Avisutsklipp fra Indre Akershus Blad, ukjent dato
Høsten 1944 ble det tatt opp en film fra Oslo via Fetsund og S. Høland fram til grensetraktene mot Sverige under temmelig spesielle omstendigheter. En flyktningtransport med lastebil ble filmet på nært hold helt fra avreisen i gamlebyen og fram til de 23 flyktningene var vel over grensen i Rømskog. Sikkerhetsmessig var dette temmelig risikable saker og filmopptakene var ikke klarert på forhånd av motstandsbevegelsen. Så vidt vites er dette den eneste illegale filmen av en slik lengde (ca.- 20 minutter) som er tatt opp i Norge under den tyske okkupasjonen. Og i dag er den et verdifullt stykke krigshistorie, ikke minst hva grenselosenes arbeid angår. Men det var ikke bare grenselosene som gjorde en uvurderlig jobb under krigen, også de andre leddene i flyktningtransportene var verdifulle. Den snart 74 år gamle Reidar Westbye i Gan var en av de mange som risikerte livet for å få ettersøkte landsmenn i sikkerhet. Og Westbye husker meget godt filmen som ble tatt opp i 1944. Han kjørte nemlig bilen der fotografen lå skjult i baksetet!
Takket være Forsvarets Rekrutterings- og opplysningstjeneste som i dag har denne filmen i besittelse, har Reidar Westbye og hans kone Esther sammen med Indre Akershus Blad sett den spennende filmberetningen fra 1944. - Det var som å gå tilbake i tida, var Reidar Westbyes kommentar.
| Var på Williams rute |
| Mange gode hjelpere |
| Hjalp 1002 flyktninger |
Reidar Westbye er ikke av dem som snakker høyest som sin innsats under krigen. Han er på mange måter en beskjeden mann. Det gikk da også mange år før folk i Gansdalen visste hva han hadde bedrevet under okkupasjonen. Selv mener Westbye bare at han gjorde sin plikt - og han er glad for at han fikk anledning til å hjelpe så mange.
Westbye, som nå er 74 år, har kjørt drosje i 50 år. I fjor parkerte han sin taxi for siste gang, etter å ha opplevd mer enn de fleste drosjesjåfører. Under krigen ble Westbye trukket inn i det omfattende arbeidet med å få flyktninger fra Oslo-området til Sverige. De som administrerte disse transportene, mente at en drosje med en lokalkjent sjåfør ville være til god hjelp underveis. Det var på denne måten Westbye kom med i illegalt arbeid.
Trygve Basnes om bodde på Basnes ved Mjermen og deres naboer Harald Sundby, Alf Snarholt og Svein Burås. Disse sa seg villige til å være med som loser og hadde mang en spennende tur utover riksgrensen.
Etter som krigen skred fram, ble flyktningtransportene mer og mer omfattende. Det siste krigsåret var temmelig travelt og den siste turen med flyktninger på lasteplanet ble kjørt bare noen få dager før krigen sluttet. Fra 1944 og utover hadde vi et nytt usikkerhetsmoment inne i bildet, da kom det nemlig opp en bom på vestsiden av Fetsundbrua. Der var det alltid tysk vakt, natt og dag. Jeg for min del kjørte over denne brua stadig og til slutt ble vaktene så kjent med bilen at jeg bare ble vinkel igjennom. Det passet jo bra, særlig hvis jeg hadde noen i baksetet som tyskerne gjerne ville ha tak i. Men når lastebiltransporten kom, på dagtid, var det om å gjøre for sjåføren der å ha nervene og papirene i orden. Utrolig nok hendte det aldri at vaktene tok en kontroll med hva som befant seg under presenningen på lasteplanet. Det lever mange i dag som kan prise seg lykkelig for det, sier Reidar Westbye.
I løpet av de fem krigsårene kjørte Reidar Westbye uttallige turer fra Oslo til Søndre Høland. Det var flere varianter, noen ganger kjørte Reidar Westbye som "speider" først med sin drosje og sjekket at veien videre var klar, slik at en etterpåfølgende lastebil med flyktninger gjemt under presenningen hadde klar bane. Andre ganger hadde Reidar Westbye flyktninger i selve drosjebilen, de var naturligvis utstyrt med falske papirer og reisetillatelser. Lastebiltransportene, som gikk fra forskjellige steder i Oslo, var ledd i "Williams" rute. "William" var identisk med Oslodisponenten Henry Hauge. Han drev før krigen kommisjonsforretning ved Oslo slaktehus. Tyskerne overtok imidlertid snart hele virksomheten og dermed besluttet Hauge seg til å gå over i mer "lyssky" arbeid. Han skaffet seg et grensesonebevis lydende på Harald Guttormsen, Enebakkneset, og kjørte offisielt ved og sement.
Westbye fikk alltid telefonisk beskjed om når transportene foregikk. Det var kona Esther som i første rekke tok i mot ordrene, Westbye selv var mye opptatt med kjøring i disse årene. Ved andre anledninger kunne Westbye få kjøreordre av hjemmefrontens leder i Fetsundområdet, dr. Anton E. Ødegaard. Ødegaard måtte for øvrig selv rømme til Sverige mot slutten av krigen.
Alle transportene endte i Søndre Høland. Organisasjonen hadde et godt utbygget kontaktnett på hele ruta, bl.a. Borghild Olberg som satt på den daværende telefonsentralen på Moe.
- Jeg husker godt at filmen ble tatt opp, sier Reidar Westbye. - Det var på høstparten 1944. Jeg hadde på vanlig måte fått beskjed om at det skulle gå en lastebil med flyktninger fra Oslo og møtte opp til avtalt tid. Samlingsstedet var I Schweigaards gate og her traff jeg Hauge og en flokk på 23 flyktninger, både voksne og barn.
Hauge visste jeg den gang navnet på, han gikk bare under betegnelsen "William". Mitt eget dekknavn var "Lars". Denne spesielle dagen hadde jeg ikke noen aning om at det skule tas opp en film underveis, men en fotograf med et stort kamera satte seg inn i baksetet i bilen min og så kjørte vi av gårde. Det var stans flere steder, bl.a. før Fetsundbrua. Her sjekket vi at det ikke var noen kontrollposter ute. Når lastebilen kom noen minuttet senere, lot jeg som jeg fylte på trekullsgeneratoren. Det var signalet for klar bane.
Vi hadde flere gode hjelpere under veis. En dame på telefonsentralen på Moe sjekket at veien derfra til Hemnes var klar. Videre var det et par gårdbrukere som "rent tilfeldigvis" befant seg på sine verandaer når vi kom forbi og som vinket oss videre hvis det ikke var sperringer utsatt.
Det hendte aldri noen uhell på disse transportene og jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd om noen tyskere var begynt å kikke under presenningen på lastebilen. Vi må vel nesten si at det var et lite under at det gikk godt hver gang.
- Når vi kom til Søndre Høland, ventet grenseloser der på flyktningene. Ruta gikk over Rømskog og videre til Sverige. Dette ble også filmet, fra flyktningene klatret ned av lastebilen og til de ble mottatt av svenske familier eller grensevakter. - Hvem tok egentlig opp denne filmen? - Nei, det vet jeg ikke. At Hauge hadde en finger med i spillet, er jo helt klart, men hva fotografen het har jeg ingen anelse om. Vi snakket ikke stort sammen underveis, jeg var opptatt med å kjøre og holde utkikk og han med å filme. Dessuten var det en fordel ikke å kjenne folk ved deres rette navn i de dager. Ble man tatt, var det best å vite minst mulig. Men etter hva jeg husker, ble denne fotografen med videre innover mot grensen, sammen med flyktningene. Jeg for min det kjørte alltid tilbake etter at selve bilturen var over.
- Nå ble det senere hevdet at denne filmen egentlig ikke var autentisk, men at den ble konstruert etter krigen. Det er vel ikke riktig?
- Nei, filmen er ekte nok. Men det som kanskje noen har hengt seg opp i, er at det helt til slutt er gjort et par opptak etter freden i 1945. De viser svensken Paul Edvinsson og ekteparet Bryntesson som alle fikk kong Haakon 7's frihetskors etter krigen for sin omsorg for norske flyktninger. Dessuten var det to tollere som fikk kong Haakon VII's frihetsmedalje for sin innsats i grensetraktene. Men det går klart fram at disse opptakene er tatt etter at Tyskland kapitulerte.
- Hvor mange flyktninger kom egentlig over til Sverige på "Williams"
rute? - Ja, jeg drev jo ikke og telte antallet for hver tur, men jeg hørte
senere av Henry Hauge, som nå er død, at 1002 flyktninger ble
brakt over grensen på denne måten. Og ikke en ble tatt. Det er
i grunnen ganske utrolig hvordan flaksen var på vår side hele
tida. Men Hauge hadde sørget for god hjelp utover Høland. Fridtjof
Heyerdahl Simonsen som den gang bodde på Kolberg i S. Høland
påtok seg å sette Hauge i forbindelse med pålitelige folk
som kunne lose flyktninger over grensen.