Bjørnefortellinger

I boka "Rovdyrjegere på Romerike" er det nevnt en rekke beretninger om dyktige finnejegere i Langlia og Øisjøen på Mangenskogene, og om Kristian i Trosterud som brente halm på et åkerstykke om høsten, da bjørnen dukket opp på jordet. Kristian hadde heldigvis flintbørsa si for hånden og ga bjørnen en ladning så den ble liggende i ei renne. Kristian strøk inn i stua og hentet skolestøtta (ei jernstang som grytene hang i) fra peismuren, og den slo han i hjel bjørnen med. Jokkum Mangen slo gras på Mangenkollen en sommerdag i 1826, da han fikk se ei binne med to unger. Utpå kvelden ville ikke binna høre mer av bråket hans og kom mot han. Mannen tok dekning bak ei furu, og da binna slo, tok han godt tak i labbene på begge sider av furua og holdt fast til folk kom og skaut den. Anders Netmangen på Nes-siden fikk skadeskutt en bjørn med flintblåsbørsa si, og bjørnen gikk til angrep. "Pass meg Flink", ropte han til bikkja som beit seg fast i bjørneragget, men fikk seg et stygt slag av bjørnelabben så det ene øye datt ut. Anders fikk satt ny perle i børsa, og skuddet sprengte hodet på bjørnen i det den beit av børsepipa. Da sa'n Anders: "Nå sker du få røyke på pipa mi og nå sker du få att for at du slo ut æue på'n Flink". Det er nok en del overdrivelser i disse historiene, men opprinnelsen kan være ekte nok.

Joel Morttjernet forteller til Indre om Moskaugkara som på slutten av 1800-tallet felte ei gran i ei maurtue opp i Djupdalen. Fra maurtua bykset det fram en bjørn. Karene fikk hentet børsene sine og løp etter bjørnen. Faren skaut først, men bommet. Så fyrte en av sønnene på, men da kom bjørnen etter dem. "Nå for de ha farvel da gutter, nå tar bjørnen meg", sa faren. Da fikk den andre sønnen skutt, og traff bjørnen i frambeinet. De fikk da forsprang på bjørnen som fulgte dem helt den til stuedøra. Andreas Heyerdahl ble budsendt, og det ble organisert jakt. De fant den skadeskutte bjørnen igjen på Bjørnemyra. "Se opp, så skal du få ei blåbær", sa Heyerdahl'n og tente fyr på kruttet i munnladningsbørsa. Bjørnen ble hengende på et vindfall.

Folkeminne nedtegnelser av Johan Ørjasæter fra Setskog forteller om sin festefar, Nils Graverholt, som skaut en bjørn på Ulvesundtangen ved Fleskevannet i 1830-40 åra. Gamle Graverholt'n hadde fått seg ny hest. Den gamle ble slaktet og lagt som åte på østsida av vannet. Sjøl lå han på andre sida og ventet til bjørnen kom, og skaut den på åtet. Det var en god sikkerhetsforanstaltning å legge seg slik at en hadde vann mellom seg og bjørnen. Hvis den ble skadeskutt, var den ikke til å spøke med.

Johan Bådal fortalte om oldemora si på Pynten som ble slått ned av en bjørn. Mens den holdt på med å sparke opp en grav i bakken spilte kona død. Hun hadde hørt at det var best å ligge livløs i slike tilfeller, ellers kunne bjørnen begynne å slå og bite igjen. Da graven var ferdig, la bjørnen kona nedi og sparka mose over. Så ruslet den inn i skogen. Da den var borte, reiste kona seg opp og kom seg hjem med egen hjelp.

I 1904 ble den siste bjørnen felt i Akershus

Den siste bjørnen som er felt til nå i Setskog, ble skutt av Thorvald Heyerdahl under en større jakt på fjellveien mellom Kongtorp og Kolstad våren 1839. Det var ei binne med to unger. Ungene var skutt tidligere på våren av far og to sønner fra plassen Fet under Auten. Binna var nokså arg og hadde angrepet mannen som hadde søkt tilflukt på en stor stein i Fosserskogen, "Bjørnestein". Bjørnen prøvde å komme etter, men klarte det ikke. Den siste fellingen av bjørn i Akershus var i 1904 av Odilon Haneborg på Øsken, men det framgår ikke om det skjedde i Høland.

Hentet fra artikkel i Indre Akershus Blad 3/1 1992, av Svein Evensen og Øivind Eriksen (tegning)