Fra: Akershus Arbeiderblad 7/2 - 1977.
Landets kommanderende general skulle feire sin 65 års dag hjemme på Strømmen den 9. april 1940. Vår statsminister gikk i tanker om den trehjulssykkelen han hadde lovet sitt barnebarn på treårsdagen. Offiserene i generalstaben tilbrakte kvelden før krigsutbruddet i Oslo Militære Samfunn, der det var foredrag om "store feltherrer ved bordets gleder". Andre gledet seg oppe på et bord. Ja, Arne Arnardo tilbrakte kvelden som vanlig på restaurant Stratos. Han sto på en vaklende pyramide med tre bord og to stoler og skulle krype gjennom en ring. Da gikk flyalarmen. Krigen var kommet til Norge.
Dette er bare noen episoder fra journalist Bjørn Bjørnsens meget omtalte bok om "det utrolige døgnet", der han levende og friskt skildrer ting som skjedde det første døgnet etter krigsutbruddet i 1940. Bjørnsen forteller om hendelser på topp-planet, men også om hvordan menigmann opplevde krigsutbruddet. En del av hans fortellinger er kjent fra andre sammenhenger, men mye er ukjent og nytt. Viktigst er det imidlertid av Bjørnsen setter det hele inn i en sammenheng som gjør det utrolig spennende og nært. Vi føler noe av stemningen i første døgn som skulle bli opptakten til fem år okkupasjon.
Bjørnsens bok har med hendelser fra hele landet, men en rekke episoder fra vårt eget distrikt skal vi her gi et lite glimt av.
Mobiliseringen gikk her på Romerike, som ellers i landet, uhyre tregt. På Trandum gikk lavere befal og soldater og drev om hverandre. De ventet på at noen skulle kalle dem ut i krigen. Men den siste beskjed de fikk før staben forsvant ut av leiren, var at de skulle "avvente nærmere ordre". Menig Sverre Østhagen, nå journalist i Hamar Arbeiderblad, var blant de som gikk og var forarget over at ingen ting skjedde. Sammen med 20 - 30 andre, fikk de "organisert" noen biler, og dro av gårde for å finne en avdeling som de kunne slutte seg til. De kom til Skreia, der det fantes en militæravdeling, men offiserene ville ikke ha noe med dem å gjøre. De tilhørte jo ikke samme regiment. Gruppen fortsatte til Hamar.
Dette skjedde på formiddagen 9. april. Ennå på ettermiddagen og kvelden var det like forvirret og rotet på Trandum. Folk kom og meldte seg til tjeneste, men intet skjedde. Noen reiste hjem i bare raseri, andre nektet å gå da de ble bedt om å reise hjem. Bitre ord falt.
Forholdene var langt fra spesielle for Trandum. Også på de andre forlegningene var det liknende episoder. Men noen hadde også vett til å ta saken i egne hender. På Gardermoen satte den pensjonerte oberst Jens Meinich i gang med å ordne mobilisering. Deltagerne i et artillerikurs og tre batterier med mobile kanoner ble beordret av sted til Hamar.
Men heller ikke der ble noe gjort for å få i gang mobilisering 9. april. En gruppe med seks norske soldater skulle hente ammunisjon på Akershus til Kjeller. Intendanten, en eldre pensjonert offiser med ordenssans, slo opp i sitt register: - De har fått det de skal på Kjeller, sa han.
Bjørnsen forteller om Kongens og hans families flukt. Ekstratoget som var satt opp kom ikke lenger enn til Lillestrøm, der de måtte bytte lokomotiv. Da kom bombeflyene. Fra en jernbaneundergang ble kongefamilien vitne til bombingen av Kjeller flyplass. De visste ikke da at flyveskolens sjef, Harald Normann hadde flyttet alle flyene ut i Svelle i løpet av natten. Han ville sikre seg at ikke flyene skulle bombes i stykker, og ventet på ordre om hva han skulle foreta seg. Han var ikke den eneste som måtte unnvære ordre, i et land som på dette tidspunkt reelt sto uten militær ledelse.
Men togen med kongefamilien måtte videre. Det motsatte stasjonsmesteren seg, fordi reglementet tilsa at alle tog skulle stanses under flyangrep. Det var Kong Haakon selv som løste floken. Han mente at distriktssjefen neppe ville innvende noe om stasjonsmesteren ga tillatelse til avgang, selv om det var i strid med reglementet. Da ble tillatelse gitt, men stasjonsmesteren var i tvil.
Senere på dagen ble det satt opp en gruppe tyske fallskjermjegere som skulle forsøke å ta igjen Kongen og Stortingets medlemmer. De dro oppover Romerike mot Hamar og Elverum. De reiste i beslaglagte sporvognsbusser og biler. På Jessheim trengte de bensin, men stasjonen var stengt. Tyskerne skrek og viftet med maskinpistolene, så folk fløy og gjemte seg. Da forsøkte man å lokke dem frem igjen. En forsiktig og høflig tysker fikk tak i en mann som kunne litt tysk, og vakten som hadde ansvaret for stasjonen dukket opp.
- Bensin, sa tyskeren. Vakten beklaget. Stasjonen var stengt. - Bensin, bitte, gjentok tyskeren. Vakten ristet på hodet. Det var lenge etter stengetid.
Da brast det for tyskerne. De skjøt skorsteinen av et hus, og truet. Da lot nøkkelen seg fremskaffe, og bensin ble skaffet. Men telegrafbestyreren på Jessheim, Peder Bjerrefjord, ble vitne til oppstyret. Han løp omgående tilbake til stasjonen og ringte Eidsvoll. Han hadde hørt at den norske generalstaben holdt til der, og fikk gitt beskjed.
Dette er bare noen utdrag fra Bjørn Bjørnsens bok. Han skildrer
hvordan et uforberedt land og folk blir hærtatt. Mange steder må
man trekke på smilebåndet. Men det er lett å gjøre
nå i ettertid. Det var utvilsomt et utrolig døgn.
Oppdatert 14. oktober 1998 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet