En avdeling som ble benevnt Støtgruppe Schlichter (sammensatt av 6./340, 1 tropp av 8./340 og 2 tropper av 14./345 samt 1 tropp av sykkelskvadron 233), ble sendt øst for Vorma mot Eidsvoll for der å ta kontakt med bergjegerbataljonen von Poncet, som var blitt underlagt regimentet. Likedan ble en tropp panserjegere og en sykkeltropp sendt mot Eidsvoll over Frogner - Jessheim. De skulle ta forbindelse med den øvrige Støtgruppe Schlichter i Eidsvoll (Sundet). Der var brua sprengt, og sykkeltroppen hadde et svare strev med å komme seg over Sundet.
Ved Vormsund var brua blitt sprengt på 3 steder, men skadene ble utbedret i løpet av 2 timer og brua godt farbar.
En annen avdeling, Støtgruppe Gutsche, ble sendt sydover på Østsida av Øyeren. (Sammensatt av 7./340, 1 tropp av 8./340, 1 tropp av 11./340 og 1 tropp av panserjegere. Oppdraget var oppklaring og eventuelt ta kontakt med avdelinger fra I.R. 362 sør for Øyeren. Fetsund bru ble sikret av 1 tropp av 8./340.
De to støtgrupper var sendt ut natta mellom 12. og 13. april. For Støtgruppe Schlichter var alt gått relativt glatt helt fram til Eidsvoll Verk ved Andelva hvor det ble skyting. Også på østsida av Vorma gikk det tilsynelatende uten hindringer fram til Holt bru noen kilometer sør for Minnesund. Denne var i likhet med Minnesundbrua sprengt.
Hauptmann Gutsche var kompanisjef ved 7./340. Han ledet støtgruppen som bar hans navn og som var på marsj sydover langs Øyerens østside. Men han skulle ikke få særlig hell i sitt felttog. Den 12. april kl. 23.55 om kvelden meldte han til regimentet at han hadde truffet på sterke tømmersperringer ved Lund sør for Krokedal på Enebakkneset. Hele natten gikk med til å rydde vegen for tømmersperringer som ikke syntes å ta noen ende. Han vendte derfor tilbake til utgangsstillingen ved Fetsund, hvor han ankom kl 10.20 neste dag. Bataljonsjefen ved II/340, Hauptmann Bäcker, var ikke enig i denne disposisjon og jaget den arme Gutsche avgårde igjen med samme oppdrag.
Det viste seg nå at Gutsche ikke hadde vært ved Krokedal, men at han natta i forveien hadde kommet inn på en veg som førte mere i østlig retning vekk fra Øyeren (Fjellsrud - Løken).
Ved Trøgstad ble Støtgruppe Gutsche beskutt av maskingevær og bombekastere. Gutsche oppgir 1 død og 3 sårede ved denne trefning. Et maskingevær faller ut på grunn av en granattreffer. I kveldsmørket føler gruppen seg omringer på grunn av forstyrrelser i flanken og vender tilbake til Fetsund påny. Dette blir en personlig tragedie for kaptein Gutsche, som får sparken som kompanisjef. 7.kp./340 blir overtatt av en fenrik ved navn Fischer.
Det blir gitt ordre til et nytt framstøt under ledelse av bataljonsjefen selv, kaptein Bäcker. 5. kompani danner spiss, så følger 7. kompani, to tropper av 8. kp., panserjegere og 1 tropp av A.R. 233.
Denne gang lyktes det etter kort kamp å trenge fram til Mysen og etablere forbindelse med I.R. 362 (oberstltn. Schaller). Etter dette vendte kaptein Bäcker med hovedstyrken lastet opp på rekvirerte lastebiler og busser tilbake til basen i Fetsund igjen. 15. april forlater han Romerike. Felttoget gjennom Østerdalen begynner.
Tilbake til Støtgruppe Schlichter. Krigsdagboka forteller at frammarsjen fortsatte fra Vilberg mot Langset den 14. april. General Pellengahr som har vært ved kampavdelingene i Østfold, får samme dag av øverstkommanderende von Falkenhorst ordre om å komme seg nordover mot Trondheim før engelske stryker gjør landgang på Vestlandet. Først da kan 196, inf.div. sette igang en mere målbevisst framrykning i nordlig retning.
Som nevnt før, var brua ved Holt sprengt. Mens en provisorisk overgang ble ordnet, gikk 1 tropp av sykkelskvadron 233 videre framover sammen med 1 tropp av 6./I.R. 340. Ved Langset kom det til kraftig skyting og 3 norske offiserer og 41 soldater ble tatt til fange. 3 bombekastere og en lastebil med ammunisjon og effekter ble tatt som krigsbytte. Egne tap: 1 underoffiser såret ved skudd i arm og bein, står det i regimentskrigsdagboken.
Da Langset var passert, ble 14./I.R. 345 (panserjegerne) trukket fram som spiss. I en sving ble de plutselig utsatt for et norsk ildoverfall og hadde øyeblikkelig 4 falne, deriblant fenrik Breitrück, samt 2 lettere såret.
Syklistene og en tropp av 6./I.R. 340 ble satt inn i kampen, og de norske stryker måtte trekke seg ut av stillingene sent på kvelden.
III/I.R. 340 som hadde ligget på Kløfta og i Frogner, ble satt i marsj retning Eidsvoll for å understøtte Støtgruppe Schlichter. Noen umiddelbar avlastning kunne det ikke bli snakk om, da bare ett kompani kunne være i kamp om gangen på grunn av terrengforholdene.
Den 14.april ble kontakten med bergjegerbataljon von Poncet brutt, og først den 17.-18. april ble divisjonen klar over at den hadde dreid av gjennom Feiring og lå hardt trengt i Totenvika.
Den 14. april har oberst Fischer endelig fått oversikt over regimentets tap ved torpederingen av Kattegat. Tallet på døde og savnede er 3 offiserer, 58 underoffiserer og 438 mannskaper, totalt 499 mann. I tillegg kom 18 sårede ved torpederingen.
General Pellengahr sørget hele tiden for at spissgruppen ved Mjøsa stadig sto under uthvilte ledere som beholdt det nødvendige initiativ, først Schlichter, deretter Klinkenberg og så Døring, alle med kapteins grad.
Den 15. eller 16. april ankom oberst Laendle fra Oslo og kunne overta kommandoen i det frontavsnitt som var tiltenkt hans regiment, 345.I.R. Noenlunde samtidig kunne oberst Fischer begynne å samle opp sine egne styrker (fra 340.I.R.) i område for å sende dem etter troppene som var på marsj langs Glomma mot Kongsvinger. På grunn av vanskelige framkomstmuligheter måtte han oppgi å sende dem om Vormsund. I stedet ble kolonnene igjen dirigert tilbake og nordover for annen gang. De fulgte etter de kjempene avdelinger i gruppen Laendle. Via Tangen tok de kontakt med sitt regiment først i Elverum.
Oberst Laendles tilstedeværelse ved Kampgruppe Vest skulle bli kortvarig. Etter at bataljon Wittenberg hadde gått over isen på Mjøsa fra Feiring den 17. april, og det syntes å ha kommet bevegelse i operasjonen, skulle Pellengahr oppleve en ny skuffelse. Om kvelden da han skulle gå fram for å inspisere i kampområdet, fant han at avdelingene hadde gått til ro og oberst Laendle sittende makelig henslengt i en lenestol istedenfor å fortsette offensiven "restlos"-uten stans. Det kan synes brutalt å måtte forstyrre denne idyllen, men her var det "hauk over hauk". Over seg hadde Pellengahr den myndige øverstkommanderende, General der Infanterie von Falkenhorst, og over ham igjen satt OKW i Berlin som hadde klare indikasjoner på at de allierte snart ville dukke opp på arenaen i Norge. Her gjaldt det å handle raskt!
Ankommet Hamar forlangte Pellengahr at en bataljon umiddelbart og samme natt skulle sendes mot Elverum. Oberst Laendle nektet, da han mente at mannskapene var for utslitte. Senere ved Lundehøgda fikk ikke obersten en bataljon fort nok i stilling. Oberst Laendles nerver sviktet, han ble sendt tilbake til Oslo, skriver Pellengahr.
Rittmeister Ernst Schleifenbaum, divisjonsstabens etterretningssjef, uttalte etter krigen at grunnen til denne episoden var det faktum at oberst Laendle selv hadde havnet i det iskalde vannet under torpederingen i Kattegat. Etter landgangen i Oslo hadde han fått i oppdrag å sørge for de syke og sårede, dernest å sørge for en anstendig begravelse for de omkomne etter katastrofen i Kattegat. I sannhet rikelig nok til å få sammenbrudd av!
En av de tyske avdelingene som skulle komme til å spille en betydelig rolle på Romerike i aprildagene, var bergjergerbataljonen von Poncet av 138. Gebirgjägerregiment. I prinsippet var de to tyske bergjegerdivisjonene avsett for innsats i våre nordligste fylker fra og med Trøndelag. En rekke tilfeldigheter gjorde at von Poncet med sine rundt 400 mann ble satt inn i vårt distrikt. De var kommet ombord på krysseren " Lützow" mens denne lå på verft i Nord-Tyskland, for å kunne følge krigsflåten som skulle gå inn Trondheimsfjorden 9. april. "Lützow" hadde fått tekniske problemer som man ennå ikke hadde helt rukket å løse, og den ville ikke greie å holde tilstrekkelig fart til å følge Trondheimsgruppen. Istedet kom den til å følge i "Blücher's" kjølvann inn mot Drøbak. "Blücher" fikk sitt banesår og "Lützow" kunne heller ikke unngå å få inn alvorlige treffere fra det norske artilleri i Drøbaksundet. Kommandanten på "Lützow" fant det klokest å bakke et stykke utover fjorden igjen. Von Poncet's bergjegere ble landsatt i Sonsbukta med ordre om å nedkjempe landbatteriene ved Drøbaksundet. Vi har ikke funnet rapporter om denne operasjonen, men ellers kan man nøye følge von Poncet's marsjrute under Norgesfelttoget gjennom hans egen og andre rapporter. Fra Gruppe XXI får han ordre om å slutte seg til sitt regiment, 138. G.J.R. nordpå. Reisen kulle skje pr. "Bahntransport". Men den 11.april om formiddagen rapporterer major von Poncet at 4 jernbanespor ved "Stremmenstald"-Strømmen (stål?) er sprengt. Jernbaneforbindelsen over Kongsvinger til Trondheim er brutt. Likeledes konstateres at biltransport nordover ikke er mulig på grunn av veg- og bruspregninger. Bergjegerbataljonen blir derfor underlagt 196. Inf.-Div.
Major von Poncet oppretter sin kommandoplass på Dal stasjon. Herfra foretar han oppklaring nordover og konstaterer at jernbanetunnelen sør for Eidsvoll er sprengt. Luftwaffes oppklaringsavdelinger utfolder en livlig virksomhet disse dagene. V. Poncet får melding om sterke norske troppekonsentrasjoner ved Andelva og sender fram en oppklaringspatrulje for å se nærmere på forholdene der. De støter sammen med norske vaktstyrker, og det blir skuddveksling, tyskerne har falne. De tyske tapslister for Norge forteller at det er gefreiter Gustav Koscht og oberjäger Othmar Wedning fra 8.kp. av 138.G.J.Regiment. Sjefen for patruljen, en løytnant, blir tatt til fange. Man kan ikke godt bare skyte en fange, og heller ikke var det ennå organisert noe mottak av krigsfanger på norsk side. Den tyske løytnanten blir derfor gående fritt omkring og kan gjøre alle de observasjoner han lyster på norsk side av frontlinjen. Akkurat den oppgave han var blitt pålagt å utføre. Omsider får han fritt leide for å komme seg tilbake til sine egne! Underveis blir han tatt hånd om av rasende sivile. Etter et håndgemeng der han mister sin ene løytnantsdistinksjon, greier han å ta seg tilbake til de norske linjer, der han må be om beskyttelse. Det får han og blir senere transportert til Sel Hjelpefengsel som krigsfange.
De norske styrkene av 2. Divisjon trekker seg tilbake fra Andelvafronten, og kjører og går over Minnesundbrua som blir sprengt engang i løpet av natta mellom 12. og 13. april. I en norsk fektingsrapport skriver kaptein J. Krogstie at dette skjedde kl. 22.00. Fra annet hold er det sagt tidlig om morgenen den 13. april.
Tyskerne er klar over at den norske mobiliseringen stadig pågår, og er ytterst observante overfor unge, sivile nordmenn i vernepliktig alder som måtte befinne seg i nærheten av frontområdet. Det fikk Gustav Knai og Arve Johnsen, senere ordførere i henholdsvis Hurdal og Eidsvoll, erfare. På Dal stasjon ble de den 11.april arrestert av von Ponset's bergjegere og opplevde sammen med et 50-talls andre unge menn noen nervepirrende timer. Natt til 12. april ble de kommandert ombord i et tog, som etter mange og lange opphold underveis bragte dem til Oslo. Vaktmannskapene på toget oppførte seg uklanderlig, men uvissheten om hva som videre skulle skje, skapte en uhyggestemning blant fangene. Toget fortsatte forbi Østbanestasjonen og stanset først på kaiområdet utenfor Akershus Festning. Der ble fangene kommandert ut med beskjed om å komme seg vekk og forsvinne! I kaiområdet vrimlet det av tyskere i tusentall. Knai og Johnsen ble vitne til landsettingen av 196. Ifanteridivisjon. 362.I.R. var klar for marsjen mot Østfold, og 340, og 345.I.R. stilte opp for avmarsj mot Romerike.
Men tilbake til Dal stasjon og bergjegerne der. Det ser ut som major von Poncet delte sin styrke og lot ett kompani rykke langs den gamle Riksveg 50 og det andre langs jernbanen fram mot Minnesund. Der finner han brua sprengt og gjør aldri noe alvorlig forsøk på å sette over sundet. Kl. 15.00 dem 13. april åpnes en mitraljøseduell som skulle vare til langt ut på kvelden.
Det norske forsvaret på østsida av Minnesund ble ledet av kaptein Krogstie. Han hadde 5 mitraljøser til sin disposisjon, mens tyskerne ifølge Krogstie skjøt med 3 mitraljøser, 2 bombekastere og ett uidentifisert våpen som skjøt 3 og 3 skudd i rask rekkefølge.
Det ser ikke ut til å ha vært full enighet om hvor mange mitraljøser som deltok på norsk side i denne duellen. Muligens kan det ha vært noen flere enn de kaptein Krogstie nevner. Major von Poncet mistet i alle fall lysten til å forsøke å opprette et bruhode på østsida her ved sørenden av Mjøsa.
Duellen stilnet av utover kvelden den 13. april, og bergjegerne dreide av nord gjennom Feiring etter Skreia-vegen. En bruspregning ved Skomakerbekken hindret von Poncet i å få fram kanoner og ammunisjonsbiler, men han fortsatte med hovedstyrken videre mot Skreia og ble møtt av en kraftig norsk artilleri-ild fra Balke. Uten eget artilleri blir situasjonen kritisk for bergjegerne. Etter råd fra en generalstabsoffiser sender han kanoner og den motoriserte ammunisjonskolonne fra Byrud over Minneåsen - Brustad til Erikstellet i Hurdal. De vil forsøke vegen over Torsetra til Skreia og derfra ta opp kampen med det norske artilleri på Balke. Vegen er ikke brøytet for motorisert trafikk, og dette forsøk må oppgis. På dette tidspunkt har det siste lasset av en norsk ammunisjonstransport pr. hest og slede nettopp forlatt Rognlia øverst i Hurdal på veg mot Toten.
I Totenvika blir situasjonen så alvorlig at von Poncet må anmode Gruppe XXI om forsterkninger. De kommer i form av Hauptmann Manthey's "Jagdkommando", eller den forsterkede bataljon I/324.
En tysk avdeling som rykket fram langs Vormas østside allerede 11. april og kom i skuddveksling med nordmennene Habberstad (Eidsvoll), har ikke kunnet bli identifisert. I Offisiell krigshistorie (O. Munthe-Kaas) antas at denne styrke tilhørte bergjegerbataljon von Poncet, men det har ikke (heller ikke i ettertid) kunne dokumenteres. Kan de ha tilhørt "Jagdkommando Manthey"? Krigshistorikeren oberst Faye nevner en tysk oppklaringspatrulje som var framme ved Fetsund bru allerede den 11. april, heller ikke identifisert. Samme spørsmål stilles her. Styrker fra Pellengahr's divisjon kom først dagen etter.
Skvadronen besto av 3 sykkeltropper som ble innlastet på "Espana", Pellengahrkonvoyens "flaggskip" i Gdingen den 7. april og ankom Oslo Havn middag/ettermiddag den 11- april.
Den ble satt i marsj neste dag og innhentet spissen av oberst Fischer's I.R.340 ved Lillestrøm. Den fortsatte til Blaker, hvor skvadronen gikk i nattekvarter. Inntil da hadde den ikke vært i kontakt med norske styrker. Med natteroen ble ikke lang. Allerede kl. 04.00 gikk alarmen. Løytnant Tønsmeise med 1. tropp ble skilt ut fra skvadronforbandet og underlagt Støtgruppe Schlichter.
Kl 07.00 stilte troppen i vegkrysset ved Frogner, hvor gruppen skulle samles. Fra Blaker kommer også panserjegerne fra I.R. 3345, og fra sør kommer kaptein Schlichter med sin hovedstyrke. d.v.s. et geværkompani, en mitraljøsetropp og en pionertropp på norske rekvirerte lastebiler.
Frammarsjen mot nord skal foregå på begge sider av Vorma. Syklistene blir fortsatt værende på vestsida sammen med panserverntroppen under ledelse av fenrik Burk. Ordren går ut på å ta kontakt med Schlichter's hovedstyrke på østsida når de er kommet til Eidsvoll (Sundet).
Etter en frisk sykkeltur etter Riksveg 50, hvor de delvis blir tatt på slep av det motoriserte panservern, ankommer de Dal ved middagstider. Etter eller annet steds fra rullet det inn et tog med bergjegere. Det het seg at de nettopp hadde "fikset" en fiendtlig ekserserplass, skriver løytnant Tønsmeise i sin fektningsrapport. Høyst sannsynlig dreide det seg om en avdeling av major von Poncets bergjegerbataljon som hadde vært på oppklaring i Trandum-Gardermoen-området.
På Dal ankommer regimentskommandøren, oberst Fischer. Han har fått rapport om vegsperring ved Bøn og tunnelspregning ved Eidsvoll. Sammen med sin adjutant og Tønsmeise, tråkker han på jernbanedresin fram til Eidsvoll, mens sykkeltroppen følger etter på jernbanelinja. Sundbrua er sprengt, men de oppnår kontakt med Schlichter og hans gruppe på Vormas østside.
Sykkeltroppen blir fortsatt på vestsida og blir underlagt von Poncet's bergjegerbataljon, som allerede er innviklet i mitraljøseduellen over Minnesund. Imens blir syklistene satt inn som sikring mot vest ved Eidsvoll Verk.
Dagen etter, den 14.april, får Tønsmeise's sykkeltropp igjen ordre om å melde seg for kaptein Schlichter på østsida v Sundet. Men å komme over Vorma var ikke helt enkelt. De fant to prammer og sendte sykler og pargas i skytteltrafikk over elva. Bruspennet ble heist opp i tau. Omsider er hele troppen kommet over, skjønt under mye slit og farlige omstendigheter, skriver Tønsmeise.
De hekter seg på kaptein Schlichter's kommando og drar videre nordover. Holt bru noen kilometer sør for Minnesund er sprengt, og der blir det stopp. Pionerene gir seg straks i kast med å bygge en ny bru over hindringen. Sykkeltroppen får i oppdrag å fortsette oppklaring forover, undersøke veger og sideveger inntil området nord for Langset, eventuelt fastslå om Minnesundbrua er passérbar. For infanteristenes vedkommende ble det et pusterom ved Holt bru. De nyttet tida til å sikre proviantforsyningen og et par griser ble slaktet.
Griseslaktingen foregikk hos Einar Larssen (f. 1902). Vi avla ham et besøk i hans hjem ved Holt bru like etter hans 85-årsdag. I 1940 var han møllermester ved Holt Mølle og var med og forberedte sprengning av brua bare 20-25 meter fra huset. De militære hadde med seg bare halvannen kg sprengstoff til jobben. Larssen mente det var for lite til den solide steinbrua og skaffet fram 27 kg dynamitt i tillegg. Han grov dem ned og fikk plassert ladningene "strategisk" riktig i forhold til låsesteinene i steinbuen. En gudbrandsdøl fra de militære kom fram og tente lunta. Sprengningen ble vellykket, og ikke en vindusrute i huset ble skadd. Derimot fór en diger stein tvers gjennom utedoen!
Grisene som ble slaktet, var hans to drektige purker, den ene var halvgått og den andre hadde to uker igjen av svangerskapet. Larssen og hans kone hadde søkt tilflukt i et hus lengre ned mot Vorma, og det var ikke noe hyggelig syn som møtte dem da de kom opp for å fóre dyrene søndag morgen 14. april. Blod, innvoller og grisefostre lå spredd i søla utover gårdsplassen. Det hadde vel vært så som så med fagkunnskapen hos slakterne. Purkene ble flådd, og en av "pelsene" ble liggende i veggrøfta litt lengre nord til langt ut på sommeren, fortalte Larssen. Rundt kr. 650,- var erstatningen som ble betalt noen måneder senere.
Einar Larssen selv ble utsatt for gjentatte forhør om bruspregningen, og måtte ligge noe lavt i terrenget disse dagene som fulgte. Det ville være livsfarlig om tyskerne hadde fått vite at han som sivilist hadde deltatt aktivt i krigshandlingene. Heldigvis var det ingen som røpet noe, og alt gled etterhvert over.
Om selve kampene ved Langset skriver Oberleutnant Tønsmeise i sin rapport: "Minnesundbrua ble rapportert ødelagt. To lag kommer fram til vegsving ca. 600 m. sør for Langset. Her første fiendtlige motstand, ild fra området i begynnelsen av tettbebyggelsen. Spiss-laget bringer maskingeværet i stilling og tar fienden i husene øst for vegen under ild. Troppsjefens beslutning: frontalangrep på begge sider av vegen. I samme øyeblikk også fiendtlig ild fra hekker og treklynger sørøst for Langset, deretter også fra skogkanten sørvest for Langset. Altså en felle, en trussel mot vår flanke?
Innsatsordren som alt var gitt, blir trukket tilbake. Ny beslutning: maskingeværlaget i spissen og 2. lag gjør under troppsjefenes ledelse omgående bevegelse i vest tett langs sjøen og angriper skogholtet vest for Langset. Et lag fra I.R.340 som likeledes har kommer fram til vegsvingen, skal undersøke en frontal beskytning.
Den omgående bevegelse tar sin tid, snøen ligger på sine steder en meter djup. Den ene husklynge etter den andre blir gjennomsøkt av støttropper. Der tettbebyggelsen begynner, slir det ennå skutt fra ett vindu. Mitraljøsen som skjøt mot oss til å begynner med, står i stilling i 2. etasje. På bakken under ligger den tapre skytteren med alle fire utstrakt som en korsfestet. Humøret stiger - våre første fanger: Det bærer videre fra den ene gården til den andre. Nordmenn som forsøker å flykte, blir stoppet i et skogholt. Vi har nå 45 fanger, 3 mitraljøser og noen tunsen skudd med ammunisjon.
Vår første kontakt med fienden, vår første seier, men også vårt første tap. Korporal Schønebeck ble hardt såret sør for Langset ved flere skudd i brystet. Som følge av dette døde han på lasarett i Oslo den 6. mai 1940.
Tettstedet ryddet for fiender, og den lille kampgruppen følger på. Spissen er nå overtatt av 14./345, og frammarsjen fortsetter. Ennå mens vi befinner oss på Langset, får vi melding om at den nye spissen har støtt på fienden, og vi rykker videre framover. Bilen i spissen for panservernlaget er blitt gjennomhullet av skudd, men fienden er igjen slått tilbake".
Løytnant Tønsmeise fortsetter rapporten med en svært detaljert beskrivelse av framrykkingen mot Strandlykkja. En av hans menn, gefreiter Potthast, får under et sprang framover tre skudd i brystet og dør neste dag. Sammen med to tropper fra 6./340 skal de fra høyden angripe nordmennene ved Strandlykkja. En tredje tropp skal gå langs jernbanelinja. Som nevnt er det meget problematisk å ta seg fram til fots utenom vegene. "Knobelbecher"'ne, de tyske skaftestøvlene renner fulle av snø som smelter til isvannet blir stående til ankelen. En av infanteritroppene uteblir, og syklistene og den andre troppen må angripe fra høyden alene.
"15.4.1940. Henimot kl. 00.30 har vi arbeidet oss fram til sperringen. Vil angrepet lykkes? Fienden har vært svært rolig de siste timene. Er han overhodet der ennå? Kanskje bare en kort kamp, og vi ville kunne få oss kvarter for natta. Ellers må vi 15 km. tilbake igjen, og den lange vegen! 3 maskingevær pisker vedvarende ild mot husklyngen gjennom nattemørket. Men det er fortsatt stille der borte. Eller er han kanskje så slu at han ikke vil røpe stillingene sine. Nei - slett ikke! De hadde sikkert bare sovnet og var nå kviknet til igjen. De fyrer løs hva remmer og tøy kan holde. Mot slik ild har vi ikke noe å stille opp med. Bare nattemørket er vår forbundsfelle. Montro nordmennene er fortrolige med nattkamper? Vi tror det, for også bak oss blir det litt for livlig for oss. Altså - tilbake forbi den første vegsvingen igjen. Igjen dreier det seg om skarpskyttere - men først må de jo treffe i nattemørket. Det begynner å bli hett for oss, og det er på høy tid å stikke av. Vi kommer alle uskadde tilbake i dekning. Der ligger syklene - og hver mann finner sin. Egentlig et under. Vi drar tilbake til Langset. Kl. 03.00 er vi i vårt kvarter. Først blir det disket opp - alt hva kjøkken og kjeller har å by på. Deretter sover alle. Men kun tre timer får være nok. I morgentimene er alle igjen klare for avmarsj".
Angrepsgruppen som hittil har vært ledet av kaptein Schlichter, blir overtatt av kaptein Klinkenberg som i mellomtida er kommet til med forsterkninger. Ved 17-tida starter et tysk angrep som blir ført fram mot sentrum av tettbebyggelsen ved Strandlykkja, da sykkeltroppen overtar spissen. Vegen blir beskutt med minst 10 maskingevær, hevder Tønsmeise. Angrepet stopper opp da en tysk haubits skal foreta en stillingsveksling. Hele mannskapet faller inkludert sjefen, fenrik Kählert.
Den 16. april får sykkeltroppen avløsning og kan dra tilbake til Langset. Der får de en hviledag som blir grundig utnyttet.
Den 17. april gikk bataljon Wittenberg - III/362 over Mjøsa på isen fra Feiring mot Strandlykkjaområdet (se Romerikstun XIV). Etter 4 døgns hårdnakket forsvar av Langset - Morskogen - Strandlykkja måtte de norske styrker trekke seg tilbake nordover for ikke å bli omringet.
En av de første tyske infanteriavdelingene som sto innsatsklare i Oslo-området. var Hauptmann Arno Manthey's I bataljon av 324.Infanteriregiment. Den var blitt brakt til Fornebu med flåte Ju-52-fly og landsatt på flyplassen så snart skylaget hadde lettet den 9.april. Bilder og filmklipp fra Manthey's marsjkolonne ned Karl Johan er nærmest blitt gjengangere i våre media når tema 9. april skal illustreres. Den ble straks provisorisk motorisert og fikk stor bevegelighet. Det er kjent at den befant seg i Ski-Ås området da den fikk ordre om å støte fram mot Fossum ved Glomma. Der skulle den sikre brua og holde overgangen åpen for styrker fra Divisjon Pellengahn. De to første bussene i Manthey's kolonne kjørte rett inn i skuddfeltet fra de norske mitraljøser øst for brua og ble gjennomhullet. Av døde hadde tyskerne der i alle fall minst 12 mann ifølge egne tapslister.
Den 12. april satte 362-I.R. igang framrykkingen mot Østfold og II bataljon angrep ved Fossum. Etter at den tyske overgangen var gjennomført, ble kaptein Manthey med sin bataljon trukket ut fra Østfold og satt inn i 163.Inf.div.'s avsnitt. For Manthey's vedkommende ville det si at hans kolonne kjørte opp gjennom Nittedal - Hakadal og dannet en tid angrepsspissen i Styrken - Harestua-området. Snøen lå fremdeles meterhøy og vanskeliggjorde enhver bevegelse til fots utenom vegen. I en melding til divisjonen hevdet Manthey at han hadde endel soldater fra Harz-fjellene som var vel vant med å gå på ski fra deres hjemtrakter. For å bedre å kunne møte nordmennene på hjemmebane, anmodet han divisjonen om ski, skismøring og -støvler. Manthey fikk visstnok ingen ski, men det fikk derimot general Pellengahr til sin gruppe øst for Mjøsa. Der ankom 1.000 par ski, til tross for at han selv har antydet at han knapt hadde 10 mann i hele divisjonen som noen sinne hadde hatt ski på bena.
Den 17. april samme dag som Bataljon Wittenberg gikk over Mjøsa, dukket Manthey opp i Minnesund. Da var hans "jaktkommando" - som den er benevnt gjennom Nittedal - trukket ut av frontområdet og sendt fram mot Øvre Romerike. Hensikten var å unnsette von Poncet's bergjegere som lå i en trengt posisjon i Totenvika. Kommunikasjonen mellom de enkelte tyske avdelinger må undertiden ha vært dårlig, for i likhet med von Poncet sender også Manthey en oppklaringspatrulje over Minneåsen. Også den kom tilbake med uforrettet sak. Fra Rognlia var det fremdeles umulig å komme videre over Totenåsen med biler og tungt utstyr.
Kaptein Manthey måtte derfor rykke fram samme veg som bergjegerne hadde gått, gjennom Feiring langs Mjøsa under Skreifjellet og fram til den sprengte og fram til den sprengte brua over Skomakerbekken. Der satte han over sitt 2.kp. under kaptein Kayser, lot pionerene bygge en gangbru, hvoretter resten av infanteristene fulgte etter. Men kjøretøyer og kanoner måtte vente til en mere permanent bru var satt opp. Også II/324 under kaptein Wolfgang von Hülsen ankommer Minnesund og blir sendt videre mot Totenvika den 18. april.
Etterat bergjegerne i Totenvika fikk avlastning, ble de trukket tilbake sør om Mjøsa (Minnesund eller Vormsund?) og satt inn i kampene ved Lundehøgda. De deltok gjennom Gudbrandsdalen til Kvam, ble trukket tilbake til Gausdal hvor de traff igjen Bataljon Manthey og kunne hjelpe den ut av omringning - som takk for hjelpen i Totenvika! Da oberst Dahls styrker måtte kapitulere i Gausdal, hadde felttoget kostet "Jagdkommando Manthey" 44 døde eller rundt 10% av styrken. Det var et høyt tall på dette stadium av 2. Verdenskrig.
Hauptmann Busch var divisjonsstabens I b - ansvarlig for forsyningene av våpen og utstyr (W.u.G. - "Waffen und Gerät"). Han hadde tilhørt 196. infanteridivisjons forkommando som skulle legge forholdene til rette for landsetting i Oslo Havn, men rakk det knapt. Busch befant seg om bord på "Blücher" da denne møtte sin skjebne i Drøbaksundet. En av de plikter kaptein Busch ifølge instruks var pålagt, var føring av I b-krigsdagboken. Om denne høydramatiske hendelse skriver han med sin snirklete gotiske håndskrift, kort og greit:
"9.4.1940, etwa 6.30 Untergang des Kreuzers "Blücher". Vorkdo der div. kann sich retten." : Krysseren "Blücher" går under. Divisjonens forkommando greier å redde seg.
Og det var alt den dagen. Vi blar videre og finner av divisjonsstaben litt senere har installert seg i Vormsund, og Hauptmann Busch har tydeligvis nok å bestille.
Samme blad oversatt:
16.4.1940.
Oppsetting av provisorisk forsyningkolonne, styrke: 10 norske lastebiler med norske sjåfører. Ledsagerkommando: 1 underoff. og 6 mann bestilt hos Gruppekommando XXI.
Overtagelse av den første ammunisjonsforsyning fra dampskip "Udlandshørn", og videretransport til Vormsund.
Ammunisjonsdepot opprettet i Vormsund. Vormsund ble valgt som sted, da det herfra på grunn av tverrforbindelsen kan sørges for forsyninger til begge regimentene som er satt i marsj nordover.
Utleveringsstedet er midlertidig drevet av sjefen for (divisjons-) stabsvakten. Fagpersonell står ikke til forføyning. Vegforholdene er dårlige på grunn av regnværet. Oppsetting av transportkolonne for III/I.R.362. Oppsetting av en tropp infanteriskyts med kanoner fra 181.Inf.div. Personell tas fra 13. kompaniene ved I.R:340 og I.R-345.
Divisjonens feltpostkontor må etter ordre fra Gruppe XXI besørge feltposten for alle troppeavdelinger som er satt inn i Oslo-området, inntil Armé-feltpostkontoret er inntruffet. Postforsyninger til divisjonens egne avdelinger går derfor over forpleiningskontoret, som overtar inn- og utlevering av posten.
"2.4.40. Føreren har forlangt at kongene av Norge og Danmark ved besettelsen under anhver omstendighet hindres i å forlate sine land. De nødvendige tiltak settes i verk av Utenriksdepartementets representanter i forståelse med de militære sjefer…".
KEITEL
sign.
De tyske fallskjermjegere sorterte under Luftwaffe, hvis arkiv ble forsettlig ødelagt mot slutten av krigen. Det finnes derfor lite av tilgjengelige offisielle rapporter fra tysk side om fallskjermjeger-raidet 9.-10. april, som hadde til formål å ta Kongen og Kronprinsen til fange på Elverum. Aksjonen er imidlertid detaljert beskrevet i rapporter fra norske offiserer som ble tatt til fange, og fra de norske sjåfører som ble beordret til å kjøre de rekvirerte bussene fra Oslo over Romerike til Midtskogen, hvor initiativtakeren kaptein Eberhard Spiller ble dødelig sårer. På retur mot Oslo oppsto episoder ved Espa, Minnesund, Eidsvoll Verk og Langeland sør for Jessheim. Fallskjermjegerne vendte tilbake til Oslo for øvrig med beskjedne tap. Men de hadde bragt atskillig forvirring i mobiliseringen, tatt offiserer til fange og erobret krigsbytte.
Det er ikke tvil og hendelsesforløpet. Det er imidlertid diskutert hvilket mandat kaptein Spiller hadde til å sette i verk dette raidet. Både den tyske minister Bräuer og øverstkommanderende von Falkenhorst fraskrev seg ethvert ansvar for aksjonen. Det brev som er gjengitt ovenfor, viser i alle fall at Falkenhorst kjente stående ordre, hans signatur v.F. - han brukte vanligvis tykk blå fargeblyant - sees til venstre for datoen. Fordelingslisten nederst på brevet viser at eksemplar nr. 6 gikk til det tyske utenriksdepartement. Normalt skulle en kopi ha gått derfra videre til Bräuer. Det er ikke utenkelig at flyattaché, kaptein Spiller hos minister Bräuer hadde dette brevet i sin lomme, da han 9. april dro ut til Fornebu og møtte kaptein Walther, bataljonsjefen for det kompani fallskjermjegere som nettopp hadde landet.
De hadde samme tjenestegrad i samme våpengren, det var hastverk, og
med brevet i hånden hadde vel Spiller intet problem med å overbevise
sin kollega om sitt eget mandat i denne saken. Men det kostet ham livet.
Oppdatert 14. oktober 1998 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet