Menneskenes syn på rovdyrene

I gamle dager var det alltid et prinsipp å drepe såkalte skadelige dyrearter, så fort man fikk sjansen til det. Det var den alminnelige oppfatning blant folk helt opp til våre dager at udyr måtte utryddes, og det kom også til uttrykk i landets lover. I 1730-åra ble det for første gang innført skuddpremie på ulv og bjørn. Rovdyrbekjempelsen ble vurdert positivt av folk flest. Det var viktig å beskytte husdyra, og det ble også sett på som en stor sportsprestasjon å nedlegge et større rovdyr. I tidligere tider var de store rovdyra direkte konkurrenter til mennesket i kampen for å overleve. Rovdyrangrep på husdyr kunne føre til økonomisk ruin og sult for de som ble rammet. Det skal heller ikke legges skjul på at det med fangst og jordbrukskulturen utviklet seg et temmelig inngrodd rovdyrhat. Spesielt i skogbygdene, hvor folk flest levde tett innpå en natur med tallrike rovdyr og hvor jakt og fangst var en viktig del av livsgrunnlaget. Folketradisjonen er da også fullt av myter, sagn og fortellinger som har forsterket folks negative syn på disse dyra, historier som har sittet hardt i den norske folkesjela helt opp til våre dager.

Rovdyrene utryddes

På 1850-60-tallet ble det utviklet raskere og sikrere skytevåpen og mer avanserte fellesystemer for fangst av ville dyr. Det var også krise i jordbruket, og den sterkt økende befolkningen på landsbygda manglet jord og arbeide. Mange utvandret til Amerika. I slike tider var nok konkurransen med de store rovdyra om det matnyttige viltet i skogene, og rovdyras sporadiske herjinger blant buskapen, til sterk irritasjon blant folk. I tiårene fram mot århundreskiftet ble det satt i gang en voldsom utryddelsesjakt. Ulven var i Aurskog- og Hølandskogene lenge etter at bjørnen forsvant, men ved 1800-tallets slutt var det bare enkelte etterlevere igjen av den store rovdyrstammen.

Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen.


Oppdatert 15. oktober 1999 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet