Øgardsgrenda i Åkrene

Noen historier om livet på gårdene Skauen, Øgarden og Karlse-Øgarden i gammel og nyere tid.

Fortalt av tidligere ordfører Alf Albertsen til Åge Albertsen.

 

Langt inne i tjukkeste skogen innenfor Borgen og Berger har det i uminnelige tider ligget et lite samfunn helt for seg selv. Historien om dette stedet kan følges tilbake til tida etter Svartedauen i 1349. Da overtok gården Vinsnes en av de gårdene i området som ble lagt øde etter denne katastrofen. Historikere har funnet ut at dette må være en gård i Øgardsgrenda innafor Nord-Berger. En liten gård som i middelalderen ble kalt "Berg i Åkre", er beskrevet i 1360-åra. Man er ganske sikker på at denne lå her, og at den senere ble kalt Dyrendal og nå Skauen. I 1680-åra var det navnet Dyrendal som ble brukt, og vi kan tidfeste den første bebyggelsen her til denne tida, for da bodde det en Rolf Larsen Dyrendal der, og han var født i 1640.

Det ble etter hvert tre gårder i denne grenda. I tillegg til Skauen var det gården Øgarn av Berger hvor det bodde folk fra 1780-åra, og på Karlse-Øgarn hvor de første beboerne kom i 1860-åra.

Det er i denne avsidesliggende grenda vi nå skal oppholde oss, og få høre om dagliglivets utfordringer, om problemer med å bo her inne i ødemarken, men også om de lyse sidene som et slikt samfunn kan tilby.

En bygdeborg, hva er det?

Fra dette stedet under Rudskulen med bygdeborgen er det at historier om dagliglivet i vår tid skal fortelles. Disse bygdeborgene ble bygget i folkevandringstida, ca 400 - 750 e.Kr. Bygdeborgen på Rudskulen var en del av et forsvarssystem for denne delen av Romerike, og fra Rudskulen er det utsikt til naboborgene Skansen i Skedsmo og Farshatten i Sørum.

Hvordan forholdene var i området her på denne tida, er det naturligvis vanskelig å sette seg inn i. At det var en bosetning her inne, og at skogen, jorda og vannene ga ernæringsgrunnlag for flere familier, er helt sikkert. Det var matvilt i skogene, fisk i vannene og næringsrik jordsmonn som gjorde at nyrydning var mulig for en bosetning.

Det gamle forsvarsstedet var fra naturens hånd godt tilrettelagt. Ser vi på fjellformasjonene, så er de mektige og steile. Den gang var den vestre del av borgen som i dag. Derimot er det å anta at den søndre del er blitt slakkere i terrenget ved at partiet gjennom århundrer sannsynligvis har rast ut og ned mot fjellfoten på grunn av issprengning. I de harde trettiåra var det mange som ved nødsarbeide tjente til en form for livsopphold her ved at de med pukkhammer satt og knuste stein ved denne fjellfoten; stein som snø og is gjennom årtier hadde sprengt løs fra fjellsiden. Fjellstrukturen er porøs slik at denne antakelsen synes å være riktig. Selve området og sider ved borgen som var sårbare, ble forsterket ved brystvern lagt opp av store steinblokker. Disse er så store at det er utrolig hvordan slike store enheter kan være fraktet dit med datidens hjelpemidler. Disse blokkene og selve brystvernets opprinnelige form er selv i dag i forbausende god forfatning.

Det finnes i dette brystvernet en åpning på et par meter som utenforstående kan ha problemer med å forstå, men forholdet er følgende: Ved skogavvikling på 1920-tallet på toppen av borgen var det nødvendig å lage denne åpningen for å få transportert tømmeret ut av området.

Området som borgen dekker, er ganske stort, og det ga sikkerhet for mange av de husstander som av forskjellige årsaker måtte søke trygghet her. Årsakene til disse oppholdene kunne vel være mange. Røvertokter var nok en av grunnene, og feider av ymse slag ble sannsynligvis ofte avgjort på en kort og brutal måte. Ikke alle hadde vel noen mulighet for å overleve disse uten å få hjelp der oppe på borgen.

Borgen fungerte antakelig ved at fastboende folk i området hadde ansvar for varsling når røvere og farlige folk var på ferde og ble oppdaget. Varslingen skjedde ved hjelp av røyk fra bål på fjelltoppene rundt om. En kan forestille seg at ved slike anledninger dro de bofaste raskeste vei hit til den sikkerhet som borgen ga. Via for eksempel Torgenrud i Skedsmo kunne gårdene evakueres med hele sine bølinger opp på Rudskulen, og ved en eventuell beleiring måtte de som var der, skaffe seg det nødvendige til livets opphold til folk og fe. Nordøst for selve borgen utenfor brystvernet var det beitemarker for dyra, og i samme området var det en vannforekomst som kunne brukes. I tillegg var det sannsynligvis en brønn inne i selve borgen, og det finnes fortsatt en stor grop der som kan minne om denne brønnen.

Opprinnelig har jeg trodd at borgen var et vern for Skedsmo mot Fet, men den oppfatningen holder nok ikke da det visstnok kan bevises at et mulig grense-forhold gikk lenger mot nord.

 

Hva har så skjedd her i vår nære fortid?

Vi går nå over til nyere tid slik jeg har opplevd den i det samme området. Jeg er født i Kristiania i 1920 og flyttet til Skauen i Åkrene i 1926. På den tida var det tre gårder som var i bruk her i Øgardsgrenda. Det bodde da 12 mennesker her som ernærte seg av disse gårdene. Til hjelp hadde de 6 hester, og i tillegg hadde de 20 kuer samt ungdyr, griser og høns.

Det ble for meg en voldsom overgang fra bylivet på Sagene i Kristiania, hvor dagene besto bl.a. av uskyldig lek i "gata vår" og av og til noe småkrangel i en fremmed bakgård. Min fordel framfor de andre gutta var at jeg hadde en far og bestefar som var sporvognførere, og dermed kunne få meg mang en gratistur med trikken i Kristianias gater. Fra dette hektiske bylivet med mange mennesker rundt meg ble jeg så plantet i et for meg ukjent miljø.

Det ble en tung og ensom overgang til den nye tiden i mitt unge liv. Fra et pulserende gateliv flyttet jeg til et hjem i enden av en lang og dårlig vei som vi sjøl måtte holde åpen vinterstid. Denne 5 kilometer lange veien fra Borgenbrua – til dels kjerrevei med djupe hjulspor - endte ved mitt nye hjem som var uten elektrisk lys og telefon, uten vannforsyning og hvor det var mangel på tidligere tilvante ting.

Min far er født i Åkrene, og hadde forlengst flyttet til Kristiania og tilpasset seg sitt arbeide og livet der da han satte kursen mot hjemlige trakter. I motsetning til min mor som var født i Kristiania, var det lettere for ham å gå inn i sitt nye yrke som bonde.

Fra byliv til landsens bondegutt

Min nye tilværelse hadde også sine lyse sider. Et gutts tanker kunne lett fare vill når en fikk boltre seg her oppe, og mitt sinn som 7-8 åring og oppover i alder har blitt satt på prøve mange ganger. Bygdeborgen sto der oppe på Rudskulen, høy og skremmende, og ofte dreide mine tanker seg om hva hensikten med denne hadde vært. Var det sant at folk måtte forsvare seg også den gang? Da jeg var 13-14 år, ble undersøkelsene rundt borgen kronet med hell. Bevisene fant jeg ikke på selve borgen, men ganske nær, nemlig på mitt eget hjemsted "Skauen". Spydspissen fra eldre jernalder og steinøksa fra yngre steinalder lå i jordet vårt ved foten av Rudskulen som borgen er anlagt på.

Er bevisene blitt liggende der etter kampen om tilværelsen? Eller har de sist vært brukt til nyttigere og fredeligere ting i det daglige liv, for eksempel felling av matnyttig vilt? Jeg vet ikke …………

En må innrette seg

Mitt første problem etter flyttingen fra Kristiania kunne blitt savnet av jevnaldrende som jeg kunne være sammen med, men jeg hadde oppdaget at det på nabogården Vestre Ødegård bodde en gutt på min alder. Han het Petter, og umiddelbart oppsto det et nært forhold mellom oss. I hele grunnskoletiden var vi uadskillelige, da vi begge var isolerte fra den øvrige del av skolekretsen på grunn av våre avsidesliggende hjem. Møtet med de øvrige elevene på Åkrene skole var en lei opplevelse, da vi begge på grunn av våre boforhold følte oss forlegne overfor det etablerte forhold mellom de andre elevene. Vi begge modnes etterhvert takket være den sosiale forståelse vi ble møtt med fra lærerhold på skolen, og fortsettelsen av skolegangen foregikk uten særlige problemer.

Som alle andre unger hadde også vi to et behov for å utvide kjennskapen om steder i nærheten hvor det tidligere hadde bodd folk, men som nå var fraflyttet og forsvunnet. Våre ekspedisjoner førte oss til steder som jeg senere har fått omtalt og lest om bl.a. i bygdebøker. Her kan jeg nevne: Finnbråtan, Holtløkka, Norddammen, Syddammen, Stubberud, Damjordet, Sagholen og Leirdal. Noen av stedene bar preg av tidligere bebyggelse i form av deler av grunnmurer og røyser, mens andre steder helt var overtatt av naturen. Fantasien førte oss århundrer tilbake i tida, og vi følte en form for nærvær med tidligere tider og det som hadde foregått der.

I tillegg til min kamerat på nabogården fikk jeg kontakt med en gutt på min alder som bodde ti minutters gange enda lenger inn i skogen over i Skedsmo. Han het Reidar og bodde på Søndre Kongsrud, en gård som lå i et område som ble kalt Magerheia. På den tida bar stedet navnet med rette. Vi måtte begge medvirke i det daglige gårdsarbeidet på våre hjemsteder, men så snart vi hadde noe fritid, søkte vi kontakt med hverandre

 

En liten gutt og en stor bakke

Vi hadde et sterkt forhold til naturen og særlig til fisking i de fiskerike skogstjernene både sommer og vinter. På vennskapelig vis var det alltid en viss form for konkurranse oss i mellom. Vi gikk mye på ski, og min kamerat var en kløpper til å komme seg raskt fram i skogen, liten som han var. Men en gang gikk det galt.

I enhver helling hadde vi laget skibakker, men disse ble for små for oss ettersom vi ble flinkere til å takle de utfordringene disse ga. Bak låven var det en bratt skråning. Tenk om vi kunne få lagd skibakke der! Det hadde vært noe til utfordring! Med hjelp fra en av mine onkler lagde vi så den aller største private skibakken vi inntil da hadde sett. Unnarennet – 8 til 10 meter langt – var uhyggelig bratt. Ovarennets lengde hadde ingen begrensning, vi kunne gå helt til skoggrensen oppe i lia. Vi jobbet hardt, og ut på ettermiddagen var bakken klar, og vi ble enige om at den måtte prøvehoppes med en gang. Vinter var det, og kaldt - og nesten mørkt. Men pytt, her skulle det hoppes. Kameraten min skulle som vanlig være prøveklut. Jeg ser ham for meg, der han tråkker seg oppover ovarennet. En liten guttepjokk med skinnlua – ei slik Oluf-lue med ørelapper – trukket godt nedover hodet og med den tjukke genseren stappet nedi en alt for stor nickers. Beksømstøvlene var tjoret fast i de to plankene som i den tida ble brukt både som hopp-, langrenn- og slalomski. Snart så vi ham bare som et svart omriss der oppe i lia. Uten tanke på framtida skriker han: "I farta" - og der kommer‘n. Skiene var nysmurte med tørrparafin og hadde en utrolig gli. Ørelappene som sto rett ut fra hodet hans, var det første vi så der han kom susende ut av vintermørket. Her skulle det satses. Som skutt ut av en kanon farer han mot hoppkanten, men den voldsomme kraften i frasparket gjør at han som en skadeskutt kråke passerte unnarennet, som med denne farten var alt for kort. Prøvehoppet endte katastrofalt over fallgrensen på sletta, for straks etter nedslaget slo han salto og forsvant inn i en snøhaug.

Hyllesten til denne idrettsprestasjonen kom aldri. Stilt, helt stilt var det. Men noe rørte seg der under snøen, og ei snødekket skinnlue dukket fram. Det tok litt tid før eieren av lua kom seg klar av snøhaugen. Det høyre beinet hans ville faktisk ikke følge med resten av kroppen, det var brukket tvers av. Som den som hadde heiet på ham før og under kjempehoppet, følte jeg meg medskyldig i ulykken. Panikken grep oss: Hva skulle vi nå gjøre? Vi måtte jo få gutten hjem. Min far ble informert om tragedien. Han spente hesten foran en langslede med karmer, fylt opp med høy, og ved hjelp av denne doningen fraktet vi den uheldige skiflyver i djupsnøen gjennom skogen mot Kongsrud.

Da familien hans hørte lyden fra hestebjella der ute i mørket, forsto de at noe galt hadde hendt, og det ble stor oppstandelse da de kom ut og fikk se den redde og bleke pasienten der nede i sleden. Sakte og forsiktig ble han tatt med inn, plassert i senga og behandlet på den aller beste måte, mens jeg sto tafatt bortmed døra og fulgte med på behandlingen. Jeg besøkte ham daglig, og det ble et langt sengeopphold for ham før vi igjen kunne fortsette vårt spennende samvær som før.

Men som alltid dukket spørsmålet opp igjen: Hva skulle vi urokråkene nå finne på?

Idrettskonkurranser

Stor avstand til nærmeste idrettsplass hindret oss på sommerstid i å delta der. Vi arrangerte derfor konkurranser for oss sjøl her oppe i skogkanten. Kusinen til min kamerat var på den tida en av de beste 60-meters-løperne i Lillestrøm-området. Vi ville ikke være dårligere enn henne, og begynte å trene for å hevde oss i konkurransen. Vi begynte angrepet på hennes bestetid, og ved hjelp av min mors "vekkerklokke" – den eneste klokka vi hadde som hadde sekundviser - hadde vi hele tida kontroll med vår utvikling. På tross av iherdig trening over lengre tid, måtte vi til slutt erkjenne vår utilstrekkelighet i hurtighet. Dette var et nederlag for oss, og vi forsøkte aldri siden å bli idrettskjendiser verken på sommer- eller vinterføre ……….

Dagliglivet på gården.

Arbeidsdagen

Arbeidsdagen på gården begynte klokka fem om morgenen, og i den lyse årstida kunne møtet med dyra være en fin begynnelse på dagens strev. Men den gang var det vanligvis kalde vintre med mye snø, og i vinterhalvåret måtte man i all slags vær og temperaturer stampe seg gjennom snøhaugene bort til låven og i lyset fra ei parafinlampe foreta hesteforing og stell av gris, høns og krøtter samt melking. I dag er det lett å forstå at man i tidligere tider i det dårlige lyset og med datidens overtro kunne se både skrømt og nisser i låver og fjøs. Vi så aldri noe slikt i Skauen. Kanskje holdt de seg godt skjult for oss, eller de var muligens forsvunnet sammen med historiene om skrømt og troll.

30-liters melkespann ble båret på ryggen

Melkespannet – som kunne inneholde opptil 30 liter melk - måtte etter melkinga bæres på ryggen i en bæremeis til melkebukken som sto 3 km fra gården. Hestene var vanligvis allerede opptatt med de første av dagens mange oppgaver, men dersom melkemengden oversteg 30 liter, måtte melka fraktes med hest. Om våren i snøløsningen var veiproblemene store, da bekken langs veien i Bergerdalen ofte gikk over sine bredder og hindret framkommeligheten. I slike tilfeller måtte vi gå "skauleis" for å komme fram. På vinterstid kunne snøforholdene gjøre det helt nødvendig å bruke hest og slede. Turen tok lang tid, og resten av dagen gikk med til gårdsarbeide varierende etter årstidene.

Ved stor arbeidsinnsats klarte vi sjølve å drive gården, men i travle onnetider - våronn, slåttonn og skuronn - kunne det være behov for ekstrahjelp. Hjelpen fikk vi fra min fars brødre som alltid stilte opp når det var nødvendig med onnehjelp og tresking.

Husene

Det foregikk til enhver tid vedlikehold og reparasjoner av husene, og dette var et meget tidkrevende arbeide. For å få materialer til dette måtte vi først hugge tømmeret i skogen og så få kjørt det ned til saga i bygda. Etter at materialene var skåret til de ønskede dimensjoner, ble de hentet og brukt til formålet.

Veden til fyring ble hugget i skogen, kappet og kløvd, og vedskjulet ble fylt opp før fyringssesongen begynte.

Fórsanking og gjødsling

De dyra vi hadde krevde mye fòr og vann. Å ta vare på fòret betydde på den tiden at absolutt alt graset var ljåslått i bratte skråninger, i røyser og andre utilgjengelige steder. På den tiden ble det drevet økologisk jordbruk, og all gjødsel ble tatt godt vare på og spredd utover jordene hver vår og var en del av våronna.

Vannhenting

På sommeren brukte vi vann fra en gårdsbrønn, men på vinterstid måtte vi hente vann fra Kongsrudtjernet. På langsleden plasserte vi tre 200-liters tønner. Fra en råk vi hadde hugget i isen, øste vi vannet med bøtter opp i tønnene og kjørte det tilbake til gården til dyra, til klesvask og til bruk i husholdningen for øvrig. Stort forbruk gjorde at denne turen måtte gjøres 2-3 ganger i uka.

Isskjæring

Fra det samme stedet skar vi is. Med ei stortinnet sag skar vi isblokker på 50x50cm x isens tykkelse. Ved hjelp av issakser ble de løftet opp på sleden og deretter kjørt ned til gården. Der vi la dem i en 25 kubikkmeter stor isbinge i skyggen bak låven, isolert med sagflis som vi hentet på Tuen Bruk. Ved behov ble de lagt i bunnen på en stor balje som sto inne i fjøset, og oppå dem ble så melkespannene plassert til avkjøling.

På kjøkkenet hadde vi et stort skap med sinkbalje i bunnen. I denne baljen la vi isbiter, og skapet ble dermed datidens kjøleskap.

Tømmerkjøring var en kjærkommet biinntekt

Etter matpausen ved 16-tida var det igjen fjøsarbeide, melking og frakting av melken som ved morgenstellet og det vanlige gårdsarbeide innen- og utendørs.. Familiens hovedinntekt kom jo fra gården, og det var viktig å stelle pent både med dyra og med innmarka som i fellesskap dannet grunnlaget for vår eksistens.

For å skjøte på gårdsinntekten tok vi på oss tømmerkjøring for bøndene i Kongsrudmarka. Kjøringen foregikk over Kongsrudtjernet og opp bakkene til høgda ovenfor Branderud i Skedsmo. Det var ofte strevsomt for både folk og hester i til dels sterk kulde og djupsnø. Tømmerstokkene kunne være helt nedsnødde og frosset fast til marka, og under slike forhold så alle fram til dagens måltider. En av oss tente opp varme under ei lurvegran som var valgt til dagens "kjøkken". Straks kaffen var ferdigkokt, dukket de andre karene fram. Havreposene ble hengt på hestene, og brødblingsene ble funnet fram for opptining over varmen. Småfuglene dukket opp straks de kjente røyklukta og fikk sin del av måltidet. Vi kunne ikke unne oss lang hviletid, og snart var igjen alle i full gang med dagens arbeide inntil kveldsmørket kom sigende, og vi måtte avslutte og kjøre hjemover.

Slakting

Til gårdsarbeidet hørte slakting av storfe og gris. Dette foregikk alltid på stedet. Noe av slaktet ble solgt, og noe gikk til eget forbruk. I løpet av året forlot mange dyr sitt gode jordiske liv, og praktisk talt alt tok vi vare på og ble til "suggel", dvs produkter lagd av flesk og kjøtt. I denne produksjonen var hele familien engasjert på en eller annen måte. Jeg følte en sterk tilknytning til de dyra som hadde levd sin tid på gården, og tida da slaktingen foregikk, kunne være veldig belastende for et ungt menneske, og dette ble mitt første møte med den virkelige og brutale hverdag.

Hønenes usikre liv

Hønene levde et usikkert liv der ute i hønsegården. I løpet av året ble mange et hode kortere når vedkommende hønes eggproduksjon hadde stoppet opp, og et hønsesuppemåltid var ønskelig i familien, dersom da ikke høna allerede hadde havnet i en annens mage før planen ble gjennomført.

Spesielt under krigen dukket det nemlig opp problemer. Våre våpen lå gjemt under taksteinen på låvetaket, så det var fritt fram for hauk og rev som jevnlig besøkte hønsegården. Der var det et par hundre individer, og de uønskede rovdyrene forsynte seg grovt av disse og reduserte gårdens tilskudd av egg og kjøtt fra denne delen av gårdsdriften.

Vennskapet mellom en rev og gårdshunden

Men rev var ikke uønsket av Guri – buhunden på gården. Hun savnet en hundekompis å dele sin hverdag med, og redningen ble en revehvalp som en dag kom ruslende rundt låvehjørnet og ned på gårdsplassen. Alle regnet med at Guri som vanlig ville jage inntrengeren tilbake til skogen, men det skjedde ikke. Revungen hadde sikkert det samme savnet som Guri, og det oppsto et utrolig vennskap dem imellom, mens inntrengere som elg og rådyr som forsøkte å gå inn i hagen vår, fortsatt ble jaget tilbake til skogen. Da leken hadde vart et par timers tid, ville revungen tilbake til sin familie, og alltid ble han fulgt på hjemveien av Guri. Dette vennskapet varte over ett år, og hvem vet, kanskje det var kjærlighet med i spillet??

Lekselesing, lytting på radio og avislesing

Gårdens mange arbeidskrevende oppgaver fyllte dagen og måtte utføres før vi kunne tørne inn til familieliv og hvile. I lyset fra parafinlampa kunne jeg nå ta fatt på hjemmeleksene til neste skoledag og deretter brukte jeg kveldstimene til øving på trekkspillet eller trommene mine. Mine foreldre var meget interesserte i det som foregikk utenfor vår lille verden. De fulgte godt med i det som sto i avisene og lyttet på nyhetene som til å begynne med ble formidlet gjennom høretelefonene fra krystallapparatet og senere via radioen. Før de gikk til ro, gikk de alltid runden i fjøs og stall for å se at alt var vel med dyr og gård.

Måltidene

"Svartovnen" på kjøkkenet var det fyr i hele tida, og mange "vedfanger" ble i løpet av dagen hentet inn fra vedskjulet. Dagens måltider besto av frokost kl. 09.00, etter morgenstellet. Klokka 13.00 var det så middag. "Eftasverd" var ved 16-tida, og "kveldsverd" ble servert etter kveldsstellet, ved 19-tida. Hjemme var det naturalhusholdning, og middagen besto i hovedsak av gårdens produkter. Maten for øvrig var hjemmebakt brød av selvdyrket korn, kjøttpålegg lagd av råstoff fra gården, egg, og syltetøy lagd av bær fra hagen og fra skogen.

Kremmer`n kommer

Plutselig ser vi`n, nede ved Karlse-Øgarn kommer kremmer’n ruslende. Bikkja til Karlsen har allerede observert ham og varsler hele grenda med advarende, høye bjeff inntil åndenøden hindret videre bjeffing. Den store vindjakka han alltid hadde på seg, var tilpasset en langt kraftigere kar. Lommene var hans reservelager av de varene han ikke hadde plass til i kofferten. Jakka dekket vadmelsbuksa nesten ned til knærne, pluggstøvlene utgjorde resten av hans påkledning sammen med sixpence`n han alltid hadde plassert vannrett på hodet.

I en rem over skulderen hang kofferten med det viktige og tunge innholdet, og denne velsette gjesten ble tatt vel i mot hver gang han avla oss et besøk, vanligvis et par ganger i året.

Straks han kom inn, pakket han opp den innholdsrike kofferten. Der fantes det alt som ei husmor trengte for å reparere arbeidsklær, der var det raggsokker og kortstrømper, synåler, sikkerhetsnåler, snelletråd, stoppegarn, forskjellige såper, luktenes (dette var datidens deodorant), lommekniver, kulørte lommetørkler, halstørkler, tørkleringer, skolisser og skokrem. Alt dette var sirlig pakket ned i små rom, oversiktlig og greit. Profesjonelt bød han fram varene sine sammen med prisene.

Lang vei til butikken gjorde at kramkaren alltid var velkommen, og hele familien var samlet under denne seansen. Etter at de ønskede varene var plukket fram og prisene summert, kom oppgjørets time. Selger og kunde ble alltid enige, det hendte til og med at selgeren rundet ned summen til nærmeste 25 øring. "Da skal jeg ha kr 4.75", kunne kravet bli i det Herrens år 1927. Nå var tida kommet til at kremmer’n fikk den tilvante bevertningen i form av ei brødskive og en kaffekopp, samtidig som han fortalte siste nytt om det som hadde hendt der framme i bygda.

Dermed var besøket hans slutt, og han tok farvel og ruslet videre til nabogården med sixpence’n på hodet, vindjakka ned på leggen og kofferten på slep. Familien gledet seg over de nye tingene de hadde anskaffet og var meget fornøyde med handelen.

"Petter Smart"

En del av innmarken ble benyttet til kornproduksjon, og for å verne den mot kuenes inntrenging var det meget tidkrevende å foreta gjerding og vedlikehold av gjerder rundt åkerlandet. I mange år ble dette gjort på gammeldags måte med stolper og tre rader med ståltråd eller ved bruk av piggtråd. Ønsket var å få en lettere måte å verne kornet på.

Vi hadde hørt om bruk av en enkel tråd som var strømførende. Mangel på elektrisk strøm i området gjorde at vi anså dette som uløselig inntil en bekjent av familien – den lokale Petter Smart - tilbød seg å gjøre et forsøk med å konstruere en innretning som kunne løse problemet. Det ble gjort ved at han brukte en vanlig ringeklokke som styrte en pulserende strømkrets fra et bilbatteri via en coil ut på ledningene, og systemet virket helt som ønsket. Dette betydde en voldsom innsparing av tid ved gjerding, og etter en kort tilvenningsperiode godtok dyra dette arrangementet. Løsningen var på denne tida helt unik da noe lignende så vidt vi visste ikke var lagd tidligere. Arrangementet vakte stor oppsikt, og det var mange som ønsket seg noe lignende.

Flere oppfinnelser

Dette skjedde like før krigen, og snart ble det vanskelig å få kjøpt parafin til den belysningen vi trengte. Den samme oppfinneren satte derfor i gang og lagde innebelysning i flere rom ved hjelp av et bilbatteri og små strømbesparende pærer - en stor forbedring i stedet for de parafinlampene som hittil hadde vært brukt.

All innhøsting i høyonna foregikk på gammelmåten, og all tørkingen foregikk på hesjer. I skuronna brukte vi slåmaskin med avleggerbrett eller ljå med trådfanger. Alle kornnekene ble bundet for hånd og tørket på jordet ved rauking (stilt opp mot hverandre) eller ved sneising (spiddet på en staur).

Etter at de tørre kornnekene var kjørt inn og lagret på låven, var det tid for tresking. Til å begynne med ble det brukt en "risper" som løsnet kornet fra halmen. Deretter ble kornet renset med en hånddrevet blåsemaskin. Til drift av denne risperen ble det til å begynne med brukt "hestevandring", og senere ble det innkjøpt en bensinmotor og et selvrensende treskeverk. Noe av kuforet besto av "hakk", dvs opphakket halm. Her ble det brukt en hånddrevet hakkelsmaskin som ble betjent av en person. Dette var et meget tungt arbeide, og man prøvde alltid å finne på noe som kunne gjøre dette arbeidet lettere.

Det var nå under krigen helt umulig å få tak i bensin til vår motor, og hva skulle man så gjøre? I båten min hadde jeg en hjemmelaget dampmaskin, og tanken slo meg: Kunne denne gjøre nytten som drivkraft for hakkelsmaskinen?, og DET LOT SEG GJØRE! Dampmaskinen ble hentet og montert oppe på låvebrua, sammenkoplet med hakkelsmaskinen med ei flatreim. Plutselig var den blitt maskindrevet, men det krevde to manns besetning: En mann hugg ved og fyrte, og en mann la halm i kutteren. Produksjonen økte formidabelt, og på kort tid hadde vi nok hakk til en ukes foring. For å ikke sette fyr på låven, ble det montert en gnistfanger på toppen av dampkjelens røykrør, og når man så oppdaget at røyken lå tett rundt låven, visste man at vår maskindrevne, moderne hakkelsmaskin var i bruk …..

 

Smed-Karlsen

På nabogården Karlse-Øgarn bodde smeden. Han var en tusenkunstner og hadde et relativt moderne mekanisk verksted. Her skodde vi hester, lagde tømmerdoninger og reparerte vogner og ødelagte redskaper. Til belysning brukte også denne gården parafinlamper. For å erstatte disse under krigen konstruerte han ei vindmølle som sto i forbindelse med en bildynamo og et bilbatteri, og som dermed kunne produsere nok strøm til husets behov. I enden av låven bygde han et 20 meter høyt tårn, og på toppen av dette monterte han så vindmølla som kunne snu seg mot vindretningen. Når det var vindstille, leverte batteriet oppladet strøm som dekket behovet. Det var alltid spennende å besøke ham, og han var en nødvendig og hjelpsom mann i de forhold som vi levde under.

Krigens dager

Sjefen for Hjemmefrontens Sambandsavdeling ble av Sentralledelsen for HS/MIL.ORG beordret til å opprette ei "motstandscelle" her på Romerike hvorfra oppdrag i kampen mot okkupasjonsmakten kunne styres. Vi ble direkte innblandet i krigen ved at denne mannen sent en kveld oppsøkte oss og sa at han het Andor og "bodde" i nærheten, og at hans mannskaper bodde "inne på skauen". Han fortalte oss nødvendigheten av å få levert proviant og andre viktige saker til mannskapene, og at det var av aller største betydning at vi – som bodde så strategisk til og disponerte hester – påtok oss ansvaret med å hente dette på en bestemt adresse i Lillestrøm, og deretter frakte det til et avtalt sted oppe i skogen hvor det skulle gjemmes. Her skulle så sakene bli hentet av HS-mannskapene. Min far svarte uten betenkning ja til oppdraget.

Det viste seg at henteadressen var kjøpmann Hjalmar Borgen i Sørumsgata i Lillestrøm, og det ble mange turer dit hvorfra vi returnerte, ofte med meget brennbare saker. Andor hadde kosten i mitt hjem resten av krigstida. Alt det som skjedde, var strengt hemmelig Vi hadde flaks og ble aldri stoppet for kontroll, selv om det hendte det var razziaer i distriktet samtidig med at vi gjennomførte våre oppdrag.

Personlig kontakt med de angjeldende personer oppsto først etter at freden var kunngjort i mai 1945. Og det viste seg at Andors virkelige navn var Henrik Gundersen og var allerede før krigen yrkesmilitær. Han fortsatte visstnok i det militære også etter krigen.

Fra dagliglivets gleder

Som motstykke til det alvoret som en krig fører med seg, var behovet for fredelig kulturell virksomhet tilstede. Alle offentlige tilstelninger med dans var forbudt, og konserter var det sjelden aktuelt å arrangere, da de måtte godkjennes av nazi-myndighetene. Som følge av dette blomstret amatørmusikken opp omkring i de mange hjem. Jeg hadde allerede i flere år vært amatørmusiker, og sammen med andre musikkinteresserte i familie- og vennekretsen dannet vi salongorkesteret "Roy Fox" på 8-10 mann. Dette hadde hjemmet mitt som øvingssted, og mange var de kveldene da medlemmene møtte opp til en hyggelig avkopling fra krigens ellers grå hverdag.

Etter krigen fortsatte orkestret som en kvartett og duo som i mange år spilte til underholdning og dans rundt omkring i distriktet.

Dans på Hestebråtan

Like innunder Rudskulen er det ei flat slette som heter Hestebråtan. På dette avsidesliggende og forholdsvis trygge stedet møttes ungdom fra de omkringliggende bygder til dans og lek, og i mesteparten av krigstida ble dette stedet brukt. Å komme fra et grått krigsmiljø med blendingsgardiner i vinduene og med soldater i gater og på veier og hit opp var som å komme til en annen verden. Når trekkspilleren kom ruslende gjennom skogen med instrumentet på ryggen, ble det stor stemning blant de frammøtte, og festen kunne begynne. På grunn av matrasjonering var det aldri noen vanlig servering der, men det hendte (?) at noe flytende føde ble inntatt under trærne i nærheten. Til å begynne med ble det danset på grasbakken, men den siste krigssommeren ble det snekret sammen et dansegulv der. Og trekkspillmusikken derfra låt til den lyse morgen

Betalingen trekkspilleren fikk etter mange timers innsats, var det som lå i hatten som ble sendt rundt, og som alle hadde lagt sin skjerv i. Beløpet i denne "spellemanns-skålen" kunne variere fra noen få kroner og til et hyggelig tillegg i ukelønna. Alle disse sammenkomstene forløp uten noen form for aggresjon blant deltakerne, og fortsatt er det mange av de som var med som tenker tilbake på det hyggelige miljøet som ble skapt der på Hestebråtan i en ellers så vanskelig tid.

Så ble det fred

Med freden kom også en ny tid innen norsk jordbruk. Det krevdes større gårder hvor manuelt arbeide ikke lenger strakk til, men hvor driftsmåten gjorde at man satset på vesentlig maskinell drift. Tiden var dermed moden for å avslutte

bondelivet på et lite gårdsbruk. Gården ble solgt, og jeg flyttet til et sted mer sentralt i bygda, og min framtid ble et arbeide for NSB.

Min morfar og en yngre bror av min far fikk meg interessert i musikk og politikk. Dette gjorde at jeg på hobbybasis i mange år har spilt trekkspill til underholdning og dans. Som politiker har jeg bl.a. i over 40 år vært engasjert innen Fet kommune i forskjellige utvalg, i formannskapet, i kommunestyret, og i noen perioder har jeg vært varaordfører og ordfører.

I de senere år har fiske, rypejakt og hundehold vært min store interesse, og det er mange timer og uker jeg har tilbrakt på fjellet sammen med mine to- og firbente venner. Mine engasjementer kunne medføre små og store belastninger. Hvis disse ble for store, tok jeg med meg mine venner, og etter et par dager i den frie natur var ubehaget borte, og jeg var igjen klar for nye oppgaver.

…..

Det jeg her har skrevet, er minner om opplevelser og erfaringer som jeg nå ser tilbake på med glede. Jeg takker mine foreldre for at de ga meg en trygg og harmonisk oppvekst, og for at jeg dermed fikk en ballast som har gjort at jeg på best mulig måte senere i livet kunne takle utfordringer og løse problemer etter hvert som de oppstår.

Dersom du som leser dette også synes at noe av mitt tilbakeblikk er interessant, er min hensikt med denne skrivingen oppnådd.

Åkrene, april 2001.

Alf Albertsen.

 



Oppdatert 20. juni 2001

Lokalhistorisk ressurssenter Fet