Også private flyktningruter gjennom Høland

Fra Akershus Arbeiderblad 27/5-1981

Forteller Trond Østreng som fulgte 200-300 flyktninger

Det er fortalt og skrevet nokså mye om flyktninger og loser under siste krig. De fleste som tilhørte en eller annen organisert rute er registrert. Over S. Høland gikk en rekke organiserte ruter, men det som er mindre kjent er at det også i dette område fantes en del private ruter. En av de som kan fortelle noe om det er Trond Østreng på S. Høland aldershjem. Han er 84 år, og har fortsatt en klippefast hukommelse om det som foregikk under krigen.

Trond Østreng er født og oppvokst på Østreng øst for Løken og hadde skogen og jorda som sin arbeidsplass. I 1930 flytter han sammen med sin kone Ragnhild, f. Tøien, til kommunens eiendom Steffarud på grensen til Fet. Denne gården forpaktet han i 25 år og huset, 5-6 melkekyr, 2-3 hester og en del ungdyr. Det skjedde svært lite på dette avsidesliggende bruket som manglet vei den første tiden. Under krigen kom Steffarud i brennpunktet og ble et viktig knutepunkt for flyktningene. Østreng hadde kontakt i Strømmen og flyktningene ble kjørt over Øyeren med båt fra Rælingen, Enebakk og Lillestrøm til Longva. Her bodde Arthur Tangen som var kjent kontaktmann og flyktninglos. Herfra kom 200-300 flyktninger som Trond Østreng fulgte helt eller delvis over til Sverige. Østreng var kjent i skogene og valgte en ny sti hver gang han i nattens mulm og mørke snek seg frem med et følge. Det var ikke mange i følget, toppen fem. Mange ble fulgt over singel eller parvis. Det var en lang tur som kostet slit, tapt arbeidsfortjeneste og reduksjon i matfatet. Østreng har aldri mottatt så mye som takk, diplomer eller penger som erkjentlighet for sin innsats. Men jeg angrer ikke på det jeg gjorde likevel, sier han godt fornøyd med tilværelsen på aldershjemmet.

Fulgte flyktninger gratis

Jeg husker en gang det kom flyktninger til meg som kunne fortelle om at de først hadde truffet på en Lillestrøm-mann som forlangte 10 000 kroner for å følge dem over. Etter de magre 30 årene var det svært få som hadde penger blant ungdommen. Det var jo fortrinnsvis unge mennesker som rømte fra landet. Derfor kunne man ikke forvente at de skulle kunne betale for å bli fulgt over til Sverige. 

Om vi ikke fikk betaling så hadde det vært hyggelig om flyktningene hadde holdt ord. De sa at vi ikke skulle bli glemt, men dessverre det er nettopp det vi er. Bare en som jeg fulgte over har kontaktet meg og for øvrig laget en flyktningsang . Det er Aslaug Glenså, datter av Arthur Tangen. Hun har satt pris på hjelpen hun fikk. Hun gikk forresten på ski til Sverige. De aller fleste ble fulgt over på sommertid. Jeg husker godt sommeren 1944. Da var familien Østreng alene kun en eneste natt mellom påske og august. Flyktningestrømmen var stor denne sommeren. Noen var nokså engstelige, forteller Østreng.

Nervøse flyktninger

Jeg husker godt et nyforlover par, som kom til Steffarud en lørdag. De skulle bli over til søndag kveld da ruten var klar. Søndags morgen sutret den nyforlovede jenta at hun skjønte godt hva slags folk hun var kommet ut for. Hun mistenkte oss for å være angivere. - Tyskerne skal få skyte meg her jeg sitter -, sa hun. - Å, nei da, du får ta det med ro så skal du nok få se søta bror -, svarte jeg trøstende. 

Verre var det da det dukket opp en mann med skuddsår i beinet og i ellers nokså forkommen tilstand. Han hadde vært med på tungtvannssabotasjen på Rjukan og var truffet, og senere tatt til fange av tyskerne. De hadde torturert ham slik at han var mye redusert da han dukket opp på Steffarud. Han hadde greid å rømme fra tyskerne og hadde holdt seg skjult i to måneder så jeg var glad da jeg leverte ham hos Paul Edvinson på Rømungsneset i Sverige. 

Turen over til Sverige glemmer jeg ikke så lett. Mannen var overnervøs etter sine opplevelser og fryktet også meg. Derfor kommanderte han meg til å gå foran, mens han fulgte etter bevæpnet med en stor teljekniv i handa. 

- Finn ikke på noe krøll, for denne har jeg brukt før -, sa han og viftet med kniven for å understreke at han ikke farte med tomme ord. Han kom over til Sverige han også slik som alle de andre. Jeg var aldri borti noen farer i forbindelse med losingen. Våpen hadde han aldri på seg. 

Trond Østreng hadde en dyktig kone som ofret seg for å hjelpe flyktningene med mat og klær når det trengtes. 

På Basnes traff jeg en gang noen karer med full oppakning på vei mot Oslo og Lillestrøm. De visste hvem jeg var og tilbød med skyss tilbake til Gansdalen, men jeg avslo. Fant det tryggest å gå på egenhånd. Karene passerte meg i bil ved Elverhøy. De dro til Oslo og Lillestrøm og sprengte stillverkene ved jernbanestasjonene. 

Lensmannen var klar over hva vi drev med, men brydde seg ikke om det. 

Trond Østreng har bodd på aldershjemmet i fem år og er like sprek som få. Hukommelsen og leselysten er i orden. Han liker å lese bøkene til Åsta Holt og litteratur om finnene. Når lysten melder seg tar han gjerne en klunk på pianoet også til glede og underholdning.