 |
|
På 1700 og 1800-tallet var ulven tallrik i hele Norge, antagelig flere tusentalls dyr. Ulvetider har gjennom århundrene vekslet med perioder med lite ulv. Etter sagn og synlige minner å dømme, var det mye ulv i grenseskogene på Østlandet og Värmland fram til midten av forrige århundre. Bestanden gikk kraftig tilbake fram mot århundreskiftet, hovedsakelig som følge av hard jakt og forfølgelse.
En stor ulveperiode i første halvdel av 1700-tallet falt sammen med avlingssvikt i jordbruket og hungersnød, og ulven fikk skylden for mye i denne perioden. De mest utrolige ulvemyter ble oppfattet som sannhet.
I 1840-60 årene var det også en stor ulveperiode.
Men gråbeintiden var nok en stor prøvelse for folk. Det streifet store flokker med sultne gråbein over Romeriksbygdene, og i år med mangel på vinterføde, kunne ulven ofte komme nær husene og vise seg for menneskene. Ofte tok gråbeinen gårdshundene og stakk til skogs med. Det ble brukt pigghalsband på hundene, men til liten hjelp.
Før i tiden hadde ofte ulveflokkene fast tilholdssted vinterstid på de store torvmosene langs Hølandselva, og på iskalde, stjerneklare vinternetter hørtes ulvenes langtrukne ul fra Liermosen.
Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen.