Skrevet av Vidar Amundsen, september 1999
Basert på intervjuer med Ruth Presterud og Randi Guttersrud i 1998.
En drept - flere såretDen 29. september 1944, ved middagstider, dukket plutselig to allierte De Havilland Mosquito fly ned fra Rælingsåsen med kurs for Lillestrøm og Kjeller. Fra lav høyde beskjøt de flyplassen og lokstallene på Lillestrøm jernbanestasjon. Noe senere på dagen åpnet et av flyene ild mot et passasjertog som hadde stanset på Guttersrud stoppested i Fet. |
Ruth Presterud fra Sørumsand er i dag 75 år gammel. Under krigen ble hun utsatt for en uhyggelig opplevelse som aldri har latt seg viske bort. Enn i dag blir hun til stadighet konfrontert med de fysiske og psykiske skadene hun ble påført.
Med tog fra Lillestrøm
I 1944 arbeidet hun som telefonistinne på rikstelefonen i Lillestrøm.
Den 29. september hadde hun hatt 1. vakt og sluttet kl. 14.00. Hun gikk de
få meterne fra telegrafbygningen i Storgata til jernbanestasjonen for
å ta toget til Sørumsand, med avgang fra Lillestrøm kl.
14.05. Hun hørte flydur i lufta, men dette var så dagligdags
at hun ikke reflekterte over det, før det gikk opp for henne at de
angrep mål i området ved jernbanestasjonen.
Toget til Sørumsand var i rute og bestod av to passasjervogner trukket
av et damplokomotiv. Det var ikke så mange reisende med.
Ruth Presterud satte seg i den første vogna på høyre side i kjøreretningen. Her fikk hun selskap av fru Karlsen (mor til Ruth Hammer, fhv. sosialsjef i Fet). På den motsatte siden satt noen ungjenter, hvorav hun iallfall kjente den ene, som var Lillemor Ånerud, gift Hasle og fra Sørum. En tysker i uniform var også passasjer i samme vogn.
Fly i lav høyde
Like ved Tuen stoppested, mellom Lillestrøm og Fetsund, fikk de øye
på flyet for første gang. Det fløy meget lavt og like
i nærheten av toget. Fru Karlsen ble urolig og ga uttrykk for at hun
dårlig likte det hun så. Hun ville derfor ikke være med
videre og forlot toget på Fetsund stasjon. Her hadde hun noen kjente
hun ville besøke.
For å slippe å bli sittende alene, flyttet Ruth seg over til
den venstre seterekka, satte seg ved siden av en ungjente og fortsatte
strikkingen… Ytterplaggene lot hun bli liggende ved den plassen hun
hadde forlatt.
Flyet angriper!
Like før toget stoppet på Guttersrud, oppdaget hun flyet på ny. Det kom bakfra i lav høyde langs Glomma, i retning Sørumsand. Etter å ha gjort en sving over området der institusjonen "Håpets Dør" nå ligger, kom flyet tilbake på tvers av elva og mot toget. Passasjerene forstod at det ikke dreide seg om et tysk angrep, siden flyet manglet hakekors. Derimot kunne Ruth skimte det flerfargede, runde allierte merket under vingene. De som satt i jernbanevogna fulgte hele tiden maskinen med øynene, og bemerket også at det var noe spesielt ved det de nå var vitne til. Flyet nærmet seg raskt og korrigerte kursen direkte mot toget som nettopp hadde stanset. Plutselig var det noe som jóg gjennom kroppen til Ruth. Så hørte hun skuddsalvene…. Det første hun la merke til var at strikketøyet som hun satt med i fanget, var fullt av huller og bare fillene, og at deler av garnnøstet kun bestod av korte, avkuttede tråder. Selv kjente hun ingen smerte, men det tok bare noen sekunder før hun ble forferdelig kvalm. At hun var truffet fikk hun syn for da hun tok hånden innenfor skjørtelinningen og oppdaget at den var full av blod.
En drept - flere såret - tog skadet
Toget stod nå stille. De som skulle av på Guttersrud hadde kommet seg ut før angrepet. Noen tømmerfløtere fra Sørum, Vestbykarer, var i ferd med å ta plass. Ruth kom seg opp fra setet og la straks merke til at blodet rant nedover begge bena, da hun nærmest slepte seg fram mot utgangsdøra. På vei ut var det noen som ropte til henne at hun måtte snu. Det ligger en død mann der! Ruth skrittet over en mannsperson som hadde fått nesten halve hodet skutt bort, og lot seg deretter falle ned i skinnegangen ved siden av toget. Hun ble liggende og rope om hjelp, men det var ingen som kom henne til unnsetning i første omgang.
Flere av passasjerne hadde søkt tilflukt under noen busker i nærheten av stoppestedet. Ruth slepte seg framover mot dem, men ble liggende på marken uten å nå helt fram.
Videre mot Sørumsand
Noen løp også mot Guttersrud for å komme seg i sikkerhet
og ikke minst for å hente hjelp. Under flyangrepet var også
lokomotivet blitt truffet, slik at damptrykket falt. Etter en tid ble skaden
utbedret ved at fyrbøteren fikk teljet til en treplugg, som han satte
inn i hullet. Trykket tok seg dermed noe opp igjen, og konduktøren
opplyste at de skulle gjøre et forsøk på å ta seg
fram til Sørumsand for egen maskin.
Ruth Presterud ble deretter båret inn på toget igjen av
konduktøren og Per Auli fra Sørum. Her plasserte de henne på
en krakk. Toget satte seg så i bevegelse i retning Sørumsand.
Turen tok uendelig lang tid. Trykket på kjelen var så lavt at
togsettet bare så vidt leet seg framover.
Ruth hadde nå store smerter. Verst var det med magen, men hun hadde også splintskader i venstre overarm og høyre kne. Under turen la hun i all sin omtåkethet merke til at veggen i vogna, der hun hadde sittet sammen med fru Karlsen, delvis var blåst bort og at vindusruta var knust. Ytterplaggene hennes som fremdeles hang der, var gjennomhullet av splinter og bare fillene. Ingen av dem ville ha hatt en sjanse til å overleve dersom de ikke hadde byttet plass under togreisen. At fru Karlsen gikk av på Fetsund ble redningen både for henne og Ruth.
Ved framkomsten til Sørumsand stasjon, ble Ruth båret inn på venteværelset og lagt på en brisk der. Doktor Fonneløp var allerede varslet og stod og ventet på syketransporten. Etter at Ruth hadde fått den nødvendige førstehjelp, skulle hun transporteres til Rikshospitalet i drosje. Hun var bare delvis bevisst nå, men husker enda i korte glimt noe av det som skjedde rundt henne. Blant annet stod det fullt av folk og tittet inn gjennom vinduene til venteværelset. Stasjonsmester Sekkelsten gikk da bort og dro ned rullgardinene. Nå kan dere stå der å glane, mumlet han.
Til Rikshospitalet
Kona til stasjonsmesteren skaffet til veie noen klær og pledd som ble lagt på setet bak i drosja. Det samme gjorde Ruths forlovede, Halvar. Han var også blitt varslet om ulykka og fulgte med bilen innover til Oslo. Bare noen dager tidligere var han blitt løslatt fra fengslet i Åkerbergveien 11, etter å ha sittet arrestert for illegal virksomhet mot tyskerne.
I Sørumsgata i Lillestrøm ble syketransporten stoppet og kontrollert av en tysk vaktpost. På Gjelleråsen ble det stopp igjen, i det sjåføren måtte etterfylle knott på generatoren og foreta den nødvendige stakingen. På Rikshospitalet stod legene klare til å ta i mot pasienten. Sykehuset var varslet om flyangrepet og var forberedt på å ta imot mange sårede.
Det siste Ruth husker var at hun fikk etermasken presset ned mot ansiktet.
Det var en helt forferdelig opplevelse.
Det gikk nå noen døgn før hun våknet opp igjen.
Det hadde gått betennelse i såret og deler av magen. Hun fikk
kolossal feber og måtte opereres på nytt, for å få
lagt inn dren.
Varige mén
Siden ble det mange turer ut og inn av sykehus. I januar 1945 ble hun igjen
lagt på operasjonsbordet, for å få rettet opp ting som
var grodd galt sammen. Først etter ni måneder kunne hun begynne
å arbeide igjen.
Etter råd fra doktor Fonneløp, søkte Ruth om erstatning.
Søknaden ble avslått med den begrunnelse av at hun som ansatt
i Telegrafverket, hadde hatt sykepenger i den tiden hun ikke arbeidet. Imidlertid
fikk hun tildelt noen ekstra merker av Forsyningsnemda, som kompensasjon
for klærne som ble skutt i filler.
Ruth Presterud fikk mén for livet etter den uhyggelige opplevelsen på Guttersrud stoppested. Skadene hun ble påført i magen var omfattende, og med datidens kirurgi har plager i form av sammenvoksninger og utposninger ikke vært til å unngå. Når det gjelder der rent psykiske, går det selv i dag et støkk gjennom henne hver gang hun oppholder seg på eller i nærheten av Guttersrud stoppested. Det vonde minnet lar seg aldri viske ut.
Ruth fikk med seg de tre granatsplintene som legene på Rikshospitalet hadde fjernet. To har hun somlet bort, men den rødglødende splinten som trengte seg inn i magen har hun fremdeles.
Ved flyangrepet mot passasjertoget på Guttersrud stoppested den 29. september 1944, ble Harald Nafstad drept. Han var på reise for å delta i et jubiléum. Hvor mange som ble skadet vet ikke Ruth i dag, men hun var ikke den eneste.
Hvorfor ble toget angrepet?
Som vanlig under krigen ble episoden neppe nevnt i media. I ettertid har hun hørt at de allierte antok, at de angrep et tysk troppetransporttog. Feilbombingen skal derfor visstnok ha blitt nevnt i en sending fra London noen dager senere. En annen "teori" er at flygeren forvekslet fløterhakene, som Vestbykarene bar med seg, som våpen. Hennes egen oppfatning har hele tiden vært at flyangrepet mot damplokomotivet og de to passasjervognene fortoner seg som helt meningsløst, og i hovedsak kun skyldes en ung pilot "som bare ville vise seg".
Et øyenvitne
Randi Guttersrud døde i år, 90 år gammel, og var den eneste gjenlevende på Guttersrudgårdene som husket den dramatiske hendelsen under krigen. Hun hørte skytingen og så flyet. Det første hun tenkte på var hvordan det hadde gått med svigerfaren hennes som gikk og gjette kuer ikke langt fra jernbanelinja. Noen av de som var kommet til skade ble tatt hånd om på nabogården hos Harriet og Harald Jensen. Folk kom løpende til med lakener som kunne brukes til forbinding. Det ble også sendt bud etter en sykesøster. Hun het Gunhild Bakke og bodde om lag 3 km. borte. I lia fra stoppestedet og et stykke opp mot Guttersrudgårdene ble det en rekke kratre i bakken etter skytingen. Disse var synlige i flere år etterpå.