Kongsvingerbanen elektrifiseres 15. juni 1951
"Pappa sa det"! Den nesten åtte år gamle Wigo fortale hva hans
far hadde sagt kvelden før. Den noen måneder yngre kameraten,
Reidar, så litt skeptisk men forventningsfull ut. Ingen av dem var
helt sikker på hvordan et blomstersmykket lokomotiv så ut, men
noe helt spesielt måtte det være.
De sto sammen med en liten gruppe barn og voksne ved jernbaneovergangen nær
Isakbekken og ventet på det første elektriske toget på
Kongsvingerbanen som snart skulle komme.
Toget skulle komme fra Lillestrøm, men guttene kikket for sikkerhets skyld utover mot Jernbrua ved Tuen. De var lokalkjente på denne strekningen. Ofte gikk de langs linna ut til Jernbrua for å fiske. Det var bedre å gå langs linna enn gjennom Borgenskauen. Det eneste problemet var trallemannen. Noen av kameratene sa trollemannen. Wigo var ikke helt sikker på hva som var riktig, men skummel, det var han der han kom tråkkende på sin dressin med rødt flagg viftende på siden. Da var det bare å komme seg ned skråningen, gjennom et hull i gjerdet og inn i skogen.
Det var ikke noe som skjedde utover mot Tuen heller, så guttene kikket bort på gamle Fjeldstad som sto med en stor plakat på en stang. Wigo stavet seg gjennom teksten. "Vi vil ha stoppested her", sto det. Guttene var ikke interessert. De syntes de reiste ofte nok med Kongsvingerbanen allikevel. Det var sukkerrasjonering i landet, og alle reiste til Sverige for å kjøpe sukker. Barn i jernbanefamilier hadde fribillett på jernbanen og ble ofte invitert med på en Sverige-tur til Chalottenberg. Hvis de ble med, fikk de en kjærlighet-på-pinne eller 'Klubba' som man sa i Sverige. Den hadde røde og hvite striper og smakte ganske godt. Med dette ekstra 'familiemedlemmet' kunne de voksne kjøpe 10 kg sukker ekstra med hjem til Norge.De første gangene var det gøy med Sverige-turer, men de ble kjedelige etter hvert.
Ingenting skjedde! Ikke noe tog å se. Guttene ble utolmodige og begynte å lete etter kullklumper i gresset. Noen ganger, hvis de lekte på linna og toget kom, kastet fyrbøteren på damplokomotivet kullbiter etter dem. De måtte være veldig dårlige til å kaste, mente Wigo, for kullklumpene landet alltid langt unna. Guttene forsøkte å finne igjen disse
kullklumpene. De laget fin sort røyk på bålet når guttene lekte indianere. Ypperlig røyk til signalbål. En gang hadde Wigo fått lov til å være med på lok'et helt til Challottenberg. Onkel Ragnar var fyrbøter på Femmer'n og skuffet kull inn i det store hullet ved siden av lokføreren. Onkel Ragnar tok en skuffe med kull, lokføreren åpnet døren til ovnen med en stang og kullene ble kastet inn. Lokføreren snudde aldri hodet mot ovndøren. Han så fremover hele tiden. Tenk om han glemte å åpne døren en gang! Men det gjorde han ikke, og snart var de fremme i Charlottenberg.
Wigo hadde som snarest vært borte ved skinnegangen og lagt øret nedtil, og han ropte til de andre at han hørte noe. Han ble øyeblikkelig ropt tilbake av moren som sto med lillesøster Beate på armen. Toget kommer! Toget kommer! Alle snudde hodet i retning mot Lillestrøm. En liten lyd i skinnegangen ble stadig sterkere og fortalte at toget kom. En liten grønn prikk ble større og større og ble til et elektrisk lokomotiv. "Det er en El 5 eller EL 8," forkynte Wigo. Hans far arbeidet med elektriske lok. Blomstersmykket? Guttene sto med øynene på stilker og stirret mot lokomotivet som kom nærmere og nærmere. Foran på det grønnmalte lokomotivet kunne de nå se en smal stripe med blomster som strakte seg litt bakover langs sidene på maskinen. Kanskje var det mer blomster på vognene? Hver vogn ble gransket nøye der de suste forbi. Kanskje bak? Guttene så etter toget der det tordnet videre ut mot Tuen. Ingen blomster bak på toget heller? Wigo svelget av skuffelse. De voksne hadde alt begynt å rusle hjemover. Guttene fulgte slukøret etter. "Det var fint," sa Wigo prøvende. "Mmm", mumlet Reidar og så dyster ut.
---------------------------------------------------