Oddvar Kinn

Kilde: Hefte Akershus Energi 75 års jubileum

Oddvar Kinn startet som læregutt under sin far, bestyrer Theodor Kinn og overmontør Einar Volden i 1943. Han avsluttet sin lange arbeidsdag som driftsassistent i 1989. I mellomtiden hadde han skaffet seg fagbrev, ble først montør og avanserte så til overmontør. De tre karene hadde som felles oppgave å vedlikeholde et forfallent linjenett med så knappe ressurser som overhode mulig. Når stolper skulle skiftes ut, dro tømmerhuggere ut i de kommunale skogene i Fet og felte et passende antall trær. De ble barket og senere tørket før de uten impregnering ble satt i jorda.

Før strykejernet kom

- Da jeg startet ved elverket i 1943, var det ikke flere elektriske ovner i Fet enn jeg kunne telle på en hånd, minnes Kinn. Det var vanlig med et abonnement på 50 og 100 watt, strøm nok til to eller fire pærer på 25 watt. Da kunne folk kunne øke abonnementet til 250 watt var det stort fremskritt, for da kunne husmora bevilge seg elektrisk strykejern.

Elverkets første bil var en Pedalford. Deretter fikk bestyreren bilen til venstre på bildet. På trettitallet ble denne Forden byttet ut med bilen til høyre. Under krigen hadde Kinn bare 15 l bensin pr. mnd til disposisjon.

I en 39 modell Ford varevogn, lastet med alskens verktøy og utstyr, tøffet karene rundt i Fet og lappet sammen et nett som knapt nok hang oppe. Fra forsyningsnemnda fikk vi bevilget  15 liter bensin i måneden. Forden med sin 60 hk V-motor manglet fullstendig forståelse for sparsomhet med drivstoffet. Derfor holdt ikke bensinen så lenge. Om vinteren tok vi apostelens hester fatt eller brukte sparken, alt etter føreforholdene. Det hendte vi syklet, også på vintertid. Elverket plundret også for å få tak i sykler til oss. Når det skulle reises stolper, var gamle Svarten og Blakken gode å ty til. Ole Blegen var forresten fast tilbringer av stolper. Han kjørte dem helt til stolpehullet. Avstandene var lange. I det åpne landskapet langs Glomma blåste det kraftig. Utrivelig var det også når frostrøyken la seg på og iset ledningene. Verst var strekket over Glomma fra Finsnes og Falla over til Rovenlandet. En strekning på 500 meter. Ble snøen eller isen for tung, hendte det at hovedlinjen over elva røk, minnes Kinn.

Lengtet hjem til kaffekjelen

- Vi tok oss utpå med båter eller listet oss frem på dårlig is. Ingen av oss følte den store fornøyelsen i å klatre opp i den 40 meter høye masta for det lange høyspentstrekket. Vi gikk innvendig i masta. Et par meter fra toppen måtte vi klatre ut på traversene. Da nyttet det ikke å være svimmel. Det var ikke den triveligste plassen jeg visste om. Særlig når nordasnoen eller høststormene hylte rundt øra. Tankene gikk mang en gang hjem til kona Karin og kaffekjelen hennes. Hun satt hjemme som ulønnet telefonvakt og noterte når folk ringte om feil. Det er ikke alle som kjenner hennes oppofrende innsats for elverket, sier Oddvar.

Strekket fra Falla til Roven var det eneste over Glomma. Hele østre del av bygda og Sørumsand ble uten strøm når det var feil her. Årsaken til de fleste bruddene var dårlig bronsetråd. Det ble noe bedre da vi fikk kobbertråd med stålkjerne.

Heldigvis datt ingen ned fra masta eller andre elektriske innretninger, men det var nære på mange ganger. Farligst var det når stolpene var isete fra topp til bunn. Da måtte stolpeskoene melde pass. 

I stummende nattemørke, med bare oppladbar lommelykt, trasket karene milevis til fots langs linjene for å finne feil. Ofte alene.

- Jeg glemmer aldri en gang først i 50-årene da vik gikk langs linjen mot Midtskog. Plutselig skimtet jeg et dyr foran meg som skrek noe forferdelig. Jeg ble så redd at jeg klatret opp i en mast, og ropte på faren min. Han hørte selvfølgelig ikke noe. Etter en tid slapp jeg meg ned, og tok sjansen på å gå tilbake. Tror det var en grevling.

Da vi la om linjen til Skauen ved Åkrene, brukte vi hest for å kjøre ut tråden. Linjen skulle strekkes over en dal. Hesten gikk på med full fart opp en motbakke. Akkurat da hesten var på toppen, ble tråden for stram så den dro hesten bakover så den gikk på ryggen ned lia, minnes Oddvar.

Vipper og målere

- Under krigen ble jeg opplært til å kontrollere vipper og å måle anlegg. Defekte vipper ble reparert og satt opp. Det het seg at når en vippe var defekt, skulle det meldes fra til elverket, men så lenge strømmen fungerte, var det mange som "glemte" å si fra. Slik sett var inspeksjonen av stor verdi for elverket. Når de slo av venderen for å bruke motorkraft  i uthuset, brøt de strømmen til bolighuset. Det var et enten/eller system. I mange tilfeller fikset folk venderen slik at det lyste både inne og ute. Vi hadde trege og vanlige vipper. De trege kunne stilles slik at de ikke brøt strømmen øyeblikkelig. Hensikten var at strømmen ikke ble brutt når motoren startet. Motorer bruker som kjent mer strøm i startfasen. De vanlige vippene brøt sammen når abonnenten satte på mer kraft enn han hadde bestilt. Elverket hadde maksimalmålere som også var trege. De ble gjerne montert i snekkerverksteder og bedrifter. Elverket holdt en streng inkassolinje. Derfor var det svært få som fikk pengemålere. Den fullstendige overgang fra vippe til målesystemet skjedde midt på 50-tallet.

Mer mannskap

Etter som utviklingen skred frem etter krigen, trengte elverket mer folk og materiell. Verket kjøpte mer materiell og utstyr. Stolpene ble impregnert og varte lenger.

Om sommeren var det behov for tre mann ekstra til sesongarbeid. En av de første oppgaver etter krigen var å tilføre en tredje strømfase slik at landbruket kunne ta i bruk mer motorkraft. Industrien hadde fått det før. En annen storforbruker av strøm var den elektriske komfyren. Den første forsterkningen av høyspentnettet skjedde mellom Faller-Nerdrum- Fetsund. Linjen ble lagt om til 10 kilovolt. Midt i 50-årene ble den utvidet ytterligere til 17,5 kilovolt. Frem til 1954 skjedde mesteparten av utbyggingen på sommertid. Da var boligbyggingen også så smått kommet i gang. Verket ble stryket med tre helårsansatte slik at arbeid på linjene kunne utføres hele året. Av de tre var det en kontrollør og en overmontør.

I 1943 var det 28 transformatorer i Fet. I 1989 var det 220.

Lav spenning

- Vi hadde mange lavspentlinjer med mye dårlig spenning. 180 volt ble regnet for god spenning. Abonnentene ble snytt for 40 volt. Egentlig betalte abonnentene for mer energi enn de fikk. Strømmen ble aldri målt i watt slik vi gjør i dag, sier Kinn.

Fet elverk ble styrket da det ble lagt kabel over Glomma ved Lensene i 1952. Den ga muligheter for rundkjøring av strømmen.

I et skur ved Evenrud på Roven hadde Fet elverk målestasjon for strøm som ble levert til Sørumsand elverk. Der likte hakkespetten og ekornet seg også. Det hendte hakkespetten mørkla Sørumsand-området med sitt sterke nebb.

En ny lastebil i 1950-årene fikk stor betydning for frakt av materiell. Svingflak ble montert. På lastebilen ble det lesset stein og mye annet, og karene satt bak på sommer som vinter. Det største fremskrittet kom imidlertid i form av en varevogn. Det betydde at mannskapene kunne sitte under tak når de spiste. En Aladdin varmeovn var god å ha i denne bilen når det var 20 kuldegrader eller mer.

Nøyaktige kart

- Jeg hadde faren min som bestyrer, og det medførte at jeg følte større plikter til å stå på. Han forlangte mer av meg enn av de andre. Jeg kunne ikke klage. Far var sterkt opptatt av politikken. Derfor ble det tidlig lagt administrativt ansvar på meg, minnes Oddvar. Det var Oddvar som sto for planleggingsarbeidet av boligfeltene Løkenåsen, Løken terrasse, Hovind, Kvålefeltet, Nerdrum og Garderåsen. Han vet nøyaktig hvor kablene til alle feltene ligger. De er tegnet på kart.

Fet kommunale elverk hadde sitt første administrasjonslokale i det gamle herredshuset. Plassen ble snart for liten. Verket bygda da eget hus i tilknytning til Herredshuset. Det ble også for lite. Elverket kjøpte da Fetsund Meieri i slutten av 1970-årene. Men i handelen fulgte et større lager i den gamle bua/innkjøpslageret. Lageret ble snart for trangt slik at mer lagerlokaler ble leid på Ekebergs Industrieiendom på Roven.

Småglimt fra Fet elverks protokoller


Oppdatert 10. april 2000 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet