Julen

Julen er den tiden på året hvor det har samlet seg mest tradisjoner, gjøremål og ikke minst overtro. Her er noen eksempler:

Julekvelden var det dekket langbord. På hver ende av bordet skulle det stå et stort julelys og en brødstabel med langbrød, smør og brennevin. Ellers på bordet var kjøtt, flesk, ribbe, rullepølse, medisterpølse, innmatpølse, flatbrød, poteter og grynvelling. Kjøttvarene ble først kokt, så stekt. Før 1850-årene hørte lutefisk til, så de fattigste også så seg råd til å ha et rikt julebord.

Etter at måltidet på julekvelden var over, satte de frem ny mat på bordet og la et klede over hedersplassen. På bordenden på motsatt side av hedersplassen ble det lagt noen brød (2-6) som de la duken over. Slik skulle maten stå urørt natten over og brødet urørt hele julen. Slik skulle det stå fremme til nyttårsdagen, for de regnet med "at ingen måtte spise opp all maten en fikk tildelt julekvelden". Litt skulle bli stående på bordet til første-dag morgen, for at de underjordiske også skulle få sin julekveldsmat. Fra 1850-årene avtok dette med å sette frem ny mat, men skikken med brødet holdt seg frem til 1870-årene.

Før de satte seg til bords på julaften, måtte alle fra den største til den minste bade seg i varmt vann i en stor stamp før de skiftet til sine beste klær. En sølvskilling ble lagt i stampen mot skrømt og vannskrekk. Så var det på med nye klær. Den som ikke fikk noe nytt, måtte sitte på "hønevæggeln". Barna gikk rundt, takket i handa og sa "takk for nye klær", el. l. Svaret var "Slit'e det med helsa". Barna i huset ble målt mot en vegg, og høyden ble merket med et skår i veggen, slik at veksten kunne kontrolleres år for år.

Julenek måtte settes opp etter middagstider julaften. Hvis spurvene og andre småfugler kom i store mengder i juleneket og de var yre, betydde det godt år. Hvis ikke ble det uår.

Dødsvarsel fikk en også i julen. Når alle satt til bords og spiste julegrøten, skulle en ubemerket liste seg ut og ta det avbrukne stykket fra en plogdrage (skokkel), den delen hvor øyet er. Gjennom dette øyet ville en så se de som snart skulle dø, sitte hodeløse ved bordet. Det var en som ikke hørte husstanden til, som gikk ut og "så" hvem som snart skulle dø.

Noe annet som også måtte gjøres med hensyn til overnaturlige makter i julen, var å sette sopelimen og spaden utenfor fjøsdøren slik at heksa kunne få noe å ri på. Ellers ville hun ta hest og kjerre, og det ville vært mye verre; til kirketårnet vil hun og til kirketårnet skal hun for å feire jul og ha stevnemøte med den Onde.

Dyrene skulle også ha sitt spesielle stell til jul. Hver julekveld fikk kyr og hester, sauer og griser litt av julematen: Sylte, ribbe, mølje og øl i tillegg til det gode som kom fra stabburet. Ellers fikk kyrne kornband og hestene havre.

Også nissen måtte få sitt i julen. Det ble satt ut julegrøt til han på låven. Det var om å gjøre å holde seg inne med den kar'n.

Kjærestevarsel fikk de gjerne i jule- og nyttårstider. Det het seg at den en drømmer om nyttårskvelden, skal en bli gift med, men drømmer en om den en er forlovet med, blir de ikke gift. Som regel var det slik at kjæresten ble manet fram.

Et annet eksempel var å se i brønnhullet julekvelden: En måtte være taus hele kvelden, og når alle hadde spist, gikk en ut til elven eller brønnen der det var opphugget hull. Så skulle en legge seg på kne ved hullet og se nedi; da fikk en se maken sin - om en fikk noen. Ble en ikke gift, så en ikke annet enn en grønn gresstust som kom flytende opp.

Når det nye året begynte, tok de varsel for de fleste viktige ting som kom til å skje i det nye året. Noe som var mye utbredt var "å kaste sko". Nyttårsaften satte en seg på en stol innenfor døren til kjøkkenet. Man tok en sko og satte den så vidt på tåspissen og kastet den bakover mot døren. Hvis skoen ble stående slik at tåspissen vendte innover i rommet, kom en til å leve neste år. Vendte tåspissen mot døren, kom en til å dø i løpet av det nye året. Andre steder på Romerike brukte de også skikken med "å kaste sko", men det varslet da om en kom til å bli boende i huset eller ikke frem til neste nyttår.

Den mannen som først så en kvinne sope etter jul, ble kalt sopekall. Han ble skyldig en sopelime som han måtte betale. Kvinnene tok fram rokken straks julen tok slutt for å skaffe seg en rokkemann eller ulltufs. Rokkemann ble den mannen som for første gang i det nye året kom inn i huset og hilste på når en kvinne satt og spant. Rokkemannen hadde ansvar for å reparere rokken til henne han ble rokkemann hos, hvis rokken gikk i stykker. Ulltufs ble den som på samme måte kom inn og hilste på når hun satt og kardet. Var det en mann med langt tykt skjegg, ville det i det kommende året bli god sauelykke og mye ull i huset. Var han derimot skjeggeløs, ville det bli lite sauelykke og lite ull.

Låvedompe var den kvinnen som for første gang i det nye året kom inn i huset og hilste på etter at mannen  hadde begynt å treske på låven. Var kvinnen tykk og frodig, kunne mannen i det nye året vente en god kornhøst. Var hun liten og mager, ble det dårlig med korn.

I jula tok de værvarsel for den nærmeste tiden: Det ble satt merke i vindusposten eller i en bjelke, og derav kommer ordtaket : "Hvis ikke alle julemerker slår feil". Et merke var f. eks. at om det var uvær juledagen, ble det dårlig vær neste år.

Kilde: Norske bygder III Romerike I-II, Nils Lid, Hans Aall m.fl.