Litt om gårdens historie og omegnen før og etter utbyggingen til en lokal tettbebyggelse.
Den utviklingen som samfunnet vårt hele tida gjennomgår, forandrer mye på de bestående begreper. Små og godt etablerte samfunn utenfor kommunesentrene blir avfolket, mens andre steder plutselig er interessante som utviklingsområder og blir bebygd med beboelseshus og forretninger.
Dette har også skjedd i vår kommune. Gården Balnes (Ba`rnes på folkemunne) var den første gården i Fet som totalt ble parsellert ut til boligbygging. En regner med at gården har vært i bruk helt fra vikingtida – 800 til 1050 e. Kr. - og tilhørte Hovin inntil den ble egen gård. Navnet betyr antakelig Neset utved kanten, da ba`r/ba`l er det gamle ordet for kant eller egg.
Balnes var tidlig på 1800-tallet to gårder inntil disse ble kjøpt av lensmann Faye i 1866 og slått sammen til ett bruk. Allerede i 1612 ble en bruker av gården omtalt som lensmann, og etter at Faye kjøpte gården,ble den et sentralt sted for bygda. Den var bygdas lensmannsgård i mange år fra 1866, og senere huset gården banklokaler for Fet og Rælingen Sparebank inntil denne flyttet til Fetsund på 1920-tallet.
På denne tida var det mange hus plassert rundt gårdsplassen. I tillegg til et stort hovedhus med to fløybygninger var det en veslebygning, låve med fjøs og stabbur. I en av sidefløyene var det en tid arrestlokale, og veslebygningen ble etter hvert innredet og brukt til kontor og bestyrerbolig. I slutten av 1920-åra ble det her ført forhandlinger om å skille Fet og Rælingen som hittil hadde vært en kommune. Det ble til slutt enighet om dette, og fraskillelsen var et faktum i 1929. Les mer om dette i "Da Fet og Rælingen ble delt"
Gården grenser til Tien og Hovin. Strender mot Svelle og helt ned til Øya har gården hatt som felleseie med Nerdrum og Hovin inntil en utskiftning i 1860-åra gjorde at gården i stedet fikk området ned mot Merkja som vesentlig ble brukt til havnehage. Ved matrikkelreformen i 1886 fikk deler av Øya – som hørte til Christiania Tømmerdireksjon - og øydeler nederst på Øya som fra gammelt av også har tilhørt gården, samme gårdsnummer som Balnes.
På gården ble det dyrket korn og poteter. I tillegg til melkekuer og foringsokser var det alltid to hester på gården, og så lenge det ble brukt hester som trekkraft, var det mulig å bruke de til dels bratte jordene på Balnes til jordbruksformål. Men innmarken egnet seg ikke til mer moderne gårdsdrift, og det var en av årsakene til at Fet kommune på midten av 1950 tallet fikk spørsmål fra daværende eier om den var interessert i å kjøpe gården for utparsellering til boliger. Dessuten skulle eieren overta en gård ved Gjøvik og ønsket å flytte herfra. På den tida var det en ny tanke at hele gårdsbruk skulle nedbygges, og det var stor uenighet i bygdas formannskap og herredstyre om de skulle ta mot tilbudet. Men det endte med at kommunen kjøpte gården og satte i gang regulering av området.
Resultatet ble at det i løpet av noen år rundt 1960 ble bygget vel 90 nye boliger her. Balnes ble dermed det første stedet i Fet der den første samlede boligutbygging i kommunale regi fant sted. Tomtene var på ca 1000 kvm, og ble solgt til en pris av fra kr. 3.30 til 6.00 pr. kvm, avhengig av beliggenhet og tidspunkt for kjøpet.
Det ble avsatt grøntarealer som fortsatt skulle brukes av allmennheten, og det disse områdene kunne bli solgt for som byggetomter, ble innkalkulert i kvadratmeterprisene som tomtekjøperne måtte betale.
For de som allerede før utbyggingen bodde i området, ble det allikevel en stor omveltning. Friområder med trær og fjellknauser ble plutselig til inngjerdede hager, men stort sett var både de tidligere og de nye beboerne fornøyde med reguleringsplanen som ble utarbeidet.
Det som ikke var dyrkbar mark – utmarkanord for gården mellom veien Hamarbrusen og Merkja - Hammarsbrusen og Flaen, ble brukt som havnehage for dyra på gården, og der var det kuer, foringsokser og hester fra våren og til langt ut på høsten.
Merkja og strandlinjen rundt var inntil 1950-1960 åra et attraktivt friområde med vanndybde inntil et par meter, med båtplasser, bading og fisking helt til urenset kloakk fra bebyggelsen rundt vannet ødela denne idyllen med sin forurensning. Næringssalter i vannet har gjort at storr og gjeddegras etter hvert har gjort Merkja til et våtmarksområde innen naturreservatet. Selv om vi har mistet den tidligere bruksmåten, må vi glede oss over det utrolige fugle- og dyrelivet som har oppstått i området.
Den gamle bebyggelsen i området Foss under Balnes var en gammel plass fra tidlig på 1700- tallet. Antakelig er dette det nåværende stedet
Det er senere blitt bygd noen villaer på tomter som ble solgt enkeltvis langs riksveien og i Tomtabakken.
Mange av de gamle marknavnene kan fortsatt stedfestes med de veinavnene som ble valgt ved utbyggingen.
Merkja var et naturlig midtpunkt for både voksne og barn som bodde i Balnesområdet. Som tidligere nevnt var Merkja inntil 1950-åra forholdsvis dyp, inntil et par meter, og de fleste som bodde her hadde robåt. Et par motorbåter fantes også.
Tida i ”gamle dager” var til tross for små ressurser en fin tid å vokse opp. I fritida etter at lekser og andre pålagte oppgaver var utført, var vi utrolig oppfinnsomme når det gjaldt fritidssysler.
Hele sommeren var det et yrende badeliv her i Merkja, for der var det langgrunt og fint for ungene å bade. Hjemmesnekrete kajakker og gamle, gisne eiker var gjeve farkoster. Når de i ellevill lek ble fylt av vann og sank, lød det frydefulle hyl som satte støkk i engstelige foreldre. Men både voksne og barn hadde respekt for vannet, og det skjedde aldri noen alvorlig ulykke i området her.
Fisket i Merkja med garn, ”rysjuer” (ruser) og teiner foregikk tidlig på våren og seint på høsten. På grunn av bunnforholdene måtte fisket foregå mens det var kaldt i vannet, for ellers smakte det leire av fisken. Flere kilos tunge gjedder og gjørs og stor åbbor opptil halvkiloen var vanlig fiskefangst. Om våren kunne det der ute på vannet være en veldig fin opplevelse å høre på fuglesangen og se at naturen våknet etter vinterdvalen. Men senhøstes var det ofte utrivelig og kaldt når en skulle vekja garna mens det falt snøblandet regn, og nordavinden gjorde at bølgene på Merkja og ute på Svelle gikk skumhvite. Det var enklere og raskere med ”rysjuene” og teinene, for de kunne vi bare tømme fisken ut av. Deretter rodde vi raskest mulig i land, ofte blåfrosne og gjennomvåte. Men nå var tida kommet for å rense fisken, en jobb som ikke var så veldig morsom, men som måtte gjøres. Når så familien hadde spist nystekt fisk, og grisen hadde forsynt seg av vannets delikatesse, var det kalde vannet og nordavinden glemt, og tilbake i minnet var bare nok en trivelig fiskeøkt på Merkja.
En litt spesielt garnfiske var å ”jaga”. Ei vik ble avstengt med flere garn, og så rodde vi forsiktig innerst i vika. På vei utover mot garna plasket vi kraftig med årene og jaget fisken foran oss. Spesielt i gytetida var dette en effektiv måte å fange fisk på og som ofte ga store fangster.
Lystring (justring) med lystregaffel og lys foregikk om høsten, men da måtte det være vindstille og helt mørkt. Det var alltid to mann i båten. En sto bak og staket den forsiktig framover, og foran i båten sto han som holdt gaffelen og lyste ned i vannet med en kraftig karbidlampe eller batterilykt. Den fisken som fikk lysstrålen på seg, ble stående helt stille, og da måtte en raskt spidde den med gaffelen og få den opp av vannet. Dette var egentlig ikke en lovlig fiskemåte, men dette gjorde at det ble enda litt mer spennende.
Som vanlig på den tida ble alt tatt vare på, og fisken ble brukt til fiskesuppe og til fiskekaker. Ble fangstene for store til bruk i husholdningen – og det hendte ofte – ble fisken kokt og brukt til fòr til grendas griser og høner, som det sammen med kaniner fantes mange av helt opp mot 1950- åra. I Tomta hadde de også ku til i 1935, mens Brubak hadde kuer helt til i 1960-åra.
Etter at forurensningen reduserte fiskemengden, og gjorde at fisken ikke lenger var spiselig, ble det slutt på den matnyttige fiskingen i Merkja.
Ved Linnebrua var det stor aktivitet med stangfiske hver vår. Da spikket vi oss fiskestang av en grein fra et rognebærtre, og med litt hyssing, en flaskekork og en krok ble dette ei høvelig greie å fiske med. Da dro vi opp dusinvis av småfisk, som ruskule, åbbor, flir, mort og raufjøring. Hvis vi hadde fått lurt med oss en fyrstikkeske, lagde vi bål og stekte fangsten på spidd etter hvert som vi fikk den på land. Vi hadde grillfest på den tida også
Merkja var som nevnt ganske dyp. Tømmeret som ble hogd i skogene omkring her, ble kjørt ned til strandkantene inne ved Merkjebrua. Her ble det så buntet sammen og slept etter en slepebåt ut til Linnebrua. Etter sopping utenfor jernbanelinja ble tømmeret slept til Fetsund for videretransport utover Øyeren. Mens tømmeret lå ved Linnebrua var dette en gjev fiskeplass for oss da en mengde fisk samlet seg der hvor de fant mye larver og annet snadder.
Å ”slå laka” var noe en gjorde så snart isen om høsten la seg på Merkja. Vi lagde ei klubbe ved å kutte 20-25 cm av en trestokk med diameter på 15-20 cm. I denne ble det boret et hull og påsatt et skaft. Med denne innretningen gikk vi så på den blanke isen, som da var bare noen få centimeter tykk. Når vi så en fisk under isen, slo vi til med klubba, og fisken ble svimeslått. Så var det å lage hull i isen og få opp fisken. Dette kunne være gjedde, åbbor eller laka, og de kunne være ganske store, opptil et par kilo. Isen måtte være speilblank, og så tynn som mulig. Tanken på at isen kunne knekke og vi ville falle i vannet, var ofte like spennende som om vi ville få fisk
”Å løpe seier-is” var en spennende fritidsaktivitet før isen var sikker nok for at skøytene kunne brukes. Ved å løpe fort bortover isflaten kunne vi unngå å falle gjennom. I stedet bølget isen under oss, og det føltes som om vi løp oppå vannet. Ofte falt vi gjennom isen, men grunt vann under gjorde at å bli ”blaut på beina” var billig betaling for mye spennende moro. Hva mammaene våre sa da vi kom hjem, er en annen historie . .
Når isen ble sikker, fant vi fram skøytene, og Merkja ble i lang tid grendas skøytearena. Mange brukte også Svelles store isflate. En gang på den blanke Svelle-isen i klart måneskinn og med mange kuldegrader holdt det på å gå galt for meg og en kompis. Vi hadde stor fart da vi på våre lengdeløpsskøyter passerte Snogar`n – Stormgjerdet utenfor Øya – og trodde den blanke flaten foran oss var stålis. I siste liten fikk vi stoppet. Dampbåtdjupet, som vi kalte Nitelva langs Rælingslandet, var isfri på grunn av strømningene der. Kaldt vann og flere meters dybde kunne forårsaket en ulykke, men heldigvis også den gangen gikk det bra.
Snø på Merkja var ingen hindring for ungene her, for da stilte pappaer opp og måkte opp baner som så ble brukt av de mange framtidige skøyteess. Etter en tids trening ble det så arrangert konkurranser med premiering, og grendas mammaer og pappaer var både arrangører og publikum.
De mange skiløypene i omegnen ble mye brukt. Kongsrudløypa, som gikk helt opp til Kopperudtårnet innenfor Kongsrud, og Tientjernløypa ble om ettermiddagene og i helgene fylt opp av folk som satte pris på de fine områdene som lå like utenfor stuedøra. Både ungdommer og eldre tilbrakte mye av fritida om vintrene der, og med kakao og kaffe på termos og noe å bite i, ble det mange hyggelige stunder å tenke tilbake på.
Skibakker ble lagt mange steder på de bratte liene rundt Balnes. Kjensruddal`n syd for Balnes var for de litt eldre gutta, og der ble det avholdt konkurranser, mens bakken i nordhellingen omtrent der som Balnesveien 7 er nå, passet bedre for småtassene. En hoppbakke ble en vinter lagd i den store dumpa som nå er gjenfylt ved krysset Hovinåsveien-Riksveien. Kort tid etter at bakken var ferdig, brakk en gutt beinet der i et forsøk på å sette bakkerekord. Få dager etter brakk også en annen gutt beinet, og bakken ble derfor kalt Beinknekker`n. Stor fart og bratt unnarenn gjorde at bakken var vanskelig å hoppe i, og resultatet ble gråt og sengeligge for de to uheldige hopperne. Det var få som prøvde å sette bakkerekord etter disse to episodene
Vi brukte også Vinsnesbakken i lia mot Åkrenesletta (Åkresletta), Borgenbakken (Børjebakken) mellom Borgen og Smedsberg, og Roxrudbakken som lå øst for Bergerbekken (Bærjerbekken) mellom Sør- og Nord-Berger.
Det ble ofte arrangert store hopp- og langrennskonkurranser rundt om i distriktet. Det var hoppkonkurransene som var gjevest, og når Granlia i Fallerdalen og Ånnerudbakken i Gansdalen, og Stormyra, Strømskollen og Furukollen i Rælingen fikk besøk av datidens hoppkjendiser, prøvde vi alltid å komme oss dit. Å se disse på nært hold var en opplevelse, og i lang tid var det disse heltene vi prøvde å kopiere i våre noe kortere svev i de hjemlige bakkene.
Så var det aking i de mange akebakkene som naturlig lå der i de bratte liene. Her brukte vi fiskekjelker, svære doninger på brede meier. En gang holdt det på å gå galt. I måneskinn kom en diger kjelke fykende nedover bratthenget. På den satt det fire småtasser, den ene litt eldre og større enn de andre. Her var det om sommeren beitemark, og ”bobberne” så ikke piggtråden på gjerdet som gikk på tvers av bakken. I stor fart passerte kjelken under piggtråden, og det som hang igjen på gjerdet, var topplua til eldstemann. Litt lavere piggtråd, og han hadde blitt halshogd. Det kunne blitt en skjebnesvanger aketur.
På veiene brukte vi rattkjelker og sparkstøttinger. I ”gamle dager” da det var vanlig å bruke hest og slede, ble veiene sjelden gruset. De lå der, isete og glatte, og var datidens bob-baner. Hovinhøgda var mye brattere før den ble senket mange meter på toppen ved skolen. Rattkjelkene fikk en utrolig stor fart nedover, og ofte kjørte vi helt dit hvor Televerket senere bygde sitt anlegg. Var vi heldige, så hørte vi en hestebjelle langt i det fjerne og kunne vente til en bonde som var på vei mot Fetsund, kom kjørende. Da fikk vi som regel lov til å henge etter sleden opp til toppen av Hovinhøgda og slapp dermed den lange traskingen opp bakken. Men som regel måtte vi rusle den lange veien tilbake til toppen før vi igjen kunne sette utfor. I løpet av en ettermiddag kunne det bli mange turer opp og ned, men det var en utrolig spennende og fartsfylt lek vi der hadde.
En av vinterens store begivenheter var travkjøringen som Fet Travselskap i mange år arrangerte på Svelle . Her stilte bøndene fra hele Romerike opp med sine hester, og konkurrerte om de gjeve pokalene. Publikum strømmet til, og det var stor stemning, både på grunn av de mange spennende løpene, men også på grunn av medbrakt ”flaskefòr”, som for mange var en nødvendighet, for det var kalde vintrer den tida. Skarpskodde travere, men også vanlige arbeidshester gjorde hva de kunne for at eieren kunne hente en gjev premie og motta beundrende blikk fra sine konkurrenter.
Det jeg har skrevet, har vesentlig vært et ungt menneskes opplevelser. Det som den voksne del av befolkningen her som ellers i landet opplevde i disse åra inkludert ”de harde trettiåra” med arbeidsledighet og økonomiske vanskeligheter, er det vanskelig for den yngre generasjon å beskrive. Men de fleste klarte med stort pågangsmot og slit å beholde hus og hjem takket være stor nøysomhet og vilje, selv om det ofte så svært så mørkt ut.
Som i bygda og landet for øvrig gikk utviklingen i vårt område sakte framover. Det var alltid et godt samhold her. Av og til ble det bygd et nytt hus, og den nye familien ble ganske snart tatt opp i ”storfamilien”, og alle hjalp hverandre ved behov så godt det lot seg gjøre.
Alt det som skjedde i samfunnet vårt etter 1945, kunne i mange tilfeller tvinge fram fraflytting, men også skape behov for tilflytting. Da denne nye tida innhentet Balnes og Fossgrenda, var det noen av de som bodde her som var skeptiske til den nedbyggingen av gården som skulle foregå. Men stor tilpasningsevne hos alle og ønsket om et godt miljø har gjort at overgangen fra et lite bondesamfunn med få hus og til en tettbebyggelse har gått uten store problemer.
Over tredve år har nå gått siden innflytterne kom hit, og de tilførte området nye ideer og planer. Dette viser at dersom alle er innstilt på å samarbeide, vil en forandring som i utgangspunktet kunne bli sett på med skepsis, få et positivt utfall som alle er fornøyd med.
Bondegården Balnes forsvant. Vi fikk i stedet et hyggelig bomiljø som alle som bor her, er tydelig fornøyde med.
I forbindelse med utbyggingen av et nytt boligfelt forsvinner mye av stedets gamle egenart, og ofte er innflytterne interesserte i å få vite noe om det opprinnelige miljøet. Dette gjelder også flere av de som nå bor på Balnes-feltet, og som har ønsket å vite hvordan området så ut før utbyggingen ble gjennomført, og hvordan det var å bo her da.
Jeg er en av de få som er født og oppvokst her, og som fortsatt bor her, og det er grunnen til at jeg er blitt bedt om å fortelle noe av det jeg husker om Balnes og om Fossgreina. Emnet er stort, og det jeg har skrevet, vil bare være litt om lokalhistorien og glimt fra opplevelser som jeg minnes fra min barndom og ungdomstid før utbyggingen begynte. Hvordan den voksne del av befolkningen opplevde denne tida, er en annen historie.
Juli 2001. Åge Albertsen.
Oppdatert 4. april 2004 Lokalhistorisk Ressurssenter Fet