Skrevet av Åge Albertsen (1999)
| Jeg husker godt den første tyskeren jeg så, i full mundur - stålhjelm på hodet, høye svarte skafte-støvler, gevær på skuldra og håndgranater i beltet. |
Min far var i alle år en aktiv politiker som fulgte med i det som hendte på det lokale plan og i Norge, men også i resten av verden. Han fortalte sine venner og bekjente hva han følte og mente om verdensutviklingen og sin forakt og motvilje om nazistenes og fascistenes fram-gang i Tyskland, Italia og Spania. Hitler, Mussolini og Franco var skjellsord for ham og allerede under borgerkrigen i Spania ble lille jeg informert om utviklingen av denne. Et av de første flaggene jeg ble kjent med var det spanske, dette var avbildet i det jakkemerket - pins`en - som ble solgt til inntekt for et solidaritetsfond til støtte for Franco-motstanderne i Spania og som selvfølgelig ble kjøpt av min far. Selv etter alle de årene som har gått siden dette skjedde husker jeg meget godt hans beskjed til meg: Følg med og legg merke til bakgrunnen for de forskjellige tilstander som land og folk befinner seg i, det finnes alltid en forklaring selv om det mange ganger kan være vanskelig å forstå og godta det en finner ut.
Utviklingen i Tyskland skremte ham tidlig på tretti-tallet. Han forsto snart at den store arbeids-ledigheten der kunne utnyttes i politisk øyemed, noe som ble så kraftig bekreftet med Hitlers opptreden på arenaen. Hans løfte om en bedre tilværelse for en fattig, sulten og frustrert befolkning ble tatt imot med begeistring. Hvilken far med en fillete og sulten familie rundt seg kunne avslå et tilbud om mat, klær og arbeid? Dette må en forstå. At utviklingen tok en slik vending den gjorde skyldes i første rekke en mann som kun hadde et mål: Å underlegge seg hele verden og med seg sjøl som "der Führer", en satan i menneskeskikkelse, Hitler.
Med hjelp av sine medarbeidere i propagandamaskineriet som spilte på fornedrelsen for Tysk-land og det tyske folk etter tapet i den verdenskrigen 1914 - 18, fikk han etterhvert med seg storparten av den tyske befolkningen i kravet om "LEBENSRAUM", som betød at Tyskland trengte mere land for å kunne utvikle seg til et moderne samfunn. Denne målsettingen ble en katastrofe for hele Europa og resten av verden, noe også lille Norge fikk merke gjennom fem års okkupasjon. Disse årene står for meg - og sikkert alle andre som opplevde dem - som år med utrygghet og savn, men også år med et fantastisk samhold som viser at selv om det ser mørkt ut, så er det muligheter for løsninger til beste for oss alle. Det er over femti år siden dette mørke kapitlet i Norges historie tok slutt. Uansett var det en opplevde i denne tiden en god ballast å ta med seg når en senere i livet måtte ta avgjørelser på eget ansvar.
Vinteren 1939/40 var min far ansatt som Sagmester på et sagbruk i nærheten av Kongsberg. På grunn av den lange reisen og dyre billetter var han på hjemmebesøk bare tredjehver uke
Den 8 april 1940 var derfor min mor og jeg - åtte år gammel -som vanlig alene hjemme, min eldre bror bodde og arbeidet i Oslo. Om kveldene leste vi og hørte på radioen, - en Høvding Folkemottaker som kom på markedet noen år forut og som var meget populær på den tida. Jeg husker meget godt et program denne kvelden som i ettertid gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var en reportasje fra soldater på nøytralitetsvakt "et sted i Norge". Her ble det både spøkt og sunget, idetheletatt vist at hos det norske forsvaret var det både alvor og humor. Lite ante vi - og de - at allerede da var de første trefninger mellom norske og tyske soldater på gang der utenfor den norske sør-kyst. Jeg gikk på skole annenhver dag og kunne være litt lenger oppe enn vanlig fordi jeg hadde skolefri dagen etter.
9. april 1940 -datoen framstår for alle som er historieinteresserte med et gufs av uhygge. Jeg bodde - og bor - i Åkrene og våknet brått av fjern buldring og dur. Da jeg så ut av vinduet mot Rælingen så jeg et svært fly som fløy over Svelle. Dette synet står som et fotografi for mitt indre, jeg ser korset som er malt på siden av flykroppen. Det hakekorset som sikkert var malt på sideroret la jeg ikke merke til, og jeg husker jeg sa til min mor som kom løpende inn i rommet: "Dette flyet kommer fra Horten!" Jeg hadde noen dager tidligere sett bilder i avisen fra Marinebasen i Horten, og der sto det et fly som lignet på dette svære monstret som seilte forbi vinduet, noen hundre meter borte, men dette var bare så mye større. Så dette var nok ikke noe fredelig norsk fly, vi så nå svart røyk over Lillestrøm og Kjeller og forsto at noe alvorlig hadde hendt. Krigens første flyangrep her var et faktum.
Senere fikk vi vite at kong Haakon, Regjeringen og endel stortingsmenn hadde kommet med tog fra Oslo og søkt tilflukt i en tunnel under Lillestrøm jernbanestasjon mens flyangrepet varte, før de flyktet videre til Hamar, Elverum og videre oppover i Norge.
Det ble noen forvirrede minutter for min mor og meg, men plutselig river nabokona opp døra og skriker, oppløst i tårer: "Det er krig i Norge!!"
For en start på dagen. En dag jeg har fri fra skolen,men de planene jeg har for dagen ser det ut til at jeg må droppe. Nå skjer det mye på en gang, alt er kaos. Både tanker, ord og gjerninger blir plutselig noe helt annet enn planlagt. Radioen står på og hele tiden kommer det forskjellige meldinger som spriker i innhold. Men de bekrefter at Norge er i krig, for første gang på 150 år.
Tyskerne overtok Kringkastingen utpå formiddagen, og det som deretter kom derfra var okkupantenes meldinger. Spørsmålene som nå raste rundt i hodene på de voksne var av praktisk art: Hva skal vi nå gjøre? Min mor tenkte naturligvis på hvordan det sto til med min far som var på Kongsberg, og på hvordan hun skulle få komme i kontakt med ham. Og min bror som var i Oslo, hvordan var situasjonen der og hvordan sto det til med ham?.
Vi ungene var også i villrede, skulle vi begynne å leke, eller skulle vi også avvente begivenhetenes gang? Det var problemer både for både store og små ......
De dagene som nå fulgte var meget kaotiske. Den 10. april i Oslo ble kalt "den store panikkdagen." Det gikk rykter om av byen ville bli bombet og tusenvis av innbyggere flyktet ut av byen, mange syklet, andre fikk skyss med lastebiler og personbiler, det eneste de ville var å komme seg ut av byen snarest mulig.
Vi fikk kontakt med min bror som var i god behold i Oslo, men fra min far hørte vi ikke noe, og fortvilelsen av stor. Først et par dager senere fikk vi telefonbeskjed om at han var i god behold, men at det hadde vært kamper i nærheten av Kongsberg og at all jernbane- og bussforbindelse mot Oslo var brutt. En eventuell hjemreise var umulig.
Vi hørte i nyhetssendingene i radioen hvordan tyskerne rykket fram gjennom Sør-Norge og om de kampene som ble utkjempet. Hele tiden lød den tyske og den norske nazi-propaganda om at de norske soldatene skulle legge ned våpnene og overgi seg, men tross dårlig utrustning og opplæring møtte tyskerne stor motstand oppover i dalene. Vi fryktet hele tiden at vi skulle få beskjed om at noen vi kjente skulle være drept eller såret og dette var noe som fulgte oss alle gjennom de fem krigsårene. Det ble allerede i disse dagene lagt grunnlaget for den senere motstandsbevegelsen her i landet og utenfor landets grenser.
Noen dager senere fikk vi et brev fra Kongsberg hvor far fortalte om problemene med å få reist hjem, men gleden var stor da han endelig enda noen dager senere plutselig sto ute på trappa, og familien igjen var samlet.
Hva som offisielt hendte i Norge under krigen kan leses i historiebøkene: Hva den lille mann/gutt opplevde på det lokale plan er mindre beskrevet. Jeg skal her prøve å gi noen glimt av det jeg følte og opplevde i disse dystre og mørke år i vår historie fra mitt hjemsted i Åkrene. Alder spiller her en stor rolle, det som for en liten gutt kan oppleves som en katastrofe, kan for de voksne bare være en bagatell som ikke blir lagt merke til. Det blir altså mine egne inntrykk som beskrives i det som nå følger.
Jeg husker godt den første tyskeren jeg så, i full mundur - stålhjelm på hodet, høye svarte skafte-støvler, gevær på skuldra og håndgranater i beltet. Et skremmende syn som ble en del av hverdagen i lange tider. Etterhvert tilpasset samfunnet seg til den nye situasjonen. En måtte passe seg for hva en sa og gjorde, en uoverveid handling kunne få store konsekvenser, og ungene ble innprentet det farlige med å opptre provosende ovenfor fienden.
I den tida som fulgte ble det klart at om en skulle overleve en slik okkupasjon måtte befolkningen hente fram alt det positive som kunne styrke samholdet og overlevelses-evnen. Den militære motstanden var av avgjørende betydning, men det som skjedde på dette planet ble naturligvis en liten gutt lite innformert om.
Jeg er så heldig å ha vokst opp i en familie hvor toleranse og måtehold ble framhevet, i tillegg har musikk alltid vært en del av hverdagen. Min far var amatørmusiker i hele sitt liv og dette satte sitt preg på hjemmet mitt. Allerede som femåring fikk jeg mitt første trekkspill, en torader kjøpt hos Westbys Musikkhandel i Lillestrøm. Det kostet kr. 35.-, og jeg hadde spart alle lommepengene mine "i flere år" - som de sa - for å få råd til denne store innvesteringen. Dette instrumentet var jeg meget glad i og fortsatt i dag - over 60 år senere - har jeg dette klenodiet som et kjært minne fra denne tiden.
Vi må være evig takknemlige for hva de menneskene som engasjerte seg i barne- og ungdomsarbeidet i krigstida gjorde, dette arbeidet som gjorde sitt til at vi unge kunne kople ut det mørke og triste og istedet være med på positive opplevelser innendør og utendørs.
Petra og Arnt Enerud var to personer som skulle få stor betydning for meg. . De hadde søndagsskole for oss på gamle Åkrene skole og en dag hadde de fått greie på at jeg spilte trekkspill. Det skulle snart være en tilstelning på Betania i Fetsund, og plutselig hadde de overtalt meg til å komme dit og underholde.
Stakkars meg !! Da dette gikk opp for meg ble jeg nesten et nervevrak og i dagene som fulgte var jeg nok en temmelig umulig unge hjemme. Jeg sa jeg ikke ville være med på "det derre der", men han far sa at det jeg hadde lovet, det skulle jeg holde. Det endte med at min mor og jeg tok trekkspillet på sparken -det var blitt vinter - og møtte opp som avtalt på Betanien. Jeg hadde allerede i flere år spilt for venner og bekjente, men aldri offentlig for fremmede personer. Jeg var liten av vekst, allikevel tror jeg mine bein hadde store problemer med å flytte min skjelvende kropp - og trekkspillet - opp på scenen. Men der var redningen: Talestolen. Den stilte jeg meg bak og begynte å spille, men da publikum bare så de øverste hårstråene mine over bordkanten, ble jeg hentet fram til full beskuelse. En fryktelig opplevelse. Det gikk tydeligvis bra, for jeg måtte senere gjenta denne opptreden på det samme stedet flere ganger. Snart var enhver antydning til nervøsitet borte, og det spilte ikke lenger noen rolle om det var ti tilhørere eller det mangedobbelte i salen. Dette var en erfaring som har kommet meg til hjelp senere i alle år som amatørmusiker og underholder. Dette har Enerud`s ansvaret - og æren (?) - for !
Det kan ikke være tvil om at det en hører og oppfatter i ung alder har stor betydning for ens opptreden senere i livet. En annen gang var jeg med på en opptreden på Betania som jeg husker som om det skulle vært i går. Vi skulle vise hvordan "små ting satt sammen kunne danne en stor ting". På et bord nederst i salen var det lagt en haug med barnåler. Vi ungene skulle være maurer og der gikk vi,i en stor ring etter hverandre, hentet noen barnåler som vi så la i en haug - en maurtue - på et bord oppe på scenen, mens vi sang:
"Om blott et lite strå`, vi kan til tuen få
takk da din Gud deg for å samle inn fler`.
Lykkes det ei min venn, gjør et forsøk igjen,
arbeidet lønnes skal til sist!"
Dette er et sangvers som har sittet spikret i minnet mitt i alle disse åra som har gått siden da, så kom ikke å si at unger glemmer det de er med på som små.
Landets nye myndigheter forsøkte hele tiden å legge hindringer i veien for det frie barne- og ungdomsarbeidet slik det ble drevet før krigen, og ungdoms- og idrettslagene måtte etterhvert "gå under jorden" og fortsette sin virksomhet i hemmelighet. Jeg kan ikke her fortelle om alle de jeg vet om som påtok seg lederansvarene i disse foreningene i denne utrygge tida, da jeg lett kan glemme personer som absolutt burde nevnes. Men EN må jeg ta med her, en som vi alle satte meget stor pris på, både som menneske og som administrator, nemlig Henry Dahl-Johannessen - "DAHLUS" - fra Oslo. Han var KFUM`s kretssekretær i Oslo og Akershus under krigen og var - sammen med lokale ildsjeler - med på å starte foreningen Fetsund KFUM (Kristelig Forening for Unge Menn) i februar 1941. Speiderbevegelsen i Norge ble forbudt, men medlemmene i KFUM kalte seg Triangelgutter og merkelig nok kunne denne foreningen fortsette i alle krigsårene. Det var vanligvis ekstra stort frammøte hver gang Dahlus kom på besøk og både "gamle damer" og ungdom "elsket" denne sympatiske unge mannen som hadde en helt spesiell utstråling. På foreningens møter ble det kristne budskapet framført og forklart, samtidig med at medlemmene ble lært opp i praktiske ferdigheter. Alle måtte vise vanlig høflighet og god folkeskikk, dårlig oppførsel ble ikke godtatt.
På disse tilstelningene var det alltid sang og musikk, og her fikk jeg bruk for både trekkspill og den erfaringen jeg hadde fått på Betania, jeg var jo blitt ti år nå og var flere centimeter høyere enn ved debuten der... KFUM arrangerte mange turer og leirer som vi kunne være med på, og dette var opplevelser som det ble satt stor pris på. I ettertid må en tenke på det store ansvaret lederne tok på seg, både ovenfor familien til ungene, men også ovenfor myndighetene, som sikkert nøye fulgte med og bare ventet på en anledning til å slå til og stanse virksomheten.
Denne foreningen kom til å få stor betydning for meg og alle de andre medlemmene. Man måtte være ti år for å bli opptatt som medlem og like etter min tiårsdag høsten 1941 gjennomgikk jeg opptaksprøven på Ungdommen (ungdomslokalet i Fallerdalen), en opplevelse som brente seg fast i meg og som jeg den dag i dag husker meget godt.
En må ha opplevd en krig og de negative følgene av denne for å forstå de følelsene et norsk flagg -som det var det strengt forbudt å vise fram offentlig - kan frambringe. Krigen hadde vart i 1 1/2 år og da vi kom inn i salen og fikk se det norske flagget og Bibelen som var oppslått mellom to stearinlys på et bord på scenen, da var det vanskelig å styre følelsene selv for en liten guttunge.
Jeg ble hentet opp på scenen og "forhørt" av lederen som skulle forvisse seg om at jeg kunne foreningens lover og regler. Samtidig med å love å følge disse, hilste vi flagget med vår "speiderhilsen"og så var jeg opptatt som medlem med de rettigheter og plikter som dette medførte. Alle som var med på en slik "edsavleggelse" tror jeg følte som meg at vi også lovet troskap til landet vårt og våre lovlig valgte myndigheter som nå var i eksil i utlandet.
"Ja, vi elsker" og "Gud sign vår Konge god" var det forbudt å synge, derimot fikk vi lov til å synge "Gud signe vårt dyre fedreland" og da denne sangen med stor innlevelse ble sunget av forsamlingen var det mange tårefylte øyne i salen. Denne sangen ble brukt på alle våre møter og sammenkomster under hele krigen, men etter krigen blir den omtrent ikke brukt lenger. Når jeg nå en skjelden gang hører den, går alltid tankene tilbake til den tiden da det var denne sangen som var vår nasjonalsang. Og da minnes jeg også maten vi fikk servert, - utrolig nok - vafler med syltetøy og saft til drikke. Det var ekstraforpleining det!!
De fleste av oss hadde foreldre som innprentet oss hva som var rett og galt, både når det gjaldt kriminalitet og politisk oppfatning, og det er vel ikke tvil om at de symbolske handlingene vi var med på bl. a. på Ungdommen hjalp til med å holde på nasjonalfølelsen både hos oss unge og de eldre som var tilstede på disse arrangementene. Den første leiren i KFUM`s regi som jeg var med på var da vi syklet til Vinland i Gansdalen og slo leir like ved Vinlandstjernet. Der ble vi i praksis vist hvordan en skulle innrette seg ute i det fri. Her i denne stille delen av bygda, i samvær med de andre ungene, med matlagning på bål og arrangering av konkurranser gikk de to dagene som leiren varte alt for fort, og vi måtte igjen sette oss på syklene og reise hjemover og atter en gang bli minnet om den utrivelige tiden vi levde i..
Ved Lysern i Enebakk hadde KFUM et leirsted hvor det ble arrangert sommerleire i mange år. Som 11 åring var jeg sommeren 1943 med på en slik stor mønsterleir. Som Triangelgutter hadde vi jo lært hvordan vi skulle innrette oss på en praktisk måte ute i det fri: Slå opp og innrede telt og lage garderober, å opprette kjøkkenavdeling og å lage mat, noe som det også senere i livet var viktig å kunne. I ettertid har jeg mange ganger lurt på hvordan ledelsen kunne skaffe mat til denne flokken med skrubbsultne unger som omkranset matbordene tre ganger hver eneste dag.
Hele tida lå det kristne budskapet der, og andakter og bibillesning var en del av leirlivet, selv "tøffe" unggutter godtok dette som noe som hørte med til foreningens virksomhet og var som alle andre opptatt av også denne siden av leirlivet.
Det var en vanskelig tid å vokse opp i og at mange hele tiden var nervøse for hva som kunne skje fikk vi et eksempel på da ledelsen ville gjennomføre en alarmøvelse. Midt på natta gikk alarmen og -som vi tidligere hadde fått beskjed om - skyndte vi oss ned i spisesalen. Her ble det opplyst at Oslo ble bombet, og at vi måtte regne med å bli flyttet til et sikrere sted "inne i skauen". Mange tildels store gutter fra Oslo brøt sammen i gråt, før det ble opplyst at det bare var en øvelse. Det hele kunne se for dramatisk ut, men hvis det skulle bli alvor, var det nødvendig med kjennskap til også denne siden av leirlivet.
Kommunen ble under krigen administrert av et lokalt Herredsting som var oppnevnt av den nye NS-Fylkesmannen. Tyskerne kom fra en annen verden og virklighet. For dem var parlamentarisme et skjellsord og noe som måtte fjernes snarest mulig. De satset stort på det hemmelige politiet - GESTAPO - som gjorde alt for å rulle opp den distriktvise oppbyggingen av motstandsbevegelsen. Bygdas befolkning delte seg i to, Jøssinger og nazister. Vi traff ofte på disse lokale nazistene, mange ikledd den svarte Hirduniformen og med det forhatte Solkors-merket i skyggelua. Bare en liten del av kommunens innbyggere ble nazister eller nazi-sympatisører og gikk i kompaniskap med våre fiender, men de var mange nok til å overta styringen av bygda. Vi var livredde for disse svikerne og lærte oss etterhvert hva vi kunne si og ikke kunne si, og passet oss vel for ikke å terge dem med vår oppførsel. En kunne aldri vite hva de kunne finne på, frykten for angiveri var alltid tilstede.
Det var lite vi ungene kunne gjøre mot okkupasjonsmakten. Vi risset inn H7- merket til kong Haakon på rekkverk og plakatskiver, knyttet nevene dypt i bukselommene når det kjørte tyskere forbi på veien, mumlet "fytterakker`n" når en kjent nazist var i nærheten. En av de utrolige forbudene som myndighetene innførte var bruken av røde nisseluer. Dette ble et jøssingsymbol som dukket opp både på julekort og i ukeblad. Et av ukebladene ble nektet å komme ut på grunn av en forside som viste nettopp en mann med nisselue i en provokatorisk situasjon med nazi-myndighetene. Ellers så hadde vi binders bak på jakkeslaget hvert år på Kongens fødselsdag 3. august.....
På grunn av Fetsundbrua ble Fetsund et viktig kontrollpunkt for alle som skulle til østsiden av Glomma, som ble regnet som en slags grenseelv. De som bodde øst for elva ble tildelt Grenseboer-bevis og dette var det nødvendig å ha med seg for å få lov til å passere brua, i tillegg til det legitimasjonskortet som alle personer over 18 år alltid pliktet vise i enhver kontroll. Veien var stengt med en bom og her jaktet tyskerne - som fikk hjelp av den lokale Hirden - på flyktninger på vei til Sverige og på rømte fanger fra fengsler og fangeleirer. Alle biler og busser ble stoppet, og passasjererne ble nøye kontrollert, det samme gjaldt de som reiste med toget over brua.
Tyskerne var alltid redde for at motstandsbevegelsen skulle utføre sabotasje mot deres anlegg og mot jernbanen, og dersom noen ble tatt og dømt for dette ble det automatisk avsagt dødsdom. Sivilbefolkningen ble utsatt for represalier og idømt straffer på grunn av slike aksjoner. Som et ledd i terroren ble i mange tilfeller gisler tatt og uten grunn straffet ved summariske prosesser uten sjanse til å forsvare seg.
For å sikre jernbanen ble folk pålagt såkalt Borgervakt. En som ble utskrevet til dette fikk som regel eneansvaret en uke for en strekning av jernbanenettet i det området vedkommende bodde og måtte da patruljere strekningen hver natt i denne perioden. Spesiellt en vinter måtte min far flere ganger gå strekningen fra Tuen holdeplass i Åkrene og til Nerdrum holdeplass. I stummende mørke og ofte i streng kulde - vintrene var alltid kalde på den tida - skulle så skinnene sjekkes. Tyskerne kontrollerte -ofte med hjelp fra Hirden og lokale nazister - at Borgervakten gjorde sin plikt. Dersom de fant noe å klage på, ble det straks anmeldelse og store muligheter for straff.
Det var lagret store mengder bomber i skogholtet langs veien mellom Isakbekken og Borgenbrua og inne i Borgenholtet, denne tette skauen som lå på hver side av Jølsenveien og som ga god beskyttelse for bombene. De lå i spesielle sprinkel-kasser stablet innover blandt trestammene. Rundt disse lagrene var det bygget bunkerser som var bemannet med vaktsoldater som holdt uvedkommende unna områdene. Plakater med dødningehoder og "Verboten" var slått opp på stolper og trestammer. De svære grå jernsylindrene spredte uhygge der de lå. Når og hvor ville de bli brukt?
Flere ganger i løpet av krigen var det angrep av allierte fly på Kjeller flyplass. En dag i 1943 kom det et storangrep og flere hus og hangarer ble truffet. Jeg syklet dagen etter til Måsasvingen og derfra kunne jeg se de voldsomme skadene som hadde oppstått. Inne på Kjellerområdet så jeg den smadrede "grønne hangaren", halve hangaren var en ruinhaug og betongplater og armeringsjern sprikte til alle kanter. Oppe i lia til høyre kunne en se restene av offiserskaserna, fullstendig ødelagt. Dette var krig, en krig en kunne oppleve noen kilometer fra mitt hjem. En fryktelig opplevelse, selv om jeg inni meg kjente en form for glede. Disse riunene sto lenge etter krigen som et minnesmerke over krigens vanvidd.
En aprilnatt i 1944 ble jeg vekket av far samtidig med at flyalarmen gikk i Lillestrøm. Igjen ble Kjeller bombet av allierte fly, men på grunn av feil beregning ble også mange sivile hus i Lillestrøm rammet og mange mennesker mistet livet. For å finne bombemålet ble det sluppet en mengde lysbomber, som da hang i sine fallskjermer rundt hele Lillestrøm. Disse var så kraftige at det var så lyst som midt på dagen da vi løp bort til en av naboene, det var lettere å takle slike opplevelser når flere var samlet. Luftvernbatteriene skjøt sine raketter kontinuerlig, og lyden fra disse sammen med smellene fra bombene som falt, gjorde at det selv helt ute hos oss var et voldsomt bråk. Vi var redde for rakett- og bombesplinter og satte oss derfor på kjøkkenet med pipa som beskyttelse i retning mot Lillestrøm. En utrivelig situasjon.
Dagen etter syklet jeg til Lillestrøm og midt nede i Sørumsgata fikk jeg se skadene forårsaket av de bombene som var sluppet feil. Flere husene sto smadret på høykant, og det var dype bombekratere omkring dem. En fæl lukt av sprengstoff og brann lå over området og forsterket det grufulle synet som møtte meg der. En krigs dramatiske ansikt, plassert der i det fredelige Lillestrøm.
Radioene måtte innleveres høsten 1941, og alle offisielle nyheter ble på forhånd sensurert av de nazistiske myndighetene. I oktober 1942 kom forordningen: Det ble truet med dødsstraff for å lytte på annet enn tysk-kontrollert radio og å lese illegale aviser.Vi minnes annonsene og plakatene vi så med ordene "SKUTT BLIR DEN SOM .....", det sto en gufs av uhygge fra disse oppslagene og hele tida gikk en i angst for å høre om noen bekjente var arrestert og å lese i avisen om henrettelser av motstandsfolk.
Dessverre mistet Fet tre av sine innbyggere i løpet av krigen og mange ble merket for livet av de opplevelsene de hadde. De kunne ha vært med på krigshandlingene i 1940, vært sjøfolk i konvoytjeneste og i tillegg kanskje opplevd torpederinger og gjennomgått umenneskelige lidelser på havet, og vi hadde våre Hjemmefrontfolk som hadde vært under et voldsomt nervepress i flere år.
Dagliglivet i Norge var på denne tida ganske mørk og trist. Mørk, ja. Hele Norge var mørklagt, alle vinduer måtte dekkes med svarte blendingsgardiner så ikke en eneste lysstråle syntes utenfor huset, gate- og veilys - der de fantes - var slukket. Politiet patruljerte gater og veier og anmeldte alle som ikke fulgte påbudene. På de få bilene som var tillatt brukt - bl.a. av leger og dyrleger - ble lyktene dekket med svart papir så det lyste bare gjennom en liten firkant som var spart ut i papiret. Lommelykter måtte utstyres på samme måte dersom en var så heldig å få tak i batterier. Dette var jo også mangelvare som alt annet en hadde brukt for i dagliglivet..
Et eksempel: En gang skulle Åkrene skole repareres/ombygges innvendig. Da ble alle husstandene i kretsen forespurt om de ville overdra 1/4 standard trematerialer til Skolestyret slik at dette arbeidet kunne utføres. De fleste gikk med på dette, materialene ble innkjøpt på Tuen Bruk og utbedringen kunne foretas.
Kull og koks var vanligvis ikke å oppdrive, og vedfyring var den vanligste varmekilden. Elektrisk oppvarming var en skjeldenhet. Ved ble også brukt til å holde biltrafikken gående. Bilene ble utstyrt med gass-generatorer som ble fyrt med "knott", dvs. oreved kuttet i små vedbiter. En gass-generator var - enkelt fortalt - en stor jernsylinder som ble montert på bilene. Gjennom et lokk på toppen ble så knotten fyllt ned i sylinderen og påtent. En vifte sørget så for at den gassen som ble produsert ble ført fram til motoren og vips: Bilen ruslet makelig avgårde i lav hastighet. På bestemte steder langs landeveiene ble så asken fjernet fra generatoren og tømt på veikanten. Samtidig ble ny knott fyllt på. Dette var sjåførens jobb og måtte gjøres flere ganger hver dag. Hver gang lokket ble åpnet, veltet svart røyk opp og ut på dagen så sjåførene ut som feiere, enten de var lastebilsjåfører eller buss-sjåfører. Et av disse tømmestedene var på toppen av Hovinhøgda, der hvor brua over til Hovinhøgda skole nå er. Når snøen smeltet om våren rant det en tykk svart velling av vann og aske nedover veibanen. Et forferdelig griseri så lenge det varte.
Det vi lekte med på den tiden skiller seg vesentlig ut fra det ungene interesserer seg for i dag.
Det fantes jo ikke PCèr, Nintendo eller noen form for mekaniske leker som i dag er en selvfølge. Men på sommeren sparket vi fotball, med en fotball laget av sekkestrie fyllt med avispapir. Vi har sett tilsvarende nå for tida i reportasjer fra Afrika. De fleste av oss hadde sykkel. Problemet var at det fantes ikke deler å få kjøpt hvis sykkelen skulle gå i stykker. Et av dekkene mine sprakk, hva kunne gjøres? Min far kuttet en vannslange i passende lengde, skjøtte den med ståltråd, monterte den på felgen og vips!: så var sykkelen igjen kjørbar og kunne humpe avgårde.
Båtene i området rundt Merkja var i stadig bruk. Vi satte garn, fisket og badet hele sommeren. Det var grunt her og ikke noe farlig lekeplass for ungene, så vi "bodde" omtrent i vannet på denne tida. Ungene var forresten ettertraktet som arbeidshjelp når bøndene om høsten skulle ta opp poteter. Penger fikk vi, - 25 øre pr time - og mat fikk vi, så vi ble glade hver gang budet kom om å møte fram på gården. Potetene var det siste som ble høstet inn og ofte var det sludd og snø i lufta og på jordet før jobben var gjort. Da var det kaldt på henda!!
De to siste krigs-somrene var jeg med på nabogården i slåttonna og skuronna. Jeg var da blitt så stor at jeg fikk "kjøre mellom", kjøre hesten med høyvogna fra jordet og til låvebrua. Dette fikk bare et par av de roligste av ungene (?) i nabolaget lov til å være med på. Resten av kjøringa måtte de voksne ta seg av. I klokketårnet på låven hang den store gårdsklokka og med denne ringte "innejenta" oss inn til frokost og middag, og det var en liflig, etterlengtet klang som lød utover jordene. Middagshvilen var lang, da skulle også hestene fores og få sin hvile. Vi gutta hadde ikke tid til slikt, men benyttet tida til å hoppe i høyet og sette rekorder i hvor høyt opp vi turde klatre før vi hoppet ut i det store intet .........
På vinterstid gikk vi på ski og akte på rattkjelker og såkalte fiskekjelker, svære kjelker med brede meier som vi kunne ake på løssnøen med. Disse styrte vi med lange "raier" som subbet bakken bak kjelkene som kunne oppnå stor fart. En av mine kamerater skulle vise oss hvor stor fart hans kjelke kunne oppnå og gikk helt til topps på et bratt jorde i Åkrene. Det var fullmåne, og vi ser kjelken og gutten komme i full fart nedover jordet. Men akk og gru: Det ingen har lagt merke til er det piggtrådgjerdet som går på tvers av jordet. I full fart kjører han like under gjerdet og videre, men på piggene henger topplua hans. Det var nær en halshugging istedet for hastighetsrekord på fiskekjelke .......
Veiene ble ikke sand- eller saltstrødd som nå og med den minimale biltrafikken som var da, ga disse veiene fine akemuligher. Hovinhøgda var mye brattere på den tida. På toppen gikk veibanen helt oppunder brua som nå går over riksveien ved skolen. Med blå-is i veibanen kunne våre rattkjelker og sparkstøttinger komme opp i meget stor fart, og vi akte helt til Bråten der hvor Televerket nå ligger. Hver gang det kom en hestekjører fikk vi henge på med denne til topps igjen og så bar det nedover veien igjen i full fart. Opp og ned hele kvelden. At vi av og til takket være den lave hastigheten bilene hadde, greide å henge oss etter en eller anne bil turde vi aldri fortelle om hjemme, men alle muligheter ble brukt for å slippe å gå hele veien til topps igjen.
Det var skjeldne bussavganger, og sparkstøttingene ble derfor også mye brukt som nyttig framkomstmiddel til Fetsund og til Lillestrøm og utenfor forretningene var det mange sparker parkert i åpningstida. Det ser ganske annerledes ut i dag.
Sammen med de litt større gutta bygde vi svære snøfestninger - mange meter i omkrets og to- tre meter høye - med "hemmelige" innganger. Her ble det utkjempet snøballkrig og igjen måtte noen tross protester være tyskere som tapte slaget!
Vi bygde mange hoppbakker. En liten helling var nok, stillas, hopp og unnarenn bygde vi opp av snø og satte utfor .... Litt større "permanente" bakker var Vinsnesbakken og Borgenbakken i Åkrene og Kjensruddalen ved Hyttenbyen/Nerdrum. Granlia i Fallerdalen var så svær at vi knapt turde se nedover unnarennet.
Ofte arrangerte vi skirenn med premier til de beste. 1.premien kunne f.eks. være to sukkertøy mens 2.premien kunne være ett sukkertøy. Gilde premier !! Med det var fælt for taperne å se på at vinnerne suget på disse slikkeriene og bare kunne håpe på at neste gang - ja neste gang - da skulle det bli andre vinnere.
Sukkertøy ble laget på kjøkkenet hjemme, dersom vi av mamma`n fikk tildelt noen få spiseskjeer sukker fra en allerede slunken sukkerboks. Sukkeret ble kokt sammen med vann i ei panne, tilsatt litt saft som smakstoff -eller til og med kamferdråper, for dermed å få laget kamfersukkertøy !! Med denne sukker-utskeielsen skjedde på grunn av rasjoneringen bare så altfor skjelden....
Vi var veldig oppfinnsomme når det gjaldt lekesaker. Mye av det vi trengte lagde vi sjøl. Vi snekret små vogner og biler av tre, men også krigsleketøy som geværer og tanks ble produsert i våre "snekkerboder". Vi så hvordan de tyske våpnene var laget, og vi etterlignet disse så godt som mulig. Men våre var bare så mye bedre, og mangt et slag ble utkjempet bak uthuset med tyskere som motpart. Alltid var det tyskerne som tapte!
På skolen var det ofte innslag om "nyordningene" i de nye skolebøkene som etterhvert kom. Myndighetene innførte nye måter å skrive ordene på, en blanding av gammalnorsk, nynorsk og bokmål. Jeg skulle en gang lese et stykke fra Norges historie flere hundre år tilbake. Der forekom hilsenen "Heil og Sæl", som er en meget gammel norsk hilsen. Denne hilsenen ble "adoptert" og brukt av Quisling og hans medløpere. Da jeg kom til denne setningen hoppet jeg over disse tre ordene og ble stoppet av læreren med streng beskjed om å lese setningen om igjen og da lese alle ordene. Den dagen ble jeg klassens helt, alt er relativt !!
Min bror arbeidet i Oslo under hele krigen. Min far ville helst være i nærheten av hjemmet og hadde derfor forskjellige slags jobber, på sagbruket på Tuen, en tid på Jernbanen og noe i tømmerskogen.
I dagens overflodsamfunn kan det være vanskelig å sette seg inn i datidens matproblemer. Selv om vi vel aldri direkte sultet, kunne det være tider med spesiell liten mattildeling. All maten var strengt rasjonert, som allt annet en familie hadde bruk for. Det ble utdelt rasjoneringskort for mjøl, margarin, sukker , kjøtt og fisk, men også for klær og skotøy, såpe og husgeråd. Og den mjølposen og margarinbiten en fikk pr. uke var som alt annet, ganske liten. Brødet var vanligvis bakt av grovmalt havremjøl, mørkt og tungt. Kaffe og te fantes overhodet ikke. Vi fikk kaffe-erstatning laget av brente erter, byggryn og annet rart, og te-erstatningen var tørkede blader av forskjellige planter. Hva det smakte?, ihvertfall ikke kaffe og te. Margarinen var tildels laget av hval- og fiskefett og luktet slik også. Pålegget var vesentlig fiskeprodukter, fiskepølse, fiskerogn- og melke, men også syltetøy uten sukker. Vi ble tildelt sildemjøl som både så ut som og smakte som sagflis. Når fiskekaker av dette mjølet ble stekt i tran - margarinen måtte en spare på - luktet det utrolig vondt i hele nabolaget. Kålrot stekt på samme måten ble karbonader og brukt til middag og pålegg. Dengang vi fikk fòrtran - egentlig beregnet som dyrefòr istedet for vanlig tran- luktet det om mulig enda verre. Jeg får gåsehud over hele kroppen ved minnet om den lukta. Til pålegg spiste vi også melasse. Dette var også dyrefòr, en kullsvart sirup-lignende, seigtflytende masse. Dette ga bøndene til dyra sammen med cellulose og halm for å drøye høyet mest mulig. Men det var potetene som reddet befolkningen fra å sulte. Poteter ble brukt i - nær sagt - all mat for å drøye rasjonerte råvarer, i brød og kaker og naturligvis som potetlomper.
Jeg husker godt en gang vi var på "Conten" i Lillestrøm og "bevilget oss" et merke på rasjoneringskortet for brødvarer. På dette merket fikk vi kjøpt ei såkalt bløtkake. Stor var skuffelsen da vi fikk denne servert. Selve kaka lignet på brun pappmachè og "kremen" var en kornet krem laget av eggerstatning, nesten som slipepasta. Tiltross for dårlige tider og tilpassede smaksorganer: Dette orket vi ikke å spise, det vi hadde blitt servert lå igjen på asjetten da vi forlot kafeen............
Bær og frukt ble tatt godt vare på, og om høsten kunne hele familier sykle lange veier for å plukke tyttebær som var det bærslaget som var lettest å ta vare på uten sukkertilsetning. Det var mange ganger vanskelig for husmora å utstyre mannen med nistepakke da han skulle gå på arbeid på morgenen. Lenge hadde jeg jobben med å reise til min far med et blikkspann med f.eks. fiskepølse, brun saus, poteter og kålrot eller annen middagsmat som fantes i huset. Det var ikke alltid det fantes noe spiselig i brødboksen.
Men man ble etterhvert ganske oppfinnsomme og brukte alle de mulighetene som fantes for selvhjelp. Hver kvadratmeter jord ble brukt til "matauk", et ord som gikk igjen når en snakker om matmangel. Det ble sådd og dyrket poteter og grønnsaker over alt i hager og i fjellskar. Hele året fisket vi i Merkja og på Svelle og det var ikke få kilo gjedde, abbor og brasme som ble brukt til mat som stekt, fiskekaker og til fiskesuppe.
Hjemme hadde vi i alle år gris, kaniner og høner. Det hendte ei eller annen høne måtte bøte med livet når familien hadde lyst på hønsesuppe, men det var egentlig for eggenes skyld man hadde høner. Kaninstek derimot sto ofte på menyen i disse dager. Selv om jeg av og til sørget når en spesiell kose-kanin ble slaktet, var det da griseslakteren kom at den store spenningen ble utløst. Da mor hadde tatt farvel med grisen hun hadde klappet og stelt pent med hele sommeren og høsten, ble jeg jaget inn i huset og der sto jeg, - sammen med mor - og ventet med gru på skriket, smellet og den illevarslende stillheten som fortalte at nå - nå var det gjort. Hvis slakteren ikke hadde fått tak i patroner til grise-maska (våpenet som slakteren bruker) måtte han bruke doren, et vemmelig våpen: En jerndor var montert i en holder som så ble holdt mot hodet til grisen. Med ei treklubbe slo så slakteren doren inn i grisehjernen. Sikkert en grei avlivningsmetode, men allikevel ......
Nesten alt på grisen ble tatt vare på. Dunken med innmat og innvoller ble satt inn på kjøkkenet. Først ble tarmene tømt, renset og klargjort til senere bruk som pølseskinn. Så begynte oppdelingen av griseskrotten til ribbe., koteletter og stekeflesk. Skinka ble saltet og speket, noe ble malt til pølser, av hodet laget man sylte og rull, og labbene ble til syltelabber. Av blodet ble det blodklubb og blodpølse. En familiær feststund!
En må her huske på de kummerlige forholdene husmora jobbet under på denne tida. Elektriske hjelpemidler manglet, hun måtte klare seg med "svartovnen" på kjøkkenet, elektrisk komfyr kom først flere år senere. Mange hus manglet innlagt vann og kloakk, så husmora hadde som regel også jobben med å bære inn reinvann fra en vannpost i nabolaget. Og så bære sølevannet ut. Dermed ble også klesvasken en slitsom og tung arbeidsoppgave. Kjøleskap og frysere var ennå ikke oppfunnet (?) så for å få tatt vare på kjøtt og fleskeprodukter måtte disse enten saltes ned i saltdunker eller hermetiseres i "Norges-glass", begge en meget arbeidskrevende metode. Alle hadde utedo på den tida og med gru husker vi vel alle de kalde besøkene vinterstid på dette stedet, selv om oppholdene der ble redusert til det absolutte minimum.
Alle voksne innbyggere fikk tildelt kort for kjøp av brennevin på Polet. Dette ble for mange et godt byttemiddel og for en flaske originalvare kunne man få byttet til seg matvarer som fyllte godt opp i et ofte tomt matskap. Istedet for originalvarene ruset man seg på hjemmebrent, rødsprit og kvistlakk (??). Tobakken var rasjonert og ble også brukt som byttemiddel. Alt som kunne tennes på og ryke ble brukt som erstatning for tobakken. Mange dyrket tobakksplanter som ble råstoff for mange slags tobakksutgaver. Bladene ble blandet med det en fant av urter, planter og ingredienser av forskjellig slag, og den som har kjent lukta av slik hjemmeavlet tobakk glemmer det ikke.
Allikevel, etter hvert som tida gikk ble det en ganske mager og loslitt befolkning som bodde her i landet. De som hadde penger kunne riktignok skaffe seg det meste de trengte på "svartebørsen", men de fleste måtte klare seg med det en fikk på de utdelte rasjonerings-kortene. Klær og sko ble - som mye annet .- en mangelvare. Klær ble omsydd og lappet på, og de skoene en kunne få tak i var ofte sko hvor "overlæret" var av fiskeskinn og sålen av trebunner påspikret en gummibit. "Ladder" ble sydd av hestedekkener og utslitte ulltepper, og disse ble veldig populære blandt oss småunger.
Det var ikke bare vi nordmenn som fikk merke manglende tilførsler av nødvendige produkter. Også tyskerne fikk merke manglene, og ble etter hvert desperate når det gjaldt soldatenes utrustning. Det ble til og med utarbeidet en "forordning" hvor de forlangte at alle som hadde ryggsekker og slagstøvler måtte levere disse til myndighetene dersom ikke eierne fikk godkjent at dette var utstyr de trengte i sitt daglige arbeide. Da en leste dette i avisene smilte og nikket folk til hverandre: Det går den rette veien!
Noe annet som fikk folk til å trekke på smilebåndet var plakatene som våren 1944 ble satt opp i bussene og i togkupeene:
"Das Stehen in dem Wagen IST VERBOTEN-", og under sto oversettelsen til norsk:
"Det er forbudt å stå i vognen så lenge det finnes sitteplasser. De som ikke etterkommer påbudet blir fra i dag bortvist fra vognen og straffet.
Oslo, 4. mai 1944.
Politipresidenten i Oslo"
Det kunne vel ikke sies på en tydeligere måte hvilken situasjon nazi-myndighetene var kommet i, passasjererne ville heller stå enn å sitte ved siden av en tysker eller nazist. Å bli straffet for en slik oppførsel kunne være direkte farlig. Var man først kommet inn i datidens strafferegister kunne dette ved en eventuell senere arrestasjon bli betraktet som en straffeskjerpende oppførsel.
Også her i distriktet - som ellers i landet - var det flere fangeleirer. Ved Leiraveien i nærheten av Sørum Gård i Lillestrøm var det en leir for russiske krigsfanger. Det led under forferdelige forhold med lite mat og dårlige klær. Ved å utvise den største forsiktighet og med litt velvilje fra de tyske vaktene kunne stedets befolkning få levert matpakker til stakkarne innenfor piggtrådgjerdet. Til gjengjeld fikk de småting som fangene laget av tre eller biter av aluminiumstallerkener eller drikkekar. To ganger var også jeg der med matpakke. Hu mor hadde smurt tre-fire brødskiver med detbeste pålegget hun hadde i skapet og disse fikk jeg levert gjennom gjerdet til en fange, men du verden så redd jeg var!
Tidlig under krigen satte min far opp et kart over Europa på stueveggen. Der ble frontene etterhvert som de ble oppgitt i de sensurerte avisene med NS-sympatiserende redaktører, avmerket med forskjelligfargede knappenåler. I tillegg til disse brukte han noen mindre nåler som jeg til å begynne med ikke forsto hva hadde på kartet å gjøre.
Disse mindre nålene fortalte hvor de virkelige frontene gikk, ifølge opplysninger fra annet hold.
Det kunne være nyheter han hadde fått muntlig fra "en eller annen", men også fra en av de mange illegale avisene som ble utgitt og som hadde sine opplysninger fra BBC i London.Før radioene ble innlevert høsten 1941 hadde jeg fått høre på når far lyttet på den frie norske radio-sendingen fra BBC i London. Spenningen var alltid stor når BBC`s kjenningssignal lød gjennom eteren; "bom-bom-bom-boooom", dvs morsesignalet prikk-prikk-prikk-strek = V. Dette var V-tegnet for Victory som Churchill viste med fingrene hver gang han talte til sitt folk. Så kom "stemmen fra London" og det var Toralv Øksnevad, som så godt som mulig oppmuntret det norske folk, tiltross for dårlige nyheter de første krigsårene.
Noe som for utenforstående virket komisk - ja riktig morsomt - var de særmeldingene som ble sendt fra BBC til de norske hjemmestyrkene. Disse meldingene inneholdt viktige opplysninger om levering av våpen med slipp fra fly, ordre om sabotasje mot tyske anlegg eller beskjed om at spesielle personer snarest måtte flykte fra Norge. Meldingene kunne f.eks. være: "Reven rasker over isen", "grisen spiller ludo med røkteren", "nå må den bestilte potetsekken leveres mottakeren straks", og "den grønne kua har fått røde øyne"..
Da knappenålene på kartet sto ved Moskva og Stalingrad i øst og ved den engelske kanalen i vest, kunne det være vanskelig å beholde optimismen og humøret. En god hjelp til dette var musikken. Aldri har vel musikklivet i hjemmene bortover blomstret som i disse tidene. Enhver anledning ble brukt som påskudd for en liten familiefest. En gang fikk min tante tak i noen spekesild og straks ble det bestemt en lørdagssammenkomst hjemme hos dem. Jeg glemmer aldri synet av tante og mor mens de satt og skrelte en stor balje poteter og deretter raspet mange bunter gulrøtter de hadde hentet i kjøkkenhagen. På benken sto et stort fat med rollmops, dvs. sildefileter rullet sammen med løkringer.
For et måltid, og for en fest etterpå! Jeg hadde med toraderen og med fatter`n på gitar, min bror på mandolin, onkel på tromme, min fetter på munnspill og min svenskfødte tante som vokalist ble det underholdning til den lyse morgen. Reportoiret besto av alle kategoriersanger, fra rallarviser og sjømannsviser, til skillingsviser og tåredryppende kjærlighetssanger.
Det var en selvfølge at sang og musikk hørte hjemme på alle disse familie-sammenkomstene og den store finalen kom alltid da alle reiste seg, sto i GIV AKT og sang avslutningslinjene til "Når fjordane blåner.":
" Gud Signe deg Norge, mitt deilige land!" Dette ble en tradisjon og først etter denne sangen ble festene avsluttet, og vi var igjen klare til å ta fatt på en ny uke, en uke vi aldri kunne vite hvordan ville ende.
Mange viser med morsomme tekster så dagens lys, særlig ble dagsaktuelle situasjoner beskrevet på med tragikomisk humor. Et eksempel er følgende, med melodi som Jungman Jansson, og som ofte ble brukt som "Velkommen til bords"- sang:
"Hadde vi hatt egg i skapet, vet jeg ganske sikkert at -
vi nå hadde egg og skinke- , hvis vi skinke hadde hatt."
Så humøret forsøkte en å beholde selv om det ofte var lite å glede seg over.
En gang var far bedt i fødselsselskap hos Johan - en arbeidskamerat - som fyllte 50 år. Jeg fikk være med, og tok - som vanlig -med toraderen. For å slippe å gå en stor omvei, gikk vi "over toppen'" i djupsnøen. Som trekkspillkoffert brukte jeg en gammel margarin-eske med bærehåndtak og denne esken bar jeg der vi vasset avgårde. Der ble det stor fest med god mat, og jeg spilte til dans visstnok i flere timer. Jeg var da ennå ikke fyllt 12 år, så etter spillingen og vandringen hjem igjen var jeg ganske sliten da jeg stupte i seng den kvelden. Nå for tida holder det nok ikke med en torader som dansemusikk, men den gangen ble det godtatt. Ja, tidene forandrer seg .........
Hver julekveld var vi hos tante og onkel. Dette var tradisjon, og store var forventningene når sekken med presanger ble lastet på sparkstøttingen, og turen dit kunne begynne. Jeg husker enda den gode lukten i storstua der. Denne ble bare brukt ved spesielle anledninger - som julekveldene - og var pyntet med granbar og guirlander i taket, og der - der sto juletreet, med norske og svenske flagg, noen få stearinlys, (tante måtte spare på de få hun hadde) julekurver og glitter. I de tre første krigsårene lå det til og med en liten sjokolade i en av kurvene. Denne var reservert meg, som den yngste i selskapet. Stor var min skuffelse den fjerde krigs-julekvelden (og den femte!) da ingen sjokolade ble funnet på treet, det var ingen flere på lagret til tante..........
Etter julemiddagen måtte vi alltid gå rundt juletreet og synge mange - altfor mange! - sanger før vi endelig kunne LESE opp navnene på givere og mottakere av pakkene. Alle navnene ble opplest før pakkene kunne leveres de rette eiere. Uansett pakkenes størrelse og innhold, - bløte eller harde - alle ble mottatt med stor begeistring. Tiltross for de vanskelige tidene var det utrolig hva pakkene kunne inneholde, men fantasien var stor og dagen etter var det alltid moro å vise fram til kameratene hva en hadde fått av julenissen. Så var det kaffe (kaffe-erstatning!) og kaker, og musikk og allsang innen vi kunne krype til køys, kanskje med favorittpresangen i armkroken. Klokka hadde da som regel passert midnatt.
Frokosten dagen etter var koldtbord, med ribbe og medisterkaker med tilbehør og for en liten stund var krigens redsler og savn skjøvet langt bak i tankene.
Nyttårsaften ble feiret hjemme hos oss, med de samme deltakere som var med julekvelden.
Julematen var igjen midtpunktet for festlighetene. Det er rart hvordan en velfyllt mage kan få en til å glemme krig og elendighet for en liten stund. Tradisjoner skal en ta vare på og igjen var det lystig sang og musikk inntil klokka viste at et nytt år var like "rundt hjørnet".
Da dannet vi ring og hadde "ett minutts stillhet", - før vi ønsket hverandre et bedre nytt år med fred i verden. En følte seg beriket etter en sådan stund. Det tok enda lang tid før dette ønsket gikk i oppfyllelse, men troen på en bedre framtid var alltid tilstede.
En dag fikk vi beskjed på skolen at vi skulle begynne å få svenskesuppe. I tøyposer kom vi med hver vår spiseboks og sto i kø foran "frøken" som så delte ut ei sleiv suppe til hver elev. Suppen var enten betasuppe med deilige kjøttbiter, eller havregrynsvelling kokt på tørrmelk, utrolig hvor godt dette smakte. Noe som ikke smakte godt der var tran, myndighetene hadde bevilget et visst kvantum tran til utdeling blandt elevene. Dette smakte forferdelig! Tenk dere: Gammel tran med ubestemmelig gul-brun farge og med mye bunnfall. Vi skulle egentlig ha med oss en spiseskje til utdelingen, men for å slippe den straffen vi følte trantildelingen var, "glemte" vi å ta med oss skje. Da begynte læreren å gi alle elevene tran i et kremmerhus laget av det grå kladdepapiret vi hadde, et grovt og ullent papir som gjorde tranen om mulig enda mere motbydelig. Alle triks ble benyttet for å slippe denne tildelingen, men alle ble avslørt, til og med forsøkene med å holde for kremmerhus-åpningen slik at tranen ble værende igjen i papiret da det ble kastet inn i ovnen. Men, læreren ble lurt, og det ble bekreftet senere. Det dukket nemlig opp en anselig papirhaug utenfor vinduet i skolestua da snøen smeltet utenfor skoleveggen den våren........
Så endelig, i juni måned 1944 kom invasjonen i Frankrike da de allierte styrkene angrep de tyske stillingene der. Etterhvert slo de seg gjennom de tyske linjene og kunne rykke fram gjennom Frankrike, Belgia og Holland. I øst rykket russerne fram gjennom Polen mot Tyskland. Slag ble utkjempet med store menneskelige og materielle tap, byer ble bombet sønder og sammen og framsto på rekke og rad som ruinbyer.
Fra Finnmark kom det forferdelige meldinger. Da Finland sluttet fred med Sovjet i september -44 ble det en vanskelig situasjon for tyskerne på nordfronten, hvor de hadde bygd opp mange store forsvarsverk. De fryktet et alliert angrep som kunne avskjære deres retrettmulighet. I oktober-44 krysset de første russiske troppene den norske grensen og noen dager senere ga HItler ordre om at befolkningen i Finnmark skulle tvangsevakueres og at man skulle etterlate hele området i ruiner - "Den brente jords taktikk". I ettertid er det opplyst at 50000 mennesker ble evakuert sydover, 12000 bolighus ble brent og alle husdyra skutt.
I tillegg satte de tyske soldatene fyr på uthus og båter, raserte kaianlegg, fyrlykter og telefonstolper. En del mennesker klarte å lure seg unna tyskerne og tilbrakte vinteren i huler og provisoriske "hus" under vanskelige og umenneskelige forhold.
Alle forsto at krigen i Europa nærmet seg slutten. Det spørsmålet man stilte seg var hva som nå ville skje i Norge. Ville det bli krig her mellom tyskere og Hjemmestyrkene/Milorg?
Det skjedde heldigvis ikke, men det skulle gå både vinter og vår før tyskerne måtte gå med på en betingelsesløs kapitulasjon. De allierte hadde klart å stoppe det vanviddet som Hitler startet her fem år tidligere.
Stillehavskrigen varte derimot helt til august måned-45 før også Japan kapitulerte, men to atombomber måtte brukes og enda titusener av liv gikk tapt før dette skjedde.
Først da var den 2. verdenskrig slutt, og en hel verden kunne glede seg.
Oppdatert 2. desember 1999 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet