|
Ulven - fryktet og forhatt |
Ulven har tilhørt den nordiske fauna i årtusener. Ingen andre villdyr har gjennom sin historie vært så forhatt og forfulgt av mennesket. Det har alltid vært noe mystisk og uforutsigbart med ulven, og ingen dyr setter slike følelser i gang hos folk, følelser som preges av mye tro og overtro. Frykten for det gråbrune, raggete dyret ble i gamle dager innprentet barna fra fødselen av. At frykten for ulv fremdeles lever så sterkt blant folk, skyldes nok at det finnes en overveldende mengde myter, sagn, fortellinger og eventyr om dens overnaturlige egenskaper, som fortsatt er med på å forverre vår oppfatning.
Ulven hadde mange navn. I norrøn tid ble den ofte beundret for sine egenskaper,
og Ulv var et vanlig mannsnavn man gjerne tok. Senere ble man opptatt av dens angrep på husdyra og kalte den varg, som betyr fredløs. Skrubb betyr at den er mager. I eldre tider trodde man også at det var farlig å kalle den ved sitt riktige navn og ga den dekknavnet, gråbein. Bare et blikk fra dyret kunne være skjebnesvangert, og den som blikket traff, ble stiv. Troen på varulv (mennesket i ulveham) holdt seg til langt ut på 1800-tallet. Frykten for ulv var nok langt sterkere enn de faktiske forhold skulle tilsi. Her i landet finnes det egentlig svært få beretninger om at ulv skal ha drept mennesker. De legender og sagn som finnes, har alle noe overnaturlig over seg. Blant annet lot ulven alltid høyrehånden ligge igjen, etter å ha forsynt seg. Men en frisk ulv har egentlig en sterk medfødt redsel for mennesket, og det foreligger ikke dokumenterte tilfeller fra nyere tid om at ulv skal ha drept mennesker.
I motsetning til bjørnen, vekker ulvens utseende og framferd ofte avsky hos folk. Den har en grå-gul-brun, lurvete pels, og i sin energisparende fremdrift, glir den av gårde i jevnt trav med lavt hengende hale. Øynene er skråstilte slik at den får et lurende uttrykk, mens blikket er årvåkent og intelligent. Den er svært forsiktig, og den omtales ofte som feig fordi den jager i flokk. Med et slikt utseende og egenskaper framstår den som en villmarkens kjeltring, alt i menneskenes øyne selvsagt. Sannheten er vel at det er et meget veltilpasset dyr til sine oppgaver, med meget høy intelligens og med sosiale instinkter og systemer som bare overgås av mennesker. Ulveflokken er bygget opp etter en bestemt rangorden, med klar fordeling av oppgavene. En av dens viktige egenskaper er evnen til å samarbeide. Den er familiekjær og monogam, og flokken tar seg av avkommet på en måte om ikke står tilbake for noen annen høyerestående art. Dette er jo trekk som har mye til felles med menneskelig adferd og samfunnsorganisering, og har sikkert bidratt til vårt ambivalente forhold til dyret. Den er rett og slett for intelligent, for lik oss selv, og det har vel intet dyr rett til å være.
Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen.