Vidar Amundsen har etter intervju med feiermester Edmund Lundgreen skrevet denne beretningen.

"Tre generasjoner med svart arbeid"

- feiermester Edmund Lundgreen forteller.

Edmund er bosatt i Gansdalen. Det har han gjort lenge nå. I flere år drev han egen kiosk på fritida, et kjent og kjært samlingssted i Øvredalen. Alle vet hvem Edmund Lundgreen er og selv er han på nikk med de fleste

Edmund ble født 15. januar 1925 i Rælingen. Her bodde han i seks år før familien flyttet til Balnes i Fet. Barneflokken bestod av 4 gutter og ei jente. Edmunds bestefar, Johan, var feiermester i Skedsmo. Han hadde 6 barn. Tre av sønnene fulgte farens forspor og ble med årene feiermestere i:

 

Fet og Rælingen - Karl Albert Lundgreen
Kristiansand - Adolf Lundgreen
Drammen - Eugen Lundgreen

37 Lundgreenske feiere

Karl Albert var Edmunds far. Han fortalte at det på en tid befant seg ikke mindre enn 37 Lundgreenske feiere om på forskjellige steder i Norge. Navnene kunne nok være forskjellig, men de hadde alle samme opphav.

Faren ble ansatt som feiermester i Fet og Rælingen i 1919. Han syklet rundt omkring på bygdene og tilbød sine tjenester. Det var ingen lov den gang som påbød feiing. Det var penger å spare for huseieren hver gang han kunne sende feieren av garde igjen. Brannsikkerheten kom nok enkelte ganger i annen rekke. To kommuner ble derfor for lite å leve av.  En tid hadde han også all feiing i  Høland og fikk dermed anledning til å ansette to feiersvenner. På disse Hølandsturene var faren borte hele uka. Feieren hadde nemlig hevd på både kost og losji bortover på gardene den gang. Som regel ble han anvist sengeplass på kjøkkenet. Her begynte de som regel å romstere ved 4-tida om morgenen, så det var aldri noen fare for at han skulle forsove seg!

Edmund begynte i lære hos sin far ved årsskiftet 1941/42. Han skulle feie i Fet. Han husker ikke hvor stor betalingen var, men han fikk en prosentdel av det han arbeidet inn. Resten gikk til feiermesteren. I 1945 ble faren ansatt som feiermester i Lørenskog. Edmund fulgte derfor med ham dit. På denne tida var det allerede organisert tvungen feiing i denne kommunen, og dette var gjort så dugelig at alle piper skulle feies ikke mindre enn fem ganger i året. Samme året overtok, broren, Torbjørn feiingen i Fet kommune.

Tok seg frem på sykkel

I all slags vær tok Edmund seg fram på sykkel. For ikke å fryse seg fordervet om vinteren, hadde han aviser innenfor klærne. Dette var jo like etter krigen så det var ikke bare å stikke innom nærmeste forretning å kjøpe det man hadde behov for. Han husket enda snø, sludd, is, holkeføre og ikke minst veier som mange ganger var dårlig brøytet. Det fantes ingen bestemmelser som påla huseieren stigehold verken på bakken eller taket. Stigene var et kapittel for seg selv. De lå ofte ute og ble utsatt for vær og vind. Noen var for korte og andre utrolig lange og svært tunge å "baskes med" for en mann.  Skjult råte var kanskje det farligste. Da var det fort gjort å falle ned og slå seg fordervet dersom man var slurvete eller ikke tenkte seg for.

Stige på taket var det så å si ingen som hadde. De få som fantes kunne med tiden bli råtne og livsfarlige å gå i. Det krevde også god balanse å balansere på mønepannene. Lå de rolige var det greit nok, men det hendte at mønekammen var for høy, slik at de rugget på seg. Da skulle man vite hvor neste trinn skulle settes.

Kan ikke ha høydeskrekk

En feier kan ikke ha høydeskrekk. Både i og utenfor jobben har Edmund måtte utføre luftige oppdrag som andre har kviet seg for. Best husker han kanskje i dag de høyde fabrikkpipene på Fjellhamar Bruk som det oppstod gjennomgående sprekker i, slik at de kunne rase sammen. En måte å unngå slik katastrofe på, var at de fikk påsatt utvendige båndringer av metall. Da Edmund og faren skulle gjøre jobben, ble de heist opp ved hjelp av tau og taljer. Som regel stod de på hver sin planke,  på her sin side av pipa og holdt seg fast i tauverket som best de kunne. Det var da en fordel at de som stod på bakken dro samtidig og like langt hver gang, slik at planken ikke ble altfor skjev under oppturen. En kjent bedriftsleder fikk ved en anledning se en slik "bandlegging" fra sitt kontorvindu. Han kom stupende ut og stoppet arbeidet øyeblikkelig under henvisning til at dette var alt for risikabelt. "Gå inn på kontoret ditt og dra ned rullgardina", var svaret han fikk av faren.

I den første tiden Edmund feiet på Lørenskog arbeidet han etter følgende takster:

- hus på en etasje uten kjeller -  kr.1,00
- hus på en etasje med kjeller -  kr.1,25
- hus med to fulle etasjer         -  kr.1,50

Bordhytter og sosialklientell

På Turmannskogen ble det før krigen bygget mange bordhytter av sosialklientell som ofte mer eller mindre frivillig kom flyttende fra Oslo. Standarden var gjennomgående elendig. Flere steder var det kun ovnsrør og kloakkrør som utgjorde pipa. Brannfarlig var de derfor i aller høyeste grad.

På forlangende måtte feieren også gjøre ren ovnene hos folk. Dette fikk han ekstra betalt for. Edmund måtte derfor sette seg inn i konstruksjonen og oppbyggingen av alle forskjellige ovnstyper - både gamle og nye. Viste mann ikke hvordan ovnene "så ut innvendig",  hadde man ingen mulighet til å gjøre en tilfredstillende jobb når det skulle feies.

Feierredskaper

Da Edmund syklet rundt på Lørenskog hadde han følgende redskaper med seg på sykkelen:

- kreis, lodd, vekt 3 - 3,5 kg. Til loddet var det festet en kost. Denne kunne byttes ut til forskjellige dimensjoner alt ettersom hvor stor pipa var. (Fra 4 x 4 tommer til  38 cm x 48 cm.)
- feierline,
varierende lengde, men ikke over 15 meter.
- kraffel,
skulderskrape. Denne var ovalt formet slik at den kunne bæres på skulderen. Den ene siden av kraffelsen var forsynt med et hakk og ble benyttet til å åpne sot- og feierluker med. Feieren gikk alltid med kraffelen på seg. Uten den følte han seg ikke påkledd.
- halvpisk,
kost ca. 1,5 meter lang, kostene kan skiftes ut til forskjellige diametre, laget av Sandvigenstål.
- langpisk,
kost ca. 5 meter lang, kostene kan skiftes ut til forskjellige diametre, laget av Sandvigenstål.
- klappenser,
en forholdsvis kort kost som benyttes ved feiing av ovner med flere kammer.
- ovnsrake,
en ca. 4 x 10 cm rake i den ene enden, kost i den andre, lengde ca. 1,20 m, skaft av kopper. Brukes til feiing av vanlige ovner og mindre oljefyrer.
- leddraker, 
brukes til feiing av sot- og luftekanaler, lengde opp til 5 meter, (1-metersledd med gangjern).

Lange arbeidsdager

Edmund holdt lange arbeidsdager. Opptil 30 piper kunne han ha fart over før han ga seg for kvelden. "Hadde året vært en uke lenger, ville jeg alene ha klart å feie alle pipene i Lørenskog 5 ganger" Hans far - feiermesteren, hadde kommunal lønn på 1000 kroner i året. I tillegg fikk han også betalt for å være sunnhetsbetjent i Lørenskog. For de tusen kronene måtte han imidlertid forplikte seg til å feie alle "kommunale piper". Siden det var nokså mange av disse på den tiden, gikk vel vinninga opp i spinninga til slutt? Da var det godt å ha en svenn som både var arbeidsvillig og flink.

Den første stigepipa

Den første stigepipa Edmund gikk, var i huset til Fet og Rælingen Sparebank i Fetsund. Huset eksisterer enda, men er ombygget nå til det ugjenkjennelige . En stigepipe kan ikke rengjøres forsvarlig på annen måte enn at den må stiges (gåes) innvendig. Edmund var 17 år den gangen. Selvfølgelig følte han stor spenning, men han var ikke redd.

Innvendig målte pipa 48 x 48 cm. Den var helt rett og hadde ingen form for trinn eller avsatser hvor man kunne klamre seg fast. Høyden var 10 - 12 meter. "Den går du lett", sa faren. Edmund vill at han skulle klatre etter, men det ville ikke feiermesteren høre tale om. - Du er så sprek så. Jeg går ut på gårdsplassen og venter på deg der til du kommer opp over pipetoppen.
- Gå hjørneimellom.... og husk: "Det ene benet med toa i det ene hjørnet og hælen med det andre benet i det andre hjørnet. Press begge armene mot pipeveggen slik at de blir sittende fast, dra bena etter deg, løsne på armene og reis deg opp".

Edmund klatret inn gjennom sotluka i kjelleren. Han hadde med seg skulderskrapa og en lime. Limen var av bjørkeris og ble laget av en mann i Gansdalen. Edmund husker ikke nå hva han het, men denne karen klarte ikke av en eller annen merkelig grunn å uttale navnet Lundgreen. Han snakket derfor alltid om feiermester Grumli.

Edmund sleit forferdelig de første meterne, men ble allikevel overrasket over hvor fort han lærte seg knepene. Inne i pipa rådde det totale mørke. Det var sot og støv overalt. På veien oppover fjernet han belegget på to sider i pipestokken.  De to andre tok han på nedturen. Sotluka ned i kjelleren stod på gløtt, slik at det var god oppdrift. Den lette sota forsvant oppover i pipa - den tyngre falt ned. Til beskyttelse mot de verste støvplagene, hadde han på seg en såkalt langlue. Den hadde hans mor laget av stoffet fra en sukkersekk. Lua målte ca. 20 x 50 cm og ble dyttet ned i halslinningen foran og lagt som et forkle over nakken og nedover skuldrene. Edmund fikk ingen kvelningsfornemmelser. Ordet klaustrofobi var heller ikke oppfunnet den gangen. Da han vel var kommet over pipetoppen følte han en stor lettelse idet han vinket ned til faren. "Nå var det gjort". I dag har Arbeidsmiljøloven satt en stopper for denne måten å feie på. Stigpipene er etter hvert blitt borte. I Gansdalen er det så vidt vites 4 igjen, nemlig på Gan, Søndre Bye, Tunnerud og Svindal Nordre.

Svenneprøven

I 1955 gikk Edmund opp til svenneprøven i Lillestrøm.  I den såkalte prøvenemnda satt feiermester Tor Andreas Jensen fra Lillestrøm kommune, feiermester Ener Sørli fra Skedsmo kommune og en svenn fra Oslo feiervesen. Sistnevnte var bosatt i Lillestrøm.

Prøven gikk over tre dager. Første dag skulle han i prøvenemndas påsyn lage alle redskapene han skulle bruke i sitt daglige virke. Videre måtte læregutten vise at han kunne spleise liner og "sette øye" i hver ende av dem. Inne i hvert "øye" skulle det igjen også settes en kause.

Kausa var av metall og skulle settes inn i "øyet". I "øye" ble det benyttet sjakkel som forbant lina kreisen (kosten). Dette hadde med slitasje å gjøre. Dårlige liner var livsfarlige for feieren.

Dag to gikk med tilpraktisk feiing av en vanlig pipe. I tillegg var det den gang også krav om at lærlingen måtte stige enn pipe. Edmund fikk i oppdrag å ta seg opp gjennom fabrikkpipa hos baker Grønnby i Sørumsgata. Den var omlag 15 meter høy, 4-kantet (48 X 48 cm) i første etasje, 8-kantet på loftet og konisk sylinderformet fra taket og mot toppen. Det siste stykket ble derfor forferdelig trangt.

Under oppstigningen merket Edmund at noe galt var fatt. Trekken i pipa ble plutselig borte. Han dro i seg store mengder sot og det ble varmere og varmere jo nærmere toppen han kom. Da han vel var nede igjen lå det så mye sot i pipebunnen at han måtte skyve den framfor seg med kroppen for å komme ut. 
"Forarbeide til feiing" var også en del av prøven. Heldigvis hadde Edmund lagt rikelig med sekker foran feieluka før han begynte oppstigningen, slik at han unngikk å få sot på gulvet. Slurv her ville sensorene aldri ha tålt.

I ettertid fikk han høre at feiersvennen som satt i prøvenemnda hadde uttalt til de andre: "Men han skal få svette". Det var også han som på ren jævelskap hadde stengt feieluka. Edmund ville ikke fortelle hva denne mannen het, men episoden er vanskelig å glemme.

Edmund skulle også feie den største fyrkjelen som den gang var å oppdrive i hele Lillestrøm. Kjelen var på 90 m2 heteflate. Den skulle også tegnes gjennomskåret og virkemåten måtte forklares.

Under feiing av fyrkjelen gikk feiermester Jensen fram og tilbake på gulvet og fulgte med. Plutselig henvendte han seg til lærergutten og sa: "Feie er en ting. Sleike er en annen". Trolig syntes han at Edmund gikk for grundig til verks. Den tredje og siste prøvedagen bestod i en muntlig prøve i Brann- og Bygningsloven, vedrørende piper og ildsteder, samt at han måtte konstruere en gjennomskåret tegning av det siste ildstedet han hadde feiet. Tidligere hadde Edmund gjennomgått et NKS-kurs i perspektiv- og konstruksjonstegning. Dette kom godt med nå.

Edmund fikk sitt fagbrev:

- Forarbeide: Tilfredstillende bestått
- Teori:  Tilfredstillende bestått
- Praktisk:  Bestått

Da han i ettertid spurte prøvenemnda om grunnen til at han kun hadde fått "bestått" i den praktiske delen, fikk han til svar at dette hadde han ikke noen som helst krav på å få vite.

Lang arbeidsdag i Skedsmo kommune

Edmund fikk også en lang arbeidsdag i Skedsmo kommune. I 1970 ble han feiermester og selv formann i prøvenemnda for feiere på Nedre Romerike. Her var han leder i 16 år inntil den delen ble overtatt av Norges Brannskole. I sin tid var han også med og stiftet Nedre Romerike Feiersvenners Forening. For han gikk av med pensjon, administrerte han 9 feiere i Skedsmo. Tiden gikk med til branntilsyn, godkjenning av ildsteder, føring av feierprotokoller og kartoteker. I tillegg ble det med årene en rekke nye lover og forskrifter som sjefen måtte sette seg inn i. Samfunnet ble mer og mer komplisert på mange måter. For å holde tritt med utviklingen var han innom Norges Brannskole hvor han gikk et kurs i lagring av det verktøy som feiervesenet benyttet. På samme sted gjorde han seg også grundig kjent med de nyeste bestemmelsene innen brann- og bygningsloven. Ved Kverner Bruk gikk han et såkalt Jøtul-kurs hvor han lærte blant annet å montere petroleumsovner. Edmund gjennomgikk også " Esso Oljefyrings brevkurs". Her var han innom følgende emner: 

1)
2) 
3)
4)
5)
6)
7) 
Fyringsolje og forstøvning
Forbrenning og fyringsøkonomi
Automatikk
Installasjon
Sentralvarmeanlegg
Måling av fyringsøkonomi
Feilsøking

Omkring 1980 fikk Edmund tilbud om å bli lærer på Norges Brannskole. Han skulle undervise på Feierkursene. Han takket imidlertid nei

Falt ned to ganger.

Å gå gjennom et langt feierliv uten å ha falt ned en eller flere ganger hører vel til sjeldenheten. Edmund var også utsatt for et par ulykker. I 1947 ramlet han ned fra et tak og slo munnen mot en jernrist slik at han mistet og delvis ødela i alt fem fortenner. En gang løsnet en lektestige slik at han både feieren og stigen rutsjet nedover. Denne gang landet Edmund på bena og kom fra det med er rift i den ene hånda etter å ha gjort noen akrobatiske øvelser i luften.

Feier med floss

Fra den dagen feiersvennen har avlagt prøven, får han anledning til å gå med flosshatt. Edmund benyttet seg aldri av dette. Han fant dette hodeplagget høyst upraktisk. De flosshattene som benyttes er heller ingen billige "feierkopier" , dersom noen skulle tro det. Nei, ekte saker skal det være... og prisen er der etter. Etter hva Edmund har hørt, begynte feieren å gå med floss for å unngå å bli revet opp av spiker som stakk ned gjennom takbordene. På mørke og trange loft så man jo ingen ting, men flosshatten "varslet" i tide. Flosshatten er utenpå trukket med et stoff av en helt spesiell beskaffenhet. Det er så tett at det kan bæres vann i den. Fra tid til annen kom Edmund over brukte flosshatter. Som regel fikk han dem i gave. Folk var jo opptatt av at feieren burde gå med floss! Av trekket laget han seg da noe som nærmest lignet på en alpelue. Denne ga god beskyttelse mot sot og tjære og holdt iallfall panna og håret rent.

Svart som feieren

"Svart som feieren" er det et uttrykk som sier. Det er kanskje ikke så mange som tenker over at svært få i virkeligheten er så ren som akkurat han. Iallfall må han bade hver dag. Da Edmund var unggutt bodde det ikke mindre en tre feiere heime hos han foreldre. Foruten faren og han selv hadde han også en bror, Torbjørn, som feiet. En annen bror, Ragnar, var ansatt som feierformann i Bærum. Da de kom heim om kvelden hadde mora alltid det varme vannet klart, og etter tur vasker de seg grundig i en balje inne på kjøkkenet. Og det var det da ikke alle som gjorde for 60 år siden...!

Helt ren var det allikevel umulig å bli. Sota trengte inn i porene. Da var det "å gå" på med kaustisk soda. Denne var overlegen alle de andre vaskemidler i gamle dager - iallfall til feierbruk.

Mange interesser

Edmund har hele sitt liv vært politisk interessert. Han har sittet i Fet kommunestyre i flere perioder for Arbeiderpartiet og hadde på det meste hele 16 politiske verv på en gang. I 17 år var han også styremedlem i Dalen Vannverk. Nå har han trappet, men ikke helt. Han er fremdeles medlem av viltnemnda og landbruksnemnda. På lokalplanet sitter han enda i styret for Øvredalen Vel. Det har han gjort i mange år nå.

Helsa har han fått beholde. Riktig nok hadde han litt problemer med pusten i noen år etter at han gikk av med pensjon, men dette har nå gitt seg helt. Ikke så rart kanskje at man blir litt "Lungetett" etter et så langt liv i sot og tjære.

Fra rikmannshjem til fattigstua

Gjennom en lang arbeidsdag som feier var Edmund innom alle hus og hjem både i Fet, Lørenskog og Skedsmo utallige ganger. Han så rikdommen hos noen og elendigheten hos andre. Hele spekteret har han vært innom. Jobben førte ham i kontakt med mennesker av alle samfunnslag - fattig og rik, låk og lærd. Han traff de som var "Høyt oppe" og de som framsto i sin dype fornedrelse. Betroelsene ble mange med årene, men disse vil han beholde for seg selv.

Edmund har aldri angret på sitt yrkesvalg. Det har vært både interessant og givende. De gode minnene er mange.

Noen 4. generasjon "Lundgreenske feiere" blir det imidlertid ikke her i Fet. Verken Edmunds eller broren Torbjørns etterkommere, har valgt dette yrket.


Oppdatert 10. juni 2000  Lokalhistorisk Ressurssenter Fet