Bjørnen - en godslig gubbe?

Til tross for at bjørnen historisk sett har langt flere menneskeliv på samvittigheten enn ulven, ble den mest regnet for en godslig bestefar. Den kunne nok brumme litt, men ble stort sett ansett som ufarlig. Fra gammelt av ble den sett på med beundring og respekt, det viser ordtaket om "ti manns styrke og tolv manns vett". I folketradisjonen framstår den ofte som en godmodig skikkelse som blir lurt av ulven eller reven. Dens utseende og evne til å gå på bakbeina, at den er glad i søtsaker og er delvis vegetarianer, gir den mange menneskelige trekk som gjør den lettere for oss å like.

Ennå så sent som i 1860-årene, tasset det en og annen bamse rundt i grenseskogene på våre trakter, men så ble den så godt som borte. Historiene om den gikk på folkemunne langt ut i vårt århundre, og noe har etter hvert blitt nedtegnet. Hva som er sagn, myte og faktiske hendelser er vanskelig å skille.

1740-årene var en hard hungersperiode og folk tok varsel av merkelige hendelser i omgivelsene sine. Høsten 1739 kom to bjørner i slagsmål på en rugbråte tilhørende gården Åmodt på Setskogen. Den ene bjørnen slo den andre i hjel og spiste opp sin artsfelle. Dette satt søkk i folk, og gamle vise mennesker begynte å spå hungersnød og elendighet. Det sies at både oberstløytnant Fremmen på Fosser gård og oppsitterne på Åmodt var vitne til hendelsen, så det er ingen grunn til å tvile på at den har funnet sted.

Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen.