De sosiale lag i Fet på 1700-tallet

Utdrag fra Bygdebok for Fet bd.1 av Elbjørg Arnesen

Innenfor bygda var det likevel markante forskjeller. De gikk ikke på hvilken fjerding man bodde i, eller hvor langt det var til naboene. Forskjellen bunnet i hva den enkelte eide, hvilket yrke han hadde, om han kunne holde tjenestefolk og hvordan han var ansett hos andre. Kort sagt - det var sosiale forskjeller.

Øverst på rangstigen stod prest, fut og skriver. Men ingen av dem hørte til bondesamfunnet selv om de bodde blant bønder. Skal vi få greie på lagdelingen i "almuen", er det bedre å besøke en av gårdene i bygda. La oss se innom Børgen slik den så ut i 1762. Gården har en av de få bygningene vi vet omtrent hvordan så ut på den tid.

Boforhold
Bygningene på Børgen 1762
Ut å søke tjeneste
Samuel ville bytte jobb
Å kjære mi jente, stå opp...
Mennene
Dagleierne
Halve bygda og litt til var kvinner
Samfunnets stebarn
Inderster og enker
Føderådsfolk
Fattigkassa
Fattig-Cassens indtægt i aaret 1763
På legd
Et fattigvesen så billig som mulig?

Bygningene på Børgen 1762

Stua var laftet som alle andre hus i bygda. Det vil si at den var satt opp av liggene tømmer som i hjørner og andre krysningspunkt ble holdt sammen med uthogde laft. Stua i Børgen var åtte-laftet. Den var en av de største bolighusene i Fet - det var vanligere med 6 lafts stuer på gårdene. Huset på Børgen hadde dessuten to etasjer og svalganger bade i første og andre. Dermed var det mange rom i huset.

Likevel var det ingen skarp oppdeling i soverom, oppholdsrom og kjøkken. Sengeplasser fantes i nesten alle rommene. Knut, oppsitteren, hadde sin faste plass i dagligstua, der det var ovn. Kona hans, Anne hadde også plass her, men hun var død nå, og Knut hadde ikke giftet seg igjen. De andre folkene på gården sov i de andre rommene. Knut leide ut husrom til indersten Peder Håkonsen og Johanne Johansdatter i andre etasje. Organist Calmer og kona hadde også fått leid seg inn på Børgen, og det kan tenkes at han også ble kalt inderst. Leieboere med mer kortsiktige leieavtaler ble ellers kalt "losjerende". På kjøkkenet sov fire tjenestejenter i slagbenker og på flatsenger. Det bodde ingen i de andre husene rundt tunet.

Husmannsplassene under Børgen

I utkanten av innmark og enger lå noen små bygninger. De tilhørte husmannsplassene under Børgen. I 1761 var det fire husmannsfamilier og to inderstfamilier som hørte til på disse plassene. I Bråtan bodde det tre familier. Halvor Olsen og Dorthe Eliasdatter hadde to små barn og var husmenn. Den 21 år gamle skoleholderen, Ole Ulvesen, bodde også her sammen med broren Abraham på 11 år. Anders Olsen og Kristi Halvorsdatter var inderster på Bråtan. Husene på plassen var små, men det måtte bli trangt med sengeplass. Barna lå gjerne sammen to og to i hver seng. De minste lå i sengen til foreldrene. Slik var det også på de andre gårdene og plassene i bygda.

Boforhold

Husvære var temmelig ulikt fordelt blant befolkningen. Oppsitterne satt med store og gode hus. Det va stor forskjell på gårdens hovedbygninger og husmannsstuene. Men - "lite bu er betre enn inkje". Husmennene rådde tross alt over eget husvære. Hvis husbonden samtykket kunne de ta inderster og losjerende, selv om de ikke eide bygningene fullt ut.

Tjenerne var dårligst stilt av gårdens faste innbyggere. Noen av dem måtte sove i uthus om sommeren. Drengstua begynte å bli vanlig mot slutten av 1700-tallet, gjerne i samme bygning som bryggerhuset.

I andre Romeriksbygder var det så sent som i det 19.århundre vanlig at tjenestejenter sov i fjøset. Det var ikke tilfelle I Fet. Det kan ha vært vanlig tidligere, men vi har ingen kilder som viser dette.

Noen hadde ikke fast bopel i det hele tatt. Det var fattigfolk som gikk på legd. Gårdene var delt inn i legder som hver skulle underholde et fattiglem. Den fattige oppholdt seg i hver legd ett år. Så ble lemmene fordelt på nye legder av fattigkommisjonen. Det varierte noe hvor mange gårder hver legd omfattet. De største gårdbrukerne måtte påta seg å underholde en eller flere fattige hele året, mens de mindre bare hadde plikt til å underholde et fattiglem fra 4 måneder til 1/2 år. Noen større husmannsplasser med mer velstående husmenn måtte også være med på legdsordningen. De som var henvist til denne formen for omsorg, var prisgitt dem de kom til. Fattigkommisjonen skulle nok føre et visst tilsyn, men protokollen fra Fet viser aldri at det var noen innvendinger til omsorgen i legdene.

Ut å søke tjeneste

Det var gammel skikk at ungdommen skulle ut av redet i 12 - 14 år alderen. For selv en dag å kunne ta over et gårdsbruk eller en plass var det nødvendig å ha vært utenfor skigarden hjemme, sett hvordan arbeidet ble gjort på andre gårder og lært seg nye ting. Mange gårdbrukere kunne ha trengt de halvvoksne barna hjemme, men så lenge de selv var leilendinger, sørget de for at de tok tjeneste ihvertfall et års tid hos en annen oppsitter. Noen av ungdommene i Fet dro helt til Kristiania som tjenestefolk.

Enkelte bønder og husmenn kunne ikke beholde barna hjemme utover småbarnstadiet. Ofte ble disse barne satt i tjeneste hos mer velstående slektninger eller venner - i realiteten en form for oppfostring.

I 1701 fantes det en god del smågutter helt ned til 4 år som ble rubrisert som tjenere. I realiteten var vel dette foreldreløse barn som var satt til oppfostring i legd. Men det var ventet at de skulle gjøre nytte for seg så godt de kunne mot å få det de trengte. Blant de yngste i tjenergruppen skjulte det seg nok mang en Sidsel Sidserk.

Det å være tjener var en læretid - et stadium i livet. Få tjenere var eldre enn 40 år. De aller fleste var under 25. (Se diagram). Det var uhyre sjelden at noen av dem var gift. Riktignok finner vi i folketellingen av 1801 av enkelte hadde inntrådt i den hellige ektestand. Men dette var uten unntak barnløse folk. De er rimelig å tro at de hadde tenkt å flytte til en plass eller overta et gårdsbruk neste faredag - 14. april. Tjenerlønna strakk ikke til for å forsørge en familie, og var heller ikke tenkt å skulle gjøre det, ettersom tjenesten var en del av den enkeltes utdannelse.

Fra 1600-årene er det ikke kjent hva tjenestefolk fikk i lønn i Fet. Den første oversikten får vi med skoskattemanntallet fra 1711. Drengene fikk da 4 rdr. i årslønn, mens jentene måtte nøye seg med 3. De halvvoksne drengene fikk 2 rdr., mens lønna for jentene i samme aldersgruppe også her var redusert til 1 rdr. De aller minste fikk ikke annet enn klær, kost og losji.

Klær var ellers noe også de andre tjenestefolkene fikk. Etter oppgavene fra Fet ser det ut til at de kom i tillegg til den oppgitte pengelønna. Futeenken Sørine Brandt oppgav at ei av jentene bare fikk pengelønn på 6 rdr. Denne tjenestejenta hadde kanskje noe bedre betalt enn dem som måtte arbeide hos vanlige bønder. Verdien av tjenerklærne var antakelig fra 1 - 2 rdr. for jentene og rundt 5 rdr. for guttene.

Jentene fikk 9 alen vadmel til ei vadmelstrøye, 12 alen grovt lerret og 3 alen fint, to par sko og noe uspunnet ull og lin. Sømmen måtte de ordne selv i fritiden. Det slapp guttene. De fikk vadmelsbukse og vest, et par grove lerretsbukser, to strieskjorter, et par nye strømper, et par gamle stoppede, et par vanter og to par sko.

Ellers skjedde det nok ofte at eldre tjenere som tenkte på å sette eget bo tok ut lønna i form av en sau eller kanskje ei ku.

Etter den store nordiske krig ble det lettere å være tjenestefolk rent lønnsmessig. I 1729 klaget stiftamtmann Wilhelm de Tonsberg over at bøndene før kunne "have en tjenestekar for 6 og en pige for 5 rdr.", men nå måtte gi dem oppimot 13 rdr. årlig. Lønna stoppet ikke med det. Mot slutten av det 18.århundre mente sogneprest Ottesen i Fet at lønn for "en simpel tjeneste-dreng" i disse tider var mer enn 16 rdr. årlig.

Hva jentene hadde, sa han ikke. Men lønna var sikkert lavere enn for karene, for denne ulikheten har fortsatt til våre dager.

Tjenestefolkene var avgjort en gruppe som stod under husmennene sosialt. Det hadde sammenheng både med arbeidet deres, med den lave alderen og en svært skjev kjønnsfordeling. Ettersom bøndene steg sosialt på 1700-tallet i takt med formuesutvikling og økt bondesjøleie, ble også rekrutteringen til tjenesten mye skjevere. Gårdbrukerbarna skulle også ut og tjene, men det ble klaget over at folk holdt barna sine hjemme på gården der de ikke gjorde nytte for seg i stedet for å sette dem i tjeneste.

Den samme klagen hørte man forresten om husmennene. Hvis det virkelig var en slik utvilje mot å ta seg fast tjeneste, tyder det på at de unge ikke alltid hadde det så lett.

Samuel ville bytte jobb

I 1731 ble Samuel Jacobsen, sønnen til husmannen på Gullerud, stevnet av bonden på Blesa fordi han hadde "qvitered" tjenesten. Samuel innrømmet at han hadde gått fra tjenesten fordi han ikke kunne få så mye i lønn hos sin landherre som hos en fremmed. Hans Blesa mente at gutten likevel måtte tilbake til tjenesten, men forsikret at han skulle få like god forpleining som andre sognemenn gav - og 11/2 rdr. i lønn. Lagretten og andre tilstedeværende mente at Samuel ikke kunne forvente bedre betalt "for hand icke kan andsees for anded end en ung burtz, der hafde noch med klæder og føde til nødtørftighed". Retten befalte derfor Samuel å gå tilbake til tjenesten som han hadde forlatt ulovlig. Loven inneholdt bestemmelser om hvordan man skulle ta seg tjeneste. Retten la særlig vekt på at Samuels husbonde var syk og trengte hjelp - "helst av denne som sin husmanns sønn".

Denne saken illustrerer at det var vanskelig å skaffe tjenestefolk for billig pris rundt 1730. Den viser også at bøndene hadde spesielle forventninger til sine egne husmenns barn om å ta tjeneste hos dem. Plassgutten hadde et sønneansvar overfor farens husbonde.

Resultatet av alle klagene var ihvertfall at gårdbrukersønner og-døtre ble påbudt å ta seg tjeneste når de var fylt 18 år dersom de ikke trengtes i arbeidet hjemme hos foreldrene - et tøyelig forbehold. Husmannsbarna derimot kune ikke være hjemme på plassen lenger enn til fylte 16 år. Unntaket for denne kategorien var atskillig vanskeligere å omtolke - bare en sønn og en datter kunne fortsette å arbeide hjemme utover 16 års alder. Ettersom det ble stadig flere husmenn i forhold til gårdbrukerne, er det klart at rekrutteringen til tjenergruppen ble tilsvarende skjev.

Å kjære mi jente, stå opp...

Den skjeve kjønnsfordelingen kan det være verdt å se nærmere på. Flesteparten av tjenerne var jenter. Grunnen var helst at helårsansatte utførte mye av det faste rutinearbeidet på gården - husdyrstell, matlaging og andre huslige gjøremål. Alt dette var kvinnearbeid i det gamle bondesamfunnet. I onnene fikk de hjelp av gårdens husmenn og dagleiere.

Den rådende mening om tjenestejentenes arbeid var nok at det ikke var noe større å jamre for. Men arbeidsdagen deres var lang. De måtte opp først om morgenen, slik at førdugurden var ferdig når karene hadde stått opp. Om morgenen måtte innejentene være med i utearbeidet så sant de hadde et ledig øyeblikk. De gikk fra jordene før de andre for å lage mat. Kanskje kunne de sette seg ned og spise sammen med de andre, kanskje hadde de nok å gjøre med å servere dem. Etter middagsmåltidet i tolv-halvetttiden hvilte karene. Imens måtte jentene vaske opp og rydde, og gjøre seg klar til å bli med ut på jordet igjen når karene hadde hvilt. Om kvelden, mens karene pratet og hvilte seg, tok kvinnene fram tøy som skulle stelles, garn som skulle spinnes, stoffer som skulle sys og annet håndarbeide som en kunne sitte med i dårlig lys. Når alle hadde gått til ro, kunne tjenestejentene re opp i slagbenker eller på flatsenger i kjøkkenet.

Mennene

Mennene på gården hadde selvfølgelig hardt og tungt arbeid. Men de hadde tider på dagen som var hvilepauser. Det fantes ikke for kvinnene, hverken tjenestejenter eller bondekoner. Sammenlignet med kvinnenes arbeid i byhusholdningene er det dessuten liten tvil om at kvinnene på landsbygda slet hardere.

Dagleierne

De unge mennene var altså i klart mindretall som tjenestefolk på gårdene. Men de drev ikke dank av den grunn. En del av dem arbeidet på sagbrukene. Noen lærte seg et håndverk og levde av det. I 1801 fantes en god del snekkere, skreddere og skomakere i Fet. Men de fleste mennene tok seg tjeneste i jordbruket som sesongarbeidere eller dagleiere.

I onnene hadde alle oppsitterne bruk for ekstrahjelp. Husmennene under det enkelte bruket kunne ofte ikke dekke dette behovet. I slike situasjoner leide gårdbrukerne dagleiere. Noen oppsittere kunne trenge ekstra arbeidsinnsats fra pløyeonna startet til den siste kornstauren var i hus. Andre hadde bare bruk for dagleiere en del av tiden. Men det var sjelden vanskelig å skaffe seg noe å gjøre om sommeren - knep det, kunne en jo alltids prøve seg i Skedsmo, Sørum eller Høland.

Lønna for de faste tjenestefolkene steg på 1700-tallet, har vi sett. Men dagleierne kom så mye bedre fra det. En vanlig arbeidsmann på arbeidsgiverens kost kunne tjene fra 6 til 10 skilling dagen på 1700-tallet. Dagleieren fikk 12 sk. for å skjære havre og 16 sk. for å skjære korn med aks, forteller Reier Gjellebøl.

Han tjente dermed 20 - 30 rdr. i året dersom han arbeidet også på vinterstid. I løpet av sommeren kunne det altså ble ei vanlig tjenerlønn.

Men om vinteren var det sjelden bruk for dagleiere. Den som hadde gått lauskar om sommeren, kunne ikke regne med å feste seg 14. oktober. Derfor kunne det lett bli smalhals for dagleierne når skuronna var overstått og det ikke lenger var mat å få til hvert måltid i et varmt bondekjøkken.

Mange klaget over at arbeidsføre, friske unge mennesker ikke tok seg fast arbeid. Ikke minst klaget bøndene, som gjerne så at de vanlige årslønnene ble holdt nede. Det kom også påbud fra kongen om at alle måtte feste seg hvis de ikke var gårdbrukere eller husmenn. Påbudet førte ikke til noe. Den enkelte bonde hadde bruk for ekstrahjelp, til tross for syting over mangel på arbeidsraft. Når høyet skulle i hus og lo berges, var det ikke så nøye med prinsippene. Det var naboen som burde sørge for at de ble holdt i hevd!

Tjenestefolk utgjorde, som før nevnt, snarere en livssyklusgruppe enn en egen sosialgruppe på linje med brukere, husmenn, håndverkere og dagleiere. To andre grupper som heller ikke var sosialt ensartet, men som likevel hadde visse karakteristiske fellestrekk, var kvinnen og de gamle. Vi skal se nærmere på enkelte forhold ved deres livssituasjon.

Halve bygda og litt til var kvinner

Noe mer enn halvparten av bygdas innbyggere var kvinner. Deres status i samfunnet var definert i forhold til far eller ektemann. De hadde nesten ingen muligheter til å gjøre en selvstendig yrkeskarriere. Etter loven var de avhengige av en mann i alle økonomiske spørsmål. Kvinner kunne ikke starte forretningsvirksomhet eller overta et gårdsbruk uten å ha en mann ved sin side. Når far eller ektemann døde, ble det oppnevnt en lagverge som skulle opptre på hennes vegne i alle slike saker. Kvinnene ble aldri myndige.

Den eneste fullt ut aksepterte yrkeskarriere var ekteskapet. Selv om det var kvinneoverskudd i Fet, oppnådde antakelig en like stor andel av dem som av mennene å bli gift. Det kom av at kvinner var noe mer utsatt for sykdom og død mens de ennå var i den alder da de kunne føde barn. De mange svangerskapene slet på organismen, dødsfall i barselseng forekom, og bade bønder og husmenn kunne risikere å bli stående alene med ungeflokken. Men nye kvinner sto klare til å begi seg inn i ektestanden, så enkemannssorgen ble kort. De gifteferdige døtrene til sjøleierbøndene var selvsagt mest attraktive. Med dem kune det følge penger og eiendom ved arv og skifter. Husmannsdøtrene stad lavere i kurs. Som regel måtte de utsette giftermålet noen år i forhold til bondejentene, men det gjaldt også for den de giftet seg med.

En gruppe kvinner måtte stille bakerts i ekteskapskøen. Det var jenter som hadde "kommet i uløkka" - ugifte mødre.

Samfunnets stebarn

Bygdesamfunnet hadde sine stebarn. Eli Pedersdatter var ett av dem. Hun døde i 1705 uten å ha passert livets middagshøyde. Dødsårsak? - Skarpretterens øks. Eli var nemlig ansett som barnemorder. Hun hadde født et barn i dølgsmål- dvs. at ingen andre hadde vært til stede under fødselen. Barnet var dødt, og lagmann og lagretten måtte etter lovens bokstav gå ut fra at hun selv hadde brakt det av dage. At Eli var ugift skjerpet bare de sterke indisiene mo henne. Utgangen på en slik sak var entydig. - Eli måtte bøte med livet, og hodet ble satt på stake til skrekk og advarsel.

Eli Pedersdatters skjebne var et særtilfelle. De aller fleste kvinner, både gifte og ugifte, fødte sine barn med vanlig assistanse fra andre kvinner, og evt. dødfødte barn kunne på den måten bevitnes. I det 18. århundre er Eli det eneste kjente eksempel fra Fet på en kvinne som ble henrettet p.g.a. barnefødsel i dølgsmål.

Likevel var kriminaliteten blant kvinnene stor både i det 17. og 180. århundre. Grunnen var at leiermål - samleie utenfor ekteskap - var en straffbar forseelse hvis det førte til besvangring. Straffen var dels å stå åpenbart skrifte i kirken, dels bøter på 12 rdr. for mannen og 6 for kvinnen. I 1767 ble offentlig skrifte avskaffet og erstattet med 8 dager på vann og brød eller etter søknad å betale 10 rdr. for å fritas.

Prinsipielt var begge parter i en leiermålssak hjemfallen til straff, men mannen slapp ofte. Han hadde flere lovlige måter å unngå lovens lange arm på. Han kunne sverge seg fri med to menedsmenn. En klokker fra Fetsund benyttet seg av dette da han - muligens uskyldig - ble utlagt som barnefar. På den måten kom han seg unna både kirkens disiplin og leiermålsbot. Barnefaren slapp også straff dersom han var soldat og det var hans første leiermål. Var det derimot en gjentatt forseelse, ble han stilt for krigsrett og unndratt sivile rettsforføyninger. Halvparten av de oppgitte barnefedrene i

Fet var militære i perioden 1717 - 1767. Mannen hadde også større muligheter for å flytte fra straffen, mens kvinnen p.g.a. barnet var mindre mobil. Mot slutten av århundret forekom det imidlertid i Fet en rekke barnedåper av uektefødte hvis mødre hørte hjemme i andre bygder. I noen av tilfellene fulgte barnefaren moren og de ga seg ut for å være gifte, i andre tilfeller oppga moen at mannen var død. Men uten pass fra presten i hjemmesognet kom de ingen vei med sogneprestene Egede og Ottesen. Barna ble ført inn i dåpsboken for uektefødte, og som sådanne har de vel også blitt betraktet av bygdefolk flest.

Leiermålsbøtene var harde både for menn og kvinner. For en tjenestekar betydde en bot på 12 rdr. ca. tre års lønn på begynnelsen av 1700-tallet. Ei tjenestejente måtte ha lagt seg opp to årslønninger. Få hadde midler til slike utlegg hvis de ikke kunne støtte seg på familien.

Ser i på den sosiale status for de 70 kvinnene som sto åpenbart skrifte for leiermålforseelse i Fet i tidsrommet 1717 - 1767, var 55 tjenestejenter, 4 husmannsdøtre, 2 husmannsenker, 1 gift med en husmann og 2 gårdbrukerdøtre. 6 kvinner kan vi ikke finne sosial status for. De kan derfor også være fra gårdbrukerkår.

14 av tjenestejentene vei vi sikkert var fra husmannskår. Siden det sjelden ble oppgitt mer enn farsnavn foruten fornavnet, er det umulig å fastslå bakgrunnen for de andre 41 tjenestejentene uten å bruke familie er konstitusjonsmetoden eller evt. kilder utenom kirkebøkene. Vi må likevel kunne slå fast at barselkvinnene uten ektemenn i overveiende grad var i lavstasusposisjon.

Blant de 70 oppgitte barnefedrene dominerte også tjenestekarene, men også for dem er det vanskelig uten videre å fastslå sosial bakgrunn. Som gruppe stod likevel barnefedrene noe høyere sosialt enn de ugifte mødrene.

Til tross for det er det liten grunn til å tro at hverken fedre eller mødre hadde særlig stor betalingsevne når futen krevde leiermålsbøter. Gang på gang ble dette illustrert i tingbøkene: "Ole Skjelver begierte tingwidne ang. Siri Amundsdatter besovet og faaet barn hos ham 1717 er noger eigende bodernis betaling. Efter tilsvar hende er hun aldelis intet eigende til bodens betaling."

Hva gjorde man så? Den subsidiere straffen varierte en del. I 1702 ble en pike truet med gapestokk utenfor kirken tre søndager på rad "fra folk kommer.... og til de er gaaet derfra" dersom boten ikke ble betalt.

Mannen kunne risikere straffearbeid på jernverket i Hakadalen. Fra 1725 kom fengsel inn som subsidiær straff, men fremdeles var gapestokken et alternativ. Øvrigheten avgjorde i hvert enkelt tilfelle hva som skulle brukes når boten ikke kom inn. Futen hadde leiermålsbøtene som en del av lønna, og det var mulig å avtinge sakefallet med ham. I 1798 ble bøtene satt ytterligere ned, og i 812 ble de opphevet.

Presteenkene hadde også inntekter fra leiermålsbøter dersom besvangringen hadde foregått på Prestegården.

Sanksjonene mot leiermål var altså rent fiskale - høye bøter - dels moralistiske - offentlig skrifte og evt. gapestokk. Fengsel prøvde man å unngå fordi det ble for kostbart for samfunnet.

Helt opp til våre dager har det vært en skam å få barn uten å ha prestens velsigning. Kvinnen har båret denne byrden - mannens andel har forblitt skjult, unntatt for bidragsfogden. Men den offentlige forargelse var tyngre å bære på 1700-taller. Klarest ser vi det i kilder som omtaler ugifte mødre fra høyere sosiale lag. De ser ikke ut til å ha hatt særlig støtte fra sin egen familie. Sogneprest Christen Christensens datter ble narret av "den listige slange" i 1640-årene, og presten fortalte i et brev at han hadde tenkt å "forskyte" henne.

Kirkeboken fra Fet kan også gi streiflys over slike skjebner. I 1720 kom en høygravid kvinne til bygda som fortalte at hun het Barbara Sophie Hirsch, var datter av major Hirsch i Solør og gift med løytnant Bache, som hun oppga nøyaktig kompani og regiment for. Men det var likevel ikke så vel. Kvinnen viste seg å være datter av en kaptein på Hadeland og var slett ikke gift, og barnefaren var en tysk underoffiser som hun ikke kunne oppgi navnet på. Hjemme har hun enten ikke turt å være lenger, eller hun ble sendt vekk for å nedkomme på ukjent sted. Da fødselen var overstått, tok hun losji på Grønland, som den gang var en av forstedene til Kristiania der fattigfolk kunne slå seg ned.

Kapteinsdatteren fra Hadeland var ikke den eneste barselkvinnen som måtte reise bort. Stikkprøver fra kirkeboken viser at når en tjenestejente "kom i uløkka", var det liten hjelp å få fra husbondfolket. Av 20 ugifte barselkvinner fra Fet i årene 1717 - 1723 var det bare en tjenestejente som barslet på samme gård som unnfangelsen hadde funnet sted. 8 av de besvangrede fødte hjemme hos sine foreldre, men 6 av dem var hjemmeværende fra før. De som hadde forlatt redet, kunne altså ikke regne med særlig støtte fra foreldrene heller. 10 andre lå i barsel på en annen gård eller plass enn den de hadde tjent på. Den siste vet vi ikke hvor fødte - hun giftet seg med barnefaren, opplyser kirkeboken. - Det går an å få sikrere belegg for denne tendensen til å flytte mellom besvangring og fødsel ved å gå fram til 1767. Stikkprøven tyder imidlertid på at når husbondfolket på gården oppdaget at tjenestejenta var gravid, ble hun oppsagt fra tjenesten og måtte flytte på faredagen.

Ugifte mødre fra bondestand og høyere sosiale lag kunne ha sjanse til å klare seg økonomisk. Verre var det med tjenestejenter og husmannsdøtre. Moren hadde ikke mange valgmuligheter. Mange ganger ble barnet satt bort på legd. Men mange kvinner måtte rett og slett ta betlerstaven fatt med barnet på armen. I tingbøkene møter vi stadig den lakoniske bemerkning og barselkvinner som ikke hadde penger til leiermålsboten - "går omkring og tigger". Undersøkelser viser at uektefødte barn på 1700-tallet hadde mindre sjanser til å leve opp enn de som var født i ekteskap.

Inderster og enker

Egentlig var ikke inderstene en egen sosialgruppe. Betegnelsen dekker bare en boform. Inderstene hadde et langvarig leieforhold til sin bolig, omtrent som husmennene. På denne måten skilte de seg fra gruppen "losjerende". De hadde også egen husholdning. Men inderstene hadde aldri arbeidsplikt overfor den de leide boligen av.

Den tradisjonelle oppfatningen av inderstene er at de var gamle husmenn som måtte vike plassen, men likevel fikk husrom av sin tidligere husbonde. Det fantes noen slike inderster i Fet blant de riktig gamle mennene, men gruppen var atskillig mer heterogen. Den overveiende del av de mannlige inderster var gift og hadde familie med ett - tre barn. De fleste var dagleiere eller håndverkere. Skolelæreren hadde ofte inderststatus.

Den typiske inderst i vår periode var imidlertid kvinne. Hun bodde på en husmannsplass og "gikk i daglønn". Hun var aldri gift, men som regel enke. Mannen hadde vært husmann, håndverker eller dagleier. Den kvinnelige indersten var sjelden under 40 år og hadde ansvar for ett eller to barn. Ingen av dem hadde større barneflokk i husholdningen, og det er grunn til å tro at evt. eldre barn hadde måttet forlate moren, enten for å ta seg tjeneste, eller for å settes på legd da faren døde.

Den typiske inderstens daglønnarbeid er forskjellig fra dagleierens. Hun arbeidet på forskjellige gårder som sypike, veverske, bakstekone eller som hjelp når det var slaktestell.

Ikke alle enker ble inderster. Gårdbrukerkona slapp som regel det. Men hun også var i en vanskelig situasjon både sosialt og økonomisk. De fleste enkene giftet seg igjen dersom det var mulig. Andre måtte få lagverge.

Kvinner som forble enker er interessante. Her finner vi kvinner som oppnådde faktisk myndighetsstatus, om enn ikke i lovens forstand.

Det er særlig dem med ansvar for eiendom og forretning som har satt spor etter seg i kildene. Maren Stockflet, salig Anders Pedersens etterleverske, drev sagbruk på Fråstad og Ramstad etter mannens død. Hun hadde flere sagbruk i andre bygder, og bygde forretningen ut. Sørine Brandt sørget for både gårdsdrift og skatteforpliktelser fra Børgen etter at futen Jens Pedersen Holst var gått bort. Mindre fornemme gårdbrukerenker som Guri Garder og Ragnhild Tveiter måtte ordne opp med pløying og høsting, tiendebetaling og skyssplikt og ta seg av alle de små og store arbeidsoppgaver som vanligvis både mann og kone var felles om. I motsetning til bygdas andre kvinner ble de manntallsført og fikk sine navn i skattematriklene. Lagvergen ble bare en formalitet.

- Det er rimelig at det måtte være slik. Få, om noen lagverger hadde anledning til å konsentrere seg om sine myndlingers ve og vel. Men trelasthandel eller gårdsdrift krevet innsats på full tid. Enkene måtte derfor ta tøylene i egne hender dersom de og deres barn fortsatt skulle beholde sin tidligere økonomiske og sosiale status.

Føderådsfolk

Alderdommen var usikker når en ikke eide noe særlig. Leilendinger på 1600-tallet stod ofte oppført som brukere av en gård lenge etter at de hadde fylt 70. Hvis det ikke stod noen slektninger klare til å overta bygselen på gården, hadde de liten tid til å nyte sitt otium.

Leilendinger pleide derfor ofte å ordne det slik at når ett av barne giftet seg, ble den nybakte ektemannen medbruker å gården. Den gamle brukeren fravek halve bygsla og sørget for at sønnen, evt. svigersønnen ble medbruker. På den måten kunne han sikre sin egen alderdom og trygge etterkommernes levebrød.

Noen ganger sørget eieren av gården for at den gamle oppsitterens alderdom ble sikret. Da Kristoffer Gundersen Foss fik bygselbrev av sogneprest Egede på Bjørkefløtten, ble det tinglyst at bonden skulle la sine tilkommende svigerforeldre, gamle Nils Nilsen og hustru, som hadde brukt gården før, få bo der så lenge de levde.

Også på sjøleiergårdene hendte det ofte at oppsitterne trakk seg tilbake på samme måten. Men bøndene på slike gårder hadde større muligheter for å bestemme hvilke betingelser de skulle ha i alderdommen.

Få føderådsavtaler ble tinglyst. Både den eldre og yngre generasjon var vel forlikte, og det var ikke nødvendig å blande inn sorenskriveren. Det er mulig kontraktene som ble ført inn i pantebøkene på 1600- og 1700-tallet snarere var unntak fra det vanlige enn omvendt. Men det er disse kontraktene vi er henvist til for å si noe om kårskipnaden i Fet i denne tiden.

Kårkontrakter som oftest ble tinglyst i Fet var fletføringer. Det var en eldgammel institusjon som fantes også i middelalderen. Kontraktene gikk ut på at den gamle overlot mesteparten av alt han eide av løst og fast til en annen mot at vedkommende forsørget ham resten av livet. Ved fletføring ble man umyndig. Han som overtok underholdet, tok også over all gjeld, både den som allerede fantes og den som evt. kunne komme i fremtiden. Men siden fletførte var umyndig, måtte lagvergen i alle tilfeller undertegne dersom han skulle stifte gjeld, så det var ingen stor risiko forbundet med å påta seg et slikt ansvar.

Mange enslige trygget alderdommen ved å la seg fletføre, men det fantes også ektepar. Særlig kunne fletføring være en grei måte å ordne både alderdom og arv på dersom de gamle ikke hadde noen livsarvinger.

Aslak og Karen Hotveit var antakelig i en slik situasjon. De hadde blitt gamle og måtte avstå gården "til en annen". Nå ønsket de å inngi seg hos en god mann, og etter loven måtte de lagby dette, slik at evt. slektninger kunne melde sin interesse for fletføring. Men ingen følte seg fristet av tilbudet om å overta eiendommen deres, og i november 1740 innga Aslak og Karen seg til naboen, Erik Børgen.

På 1600- og 1700-tallet var det flest leilendinger som fletførte seg i Fet. Det forekom noen sjøleiere, men sjelden husmenn. Vi har imidlertid en inngivelseskontrakt fra 1784 som plassfolkene Even og Johanne på Langerud under Gran lot tinglyse. De innga seg til Evens søsterdatter. Hun skulle flytte til dem og underholde dem i deres livstid, het det, mot å bli enearving.

Det sies ikke noe i kontrakten om hvordan underholdet skulle være, eller hvilken eiendom Marte hadde utsikt til, men fletføringskontraktene spesifiserte oftest ikke slike forhold nærmere.

Vi ser at flerføringskontraktene var knyttet til person. Det fantes også kåravtaler som var heftelser på gården eller bruket. Det var de egentlige føderådskontraktene. Føderåd blir på Østlandet brukt i en videre betydning om alle typer kårytelser, men vi skal nå se nærmere på betydningen i snevrere forstand.

Fordi føderådet var en heftelse på gården, var det uavhengig av eier- eller brukerskifter. Føderådskontraktene var derfor spesifisert, slik at intet skulle gå på slump om f.eks. en utenfor den nærmeste familien skulle komme inn som oppsitter. Et eksempel på en slik kontrakt fra Jølsen skriver seg helt tilbake fra 1691. Jens Pedersen, bondelensmannen, overtok her hele gården, men moren Ingeborg Hansdatter skulle beholde hvilket kammer eller ildsted hun ville, få 2 kuer og holde 4 sauer. Hvert år skulle bonden så, høste og oppbevare 2 tønner havre, 1 kvarter bygg og 2 settinger linfrø.

Denne kontrakten var en motytelse til eiendomsoverdragelsen. Det var vanlig at føderådskontraktene ble inngått i forbindelse med brukerskifte på gården.

Sjøleierne kunne gå en trygg alderdom i møte. Leilendingene klarte også stort sett å ordne seg godt. Blant husmenn var derimot føderåd en sjeldenhet. Vi vet lite om hvordan det gikk med gamle ugifte tjenestekarer og håndverkere. Var det de gamle fra de laveste sosiale lag som måtte se en alderdom som almisselemmer i møte?

Den første sosialomsorgen.

Blant klagene over dagleiersystemet hørtes ofte at det var årsak til fattigdom, tiggeri og løsgjengeri. Futen på Nedre Romerike, Jonas Dedekam, foreslo i 1736 at ingen bondekarl under 25 år skulle tillates å gifte seg. "Slike folk skal minst ha forsynt seg med en plass å bo, for det en stor årsak til de mange betlere og fattige folk at unge drenger på 16, 18 eller 20 år, der ikke kan gjøre en sølle pinne, gifter seg uten å tenke på hva de skal leve av. Ja, det er slike giftermål som gir anledning til den uorden og usikkerhet som finnes blant tjenestefolk her i landet," sukket futen.

Men også usedelighet førte galt avsted, mente han. Derfor burde kvinner som lot seg besvangre av ungkarer under 25 år, stå i gapestokk ved siden av å betale de sedvanlige bøter. "På den måten unngås de mange løsgjengere og kvinnfolk som omløper til en byrde på bygdene med 1 á 2 små barn på armen".

Da fattigvesenet kom inn i ordnede former i begynnelsen av 1740-årene, var det i én klar hensikt: Man ville få bukt med løsgjengeri og betling. Folk som ikke ville arbeide, skulle settes i tukthus hvis det ikke nyttet med andre midler.

Det førte på den annen side til at også de verdige fattige - folk som virkelig trengte hjelp fordi de var syke og skrøpelige eller for gamle til at de kunne arbeide lenger, måtte dras omsorg for. Det ble opprettet lokale fattigkommisjoner - ofte kalt sognekommisjoner, over hele stiftet. I Fet kom kommisjonen i gang allerede i 1742, og det var ganske tidlig i forhold til de fleste andre bygdene.

Fattigstellet før 1742

Fattigfolk hadde det vært til alle tider i bygda. Men vi ser bare småglimt av dem før fattigkommisjonen trådte i arbeid. - Kan vi trekke noen linjer bakover i forhold til nyordningen fra 1742? Eller si noe om å hva som var nytt og hva som var gammelt i fattigforsorgen i de siste 60 årene av det 18.århundre.

La os først se på hvordan bygda innrettet seg overfor dem som ble kalt uverdige fattige. Det var fattige som lå folk til byrde p.g.a. sitt moralske forfall.

Mye tyder på at det allerede før 1742 fantes en organisert institusjon i bygda som kunne ta seg av løsgjengere og uønskede individer, nemlig stodderfogden eller bygdevekteren. Hans oppgave var å se til at bare de som hørte hjemme i bygda fikk fattighjelp, og at en unngikk tigging.

Lars svenske på Kinn, en svensk desertør som var med på drapet av tre svenske kvinner ved Fure på Svindal i 1716, hadde denne oppgaven i bygda. Det var nok en av grunnene til at han fór så nidkjært fram mot de svenske kvinnene under krigen. Senere ser vi at Elias bygdevekter raskt kom på fattigkassas lønningsliste. Det kan tyde på at han var stodderfogd også før forordningen om en slik kom i 1741.

Det kan ikke med bakgrunn i så få kilder sies om bydevekteren var en institusjon før i 1742 i Fet. Sikkert er det likevel av de gangene det fantes en slik i bygda, måtte løsgjengere og tiggere passe seg for ikke å bli jaget herfra.

Hva så med de verdige fattige? På 1700-tallet hadde det blitt så mange flere av dem.

Mens leilendingsbøndene som regel klarte å sørge for sine eldre slektninger, var det mye verre for den nye husmannsstanden. Var husmannen selv gift og satt på en plass, kunne det kanskje bli en råd med å forsørge de gamle foreldrene. Var de derimot ugifte tjenestefolk, ble det straks vanskeligere. Fordi det hadde blitt skapt en ny underklasse i bygda, hadde det også blitt større usikkerhet for at flere falt av lasset og ble liggende andre til byrde.

Organiseringen av dette fattigstellet var heller ikke ny i Fet i 1742. Over hele Romerike hadde fattige blitt satt på legd fra lang tid tilbake. Hvordan dette ble organisert tidligere, vet vi ikke mye om. Vi kan gå ut fra at legdslemmene ble fordelt på nye legder hvert år, men hvor mange gårder hver legd omfattet, kan vi ikke se før etter 1742. Vi skal derfor komme tilbake til dette.

På gårdene fikk legdslemmene mat og husrom. Til gjengjeld måtte de arbeide for husverten så langt de evnet og rakk. De husarme, som hadde et sted å bo, men ikke noe å leve av, fikk bidrag av kirketavlen, et brett eller en pose som ble båret rundt i kirken under gudstjenesten for å samle inn almisser.

Fattigkassa

Det nye i 1742, var at fattigkassa nå fikk et fast fundament. Husmenn med jord og tjenestekarer skulle hvert år gi et bidrag til fattigstellet på 8 sk., mens tjenestejentene slapp med 4. Fattigskatten lå gjennom hele det 18. århundre på rundt 30 rdr. tilsammen, og var som regel den største inntektsposten i fattigkassa. Det ble ellers forventet at andre tegnet seg i en gavebok for et årlig bidrag til fattigvesenet. Likevel var det lenge sjelden andre enn sognepresten som frivillig ga en gave til fattigkassa på denne måten. Særlig var det irriterende at trelasthandlerne fra Kristiania, som eide store eiendommer i Fet og hadde mange fattige i sin tjeneste ikke tegnet seg for noe beløp. I 1766 vedtok sognekommisjonen at gaveboken skulle presenteres alle bygdas proprietærer, slik at de kunne tegne seg for en årlig gave. Framstøtet fikk intet resultat. I 1767 ville derfor ingen av dem som bodde i sognet innskrive seg for noe. Denne holdningen tærte raskt på kassebeholdningen, som stort sett var god (se kurve). I 773 måtte sogneprest Peder Egede gjøre "stiftets høye øvrighet) oppmerksom på hvordan det lå an.

Etter denne henvendelsen kom det hvert år inn en gave på 6 - 7 rdr. fra sageierne i Kristiania.

Mer ufrivillige gaver kunne også komme fattigkassa til gode. Det dreide seg om bøter. Men dette var naturlig nok en varierende og høyst uviss inntektskilde.

Hva ble så fattigkassa brukt til?. Noen av behovene hos de husarme får vi et innblikk i ved å se på utgiftsregnskapet for et tilfeldig valgt år - 1763.

Fattig-Cassens indtægti aaret 1763:

Beholdning fra forrige aar 1762

Efter Gave-bogen for 1763

Efter mandtallet af husmænd og tienestefolk for 1763 som er indkommet i Cassen

Cassens indtægt for 1763 med beholdning for 1762 bliver saa sum

Fattig-Cassens udgift aar 1763:

Fattig-Cassens contigent til tugthuset

Legdslemmerne, og andre fattige i præstegieldet som tid efter anden have nydt hielp af Cassen i aar 1763, ere efterskrevne Svend Norvig

Boel Erichsdr. Strømshagen

Enken Thore Torkieldsdr. Barnekes

Torsten Monkerud og qvinde

Ole Flaen i Rellingen, var længde syg, faaet

Johannes Byehagen (NB havde mistet sin kone)

Legslem Barbro Andersdr

Enken Siri Larsdr. Holen

Henrich Carlsruds vanføre Søn

Margrethe Tolerud til sig selv, og hendes besovede drs. barns bergravelse

Jens Aaslien til Løberg Nielses begravelse

Hans Trolle

Jon Nygaards syge kone

Ammund Gulhaugen for sin fattigdom

Enken Siri Foss

Anne Falkeberg

Til graveren Jon Gatas begravelse

Jon Rødbekken til hielp i sin fattigdom

Lars Damen og skrøbelige qvinde

Ragne Amundsdr. Narvestad

Dend skrøbelige Ole Fredrichsen

Enken Ragnhild Holtet

Rønnau Olsdr. Gulhaugen

Gamle Anna i Præstegaarden

Dend fattige pige Gunild Nielsdr. som jeg af barmhiertighed tog i huset til klæder og skoe

Til kurve-binder Ole Halvorsens begravelse

Ragnhild Hæstehagen til hendes drs. uægte barns begravelse

Rønnau Barbøl til hielp til sine fattige børn

Ingield Hansdr. Haukibak

Else Knatten

Margrethe Saga dend yngre til hendes børn

Iver Smedstad Grinden, som med hustrue er gammel og skrøbelig

Husmand Siver Buret til sin skrøbelige kone

Gunhild Torstensdr. Teyen

Osmund Tomterhagen

Gyri Jacobsdr. Svelaasen

Udgivet 1763 - Summa

45 rdr 2 mk 3 s

17 rdr 1 mk

30 rdr 1 mk

_____________

93 rdr 3 s

1 rdr 2 mk 8 s

 

3 rdr

2 mk

1 rdr 1 mk

1 rdr

1 rdr

2 mk

3 mk

2 mk

2 mk

1 rdr 1 mk 16 s

3 mk

1 rdr 3 mk

1 mk

3 mk

2 mk 8 s

3 mk 12 s

1 rdr 1 mk

1 rdr

1 rdr 16 s

1 mk 8 s

1 rdr 1 mk

16 s

3 mk 8 s

2 rdr

2 rdr 2 mk

1 rdr 1 m 1 rdr 16 s

1 rdr 1 mk

1 mk 8 s

1 mk

2 mk

3 mk

1 rdr

1 rdr 8 s

3 mk

2 mk

____________

35 rdr 2 mk 23 s

Presten førte regnskapet. Det er derfor betegnede at bortsett fra Svend Norvig var det bare Anne i Prestegården og Gunhild Nilsdatter, som presten hadde tatt seg av, som fikk bidrag på 2 rdr. eller mer. På den annen side pleide sognepresten å gi 10 rdr. hvert år til fattigvesenet.

Noen legdslemmer fikk bidrag fra fattigkassa i tillegg til legden. Vi vet lite om hvordan legdene var ordnet ført 1742, men en god del av ordningen som finnes i Fet må ha vært tradisjonell.

På legd

I Fet var det tunge legder i forhold til for eksempel i Smålenene. De største gårdene måtte av og til påta seg å underholde mer enn ett legdslem i et helt år. Antallet voksne legdslemmer lå mellom 40 og 60 år. De fleste lemmene slapp å gå fra gård til gård dersom det var flere om å underholde dem. De bodde på et sted. De andre gårdene i legden ga så tilskudd til deres underhold i form av korn eller penger.

I 1747 nevnes en rekke legdslemmer av denne typen. Særlig ofte ser vi at husmenn som var gift og hadde kona i live fikk slike tilskudd. Lars Hestehagan fikk f.eks. tilskudd fra Ole Faller og Einar Blesa. Hver ga 2 tn. havre og 1 rdr.. Lars og kona fikk fremdeles bo i Hestehagan. Det samme gjaldt Åse Kvernstuen (vi vet ikke hvilken Kvernstuplass det gjelder). Hun var antakelig enke og fikk tilsammen 3 tønner havre fra Gudmund og Arne Råsåk. Samme år ser vi også at Gudbrand Sørli fikk i legd 4 rdr. fra fattigkassa.

Vare- eller pengelegden i Fet kunne altså være en blanding av bidrag fra fattigkassa, bidrag fra legdspliktige bønder og vanlig legd.

I Fet ble også foreldreløse barn ført inn i legdene. Dette var i strid med forordningen om fattigvesenet fra 1740-årene, som påla å sette slike barn til oppfostring. Barnelegden må derfor ha vært hevdvunnen skikk i bygda.

Nå kan det godt tenkes at de fleste barn i legd var på ett sted hele tiden og således reelt satt til oppfostring. Når dette likevel ble legdsført kunne det være for at fosterforeldrene skulle slippe ihvertfall noe av legdsforpliktelsene som eller ville ha falt på dem. Likevel er det klart at noen barn ble satt i vanlig legd. I 1742 ble det gitt et bidrag fra fattigkassa til enken Åse Skjelver og to av hennes barn. De to andre skulle ha legd, sies det i regnskapet.

Den 11. januar hvert år ble det holdt møte i sognekommisjonen, som besto av sognepresten i Fet og Rælingen, futen og prosten i Nedre Romerike. Dette møtet var åpent for alle, og her ble legdene fordelt. Fordelingen ble ført inn i protokollen fra til 1749. Etter den tid fikk hvert legdslem papir på den legden de skulle ha i året som kom. De første 8 årene med offentlig fattigstell får vi dermed godt innblikk i hvem som kom på legd.

For det meste var de voksne legdslemmene gamle, utslitte folk. Husmannsenkene dominerte fullstendig. Når de hadde mistet ektemannen, ikke hadde barn som kunne ta hånd om dem og ikke lenger kunne tenke på gjengifte, satt de utrygt på plassene. De kunne regne med å gå på legd resten av livet hvis de ikke kunne bli inderster. Også for mennenes vedkommende - de få som fantes - er det helt klart at de utelukkende kom fra husmanns-, tjener- eller arbeidskår. Derimot er det ikke mulig å si noe om bakgrunnen for barna i legd. Det som er mest markant ved legdslemmene, er at kvinnene her var tallmessig overlegne. For hvert mannlige voksne legdslem i årene 1742 til 1749 gikk det 4 voksne kvinner! (Se diagram 24.2).

Et fattigvesen så billig som mulig?

Fattigstellet i Fet endret seg lite i løpet av 1700-årene. Inntekts- og utgiftssiden holdt seg stort sett på samme nivå, til tross for betydelig prisstigning.

Behovet for bidrag fra fattigkassa må ha blitt større opp mot århundreskiftet, men resulterte ikke i generelle tiltak. Bare en gang gikk fattigkommisjonen til en ekstraordinær bevilgning. I 1782 hadde fattigvesenets høye direksjon i stiftet besluttet at beholdningen i kassa i Fet skulle gis fattige husmenn, inderster og enker som hverken kunne så eller høste, og følgelig ikke hadde noe å oppholde seg med dette tunge år. Fattigkommisjonen syntes likevel ikke de kunne bruke mer enn 40 rdr., som ble fordelt på 22 bidrag.

En ordning som ikke ble noe av, var et eget spinnehus. Tanken bak dette var at de fattige skulle bo og arbeide her og på den måten skaffe midler til sitt opphold. I 1790-årene ble det derfor faktisk kjøpt inn et hus som ble fraktet til Sundhagan. Her ble tømmeret liggende i en haug. Til slutt ble det solgt på auksjon for en billig penge. Lensmann Peder Nerdrum hadde hatt lyst å by på auksjonen, men syntes ikke han kunne p.g.a. sin stilling. Han søkte derfor etterpå om å få kjøpe tømmeret og forhøyet budet med 1 rdr.

Fra mange hold har det vært pekt på at fattigstellet på 1700-tallet var en innretning med sikte på å hjelpe de mest nødstilte til å holde hodet over vannet. Fordi bøndene var i flertall i fattigkommisjonen, kunne de vise en bevisst sparepolitikk. - Dette synet har mye for seg, men det bør modifiseres noe.

Ser vi på kurven over inntekter, utgifter og kassebeholdning fra fattigprotokollen i Fet, viser den at beholdningen stort sett lå over det som trengtes for å kunne gi nødvendige forskudd. Men den har noen farlige fallende kurver i enkelte år. Dette var år med presteskifter, dessuten år da plankeadelens bidrag til fattigkassa sviktet. Det var derfor grunn til å være forsiktig med betrodde midler.

Dertil bør der has in mente at bygdas største rikdom - trelasten - ble trukket ut av Fet. Det samme gjaldt mange andre bygder. Plankeadelen i Kristiania var utrolig rik, men klarte altså ikke å avse mer enn 6 - 7 rdr. til de fattige i bygda.

Bøndene i Fet var nok velstående sett i forhold til de fattige. Men det var ofte en skjør velstand som noen vanskelige år kunne velte, og når en tenker på hva de virkelige rike ga til fattigstellet, er det kanskje ikke så underlig at andre også holdt penger mest mulig tilbake.

Ansvaret for de nødstilte var lite utviklet på 1700-tallet. Standsforskjellen - rike og fattige - var ledd i Guds ordning. Man skulle nok hjelpe sin neste. Men den som stelte seg slik at han var avhengig av andres almisser, hadde selv ansvaret, selv om han var veldig trengende. Det var bakgrunnen for myndighetenes finansiering av fattigstellet. Den gruppen som satt dårligst i det og hadde størst sjanse til å havne på fattigkassa, skulle også bære den økonomiske byrden. Fattigstellet var en slags forsikring for husmenn og tjenestefolk, og derfor måtte de betale den faste fattigskatten.


Oppdatert 8. oktober 1998  Lokalhistorisk Ressurssenter Fet